I lang tid tenkte jeg at jeg er ikke noe rosemenneske, og derfor har jeg ikke så mange roser i hagen. Men så begynte jeg å telle etter hvor mange jeg faktisk har, og da jeg kom opp i et tosifret antall, skjønte jeg at jeg må i alle fall forsøke å være et rosemenneske. Nå har jeg minst 20 forskjellige roser, og jeg gjør som best jeg kan. Jeg er ikke noe god på å sprøyte dem, så det er ikke alle rosene mine som blir så fine som de sikkert kunne blitt, men jeg har i alle fall vært flink til å gjødsle dem både i fjor og i år, så jeg forsøker på den måten å gjøre dem sterke og motstandsdyktige. Også forsøker jeg å gå til anskaffelse av rosesorter som tåler en vinternatt osv. Det går sånn passe bra. En del lus pleier jeg å få besøk av, men aldri så mye at de ødelegger rosene. I år har jeg også hatt mye snyltevepslarver, og de 
synes jeg ikke noe særlig om! Men de forsvinner nå, så da får det vel gå greit.
Foreløpig er det bare tre roser som blomstrer, men de andre står klare til å komme etter hvert. En flott gul buskrose som tåler det meste, står proppfull av blomster nå. De er skikkelig gule når de springer ut, og så 
blekner de til nesten kremhvite etter hvert som de får stå en stund. De er ikke fylte, for pollinerende insekter vil helst ha lett tilgang til nektaren, men de lukter fantastisk.
Før jeg lærte om svartelista, anskaffa jeg meg rosa rugosa til hagen. Den er jo flott og villig og blomsterrik og velduftende, men jeg har planer om å kvitte meg med den og heller plante noe som ikke er til skade for naturen. Når fuglene spiser nypene på rosa, slipper de frøene rundt i naturen, og da fortrenger den det naturlige mangfoldet. Men jeg kom ikke så langt at jeg fikk fjerna den i våres. Jeg skal derfor la den få lov til å blomstre i år, og så får jeg heller gå til angrep på den før nypene er modne. Blomstene tiltrekker seg i alle fall humler (tror ikke jeg har sett mange biene der), så det er ikke bare ille å ha den i hagen.
Ei god, gammeldags rose som ikke stod i hagen fra før av, men som ble kjøpt på seinhøsten i 2014, er Hurdalsrosa. Den har allerede vokst seg ganske stor og kraftig og har begynt blomstringen sin nå. I fjor skjedde det noe med knoppene (jeg har glemt hva), så den kom knapt nok med en eneste blomst. I år ser det ut til at alt er i skjønneste (!) orden, og den som venter på et blomsterflor, venter ikke forgjeves. Jeg tror den kommer til å bli riktig så flott der den står nede i hjørnet i Nedre Hage, og det vil dufte søtt og sommerlig for naboene når de skal kaste søppel i kassene ved siden av den. Hva gjør man ikke for gode naboer?!
er ikke sverming noe man har så lyst på. Det var derfor høyt tempo da det var storsverming på gang i helga. Det er særlig på denne tida av året at biene får det for seg at det hadde vært stas med en nye kube med en ny dronning et annet sted. På en varm dag (gjerne en periode av flere varme dager etter hverandre) drar ei dronning fra kuben, og arbeidernes søsterskap følger etter henne (i alle fall store deler av dem). Hvis man som birøkter oppdager dette i tide, kan man klare å forhindre svermingen. Oppdager man det litt for seint men likevel ikke for seint, kan man fange inn igjen svermen (de flyr gjerne til et tre like ved der de samler seg i en stor klase for så å fly sammen til et nytt sted.) Dersom man er altfor sein, er svermen borte og kuben er nesten tom – og antagelig dronningløs og dermed også ute av stand til å skaffe seg en ny dronning som kan legge egg og føre søsterskapet videre.
andre rundt dem. Jeg turte derfor å stå veldig nær, og det var absolutt fascinerende hvor mye lyd de lagde! Tusenvis av bier som slår med vingene sine gjør at man må rope for å bli hørt!
bikubene. Først var det fint forsøke å lokalisere dronninga; en bikoloni blir ingen koloni uten ei dronning! Dessuten blir ikke søstrene værende i kuben dersom dronninga ikke er der; da blir det bare ny sverming.
Biene helles så over i kubene. 
I fjor på denne tida skrev jeg at akeleie nok er den blomsten jeg ville gå for dersom noen pressa meg på å si min favorittblomst. Akeleier blir man aldri lei! I år ser jeg at det har skjedd noen krysninger med spennende resultat; noen hvite har blanda seg med de mørk burgunder som stort sett dominerer i hagen, og det har resultert i noen mørke lilla med lyse skjørtekanter. Fiffig!
Foreløpig er det bare salaten i drivhuset som fører til matauk, men det er mye spennende som kommer etter hvert. Det er en del blomster som kommer med løfter om alt det spennende som skal komme, og det er fagre løfter det er snakk om!
Hagesumming 