
New Dawn
Tja, når man skriver om hagens prinsesser i blomst (nå avblomstra), så er det jo på sin plass å skrive om hagens dronninger også: Rosene. Jeg har tidligere lagt ut bilder av noen av de tidligblomstrende sortene. Nå kommer de som blomstrer noe seinere, og også de er flotte å se på og har en god lukt (jeg er nøyere på lukt enn at de er remonterende).
Ny av året er New Dawn. Den ble kjøpt inn i fjor og er planta sammen med drueplanta i Solbedet for å kunne dele klatrestativ med den. Rosa er ikke så stor ennå, men med riktig stell, tror jeg dette kan bli bra. Jeg har forstått det som at dette er en rose også for oss som ikke er Rosemennesker, så da er det håp i min hage også. Den lukter godt, har skinnende og blanke blader, og den har en hvitfarge som går litt over i rosa noen ganger. Jeg gleder meg til den blir stor og flott oppover veggen! Rett ved

Mdm. de coeur
siden av New Dawn står en av de første rosene jeg kjøpte meg , og det er hagens eneste stilkose, Mdm. de coeur – den gang visste jeg ikke det var noe forskjell på stell og vanskelighetsgrad på rosene. Den trives bedre i Solbedet i år etter at det ble lagt svetteslange der, så kanskje den får litt størrelse etter hvert!
Det er altså rosene i Mellomhagen som står i blomst nå. Det var her det var planta roser av tidligere eiere, og jeg fortsatte med å plante mine nykjøpte roser i denne delen av hagen, for alle vet jo at bedene langs husveggene er ypperlige til nettopp roser. Det vil si alle som ikke kan noe særlig om roser, vet at det er her de skal plantes…. I ettertid har jeg forsøkt å gjøre det tøffe livet i solsteika noe enklere, og nyinnkjøpte roser plantes langt unna tørre husvegger. Jeg har også vært noe bedre til å gjødsle, og i år har jeg sprøyta med brenneslevann for å unngå lus, og det ser ut til å ha fungert bra. Hurra!
For en del år siden fikk jeg velge meg ei rose da svigermor var på besøk. Jeg valgte meg ei sitrongul med forlengst glemt navn. Den liker visst ikke helt stedet der den er planta, for den har ikke vokst stort i løpet av de årene jeg har hatt den, men jeg gir meg ikke. Med litt bedre stell nå de siste årene, vil det kanskje bli bedring å spore. Den har fylte blomster og lukter kjempegodt. Det hadde vært gøy om den begynte å trives litt bedre!
Litt lenger bort i 1913-bedet (bedet over muren som ble bygd i 1913) står det ei rose som har
blitt flytta på flere ganger. Det er litt lite sol der den står, men den ser ut til å takle det helt fint. Også her har navnelappen forsvinni for lenge siden, og jeg kan ikke engang huske når jeg gikk til innkjøp av den. Den er i alle fall blitt fin der den står nå, og jeg elsker formen og fargen på blomstene. Hvis noen vet hva den heter, er det bare å gi beskjed!










Jeg har et relativt stort utvalg av pioner, men de er stort sett alle av den navnløse sorten. Da vi overtok hagen for snart 10 sesonger siden, var det aller meste av fordums hageplanter vekk, men et par pioner hadde overlevd. De er nok ganske gamle, men jeg vet ikke hvor gamle. Muren de er planta over ble bygd i 1923, men det er usikkert når det ble bed over muren. Jeg tror uansett ikke noe har overlevd fra den gang, skjønt det hadde vært moro om noe hadde det! Pionene i bedet er hvite, fylte og av sorten «typisk pion». Det kraftige regnet her om dagen slo dem litt i stykker, men en del av dem er fremdeles flotte.






Det er ikke så mange av oss som jubler når vi finner brennesle i hagen. Personlig synes jeg det er kjempevondt å brenne meg på dem, og jeg reagerer såpass på giften deres, at jeg klør på stedet jeg ble brent i opptil ei uke etterpå. Ungene synes heller ikke det er særlig stas, og jeg gjør det jeg kan for å fjerne de plantene som av seg selv plutselig innfinner seg i hagen vår – fullstendig ubedt!
sprøytemiddel mot lus samt gjødsel for blomstene av det! Brenneslevann skal være bra for plantene fordi det hjelper dem å få tak i nitrogen i jorda, dessuten inneholder det bakterier som hjelper til med nedbrytingen av organisk materiale i jorda. Det skal visstnok også motvirke soppsykdommer, så det er bare fryd og gammen egentlig.








Jeg vet jeg har rosestorkenebb flere steder i hagen, og de er lette å kjenne igjen på sine (vel)duftende blader. De tåler sol og tørke, og de tåler mer skyggefulle plantiger. De vokser seg raskt (!) store og dekker dermed bunnen dersom det er ønskelig. Til tross for at de vokser raskt, blir de ikke ugressaktige, og biene i hagen er godt fornøyd med alle tuene jeg har.