Nytt liv

Sola var ikke like mye framme i dag som i går, men det er likevel tydelig at det er vår ute. Så deilig!! Jeg har fått raka bort litt rusk og rask, men plenen er ennå temmelig våt, så det må nok gjentas om en stund.

Jeg har også sett etter nye vårtegn i bedene, og det ser lovende ut. De fleste staudene er ennå i dyp søvn, men det ser ikke ut til at de har sovnet inn for godt. Vi får se hva sesongen vil vise! Mest spent er jeg på Majas bed; det er høyest frafallsprosent der av en eller annen grunn. Kanskje det blir for vått på vinteren? Hm, dette må jeg sjekke ut litt mer. Mosen har i alle fall klart seg bra…

Og i Solbedet, hva ser jeg der? Noen fantastiske krokus som stråler mot meg i all sin prakt! Ah, som jeg elsker tida da «nytt liv av daude gror»!

Håpets farge

Inger Hagerup formaner om tålmodighet og sier: «Vær tålmodig menneske/ langsomt blir allting til». Jeg for min del synes det er vanskelig å følge formaningene hennes, og min tålmodige venting på Våren er på bristepunktet; jeg vil ha vår nå! Og ikke bare sånn deilig gløtt av vårsol en dag eller to før snøen drysser hvit igjen, men sånn skikkelig så det går an å grave i jorda og flytte på de plantene som ble planlagt i vinter og luke og klippe bort vissent bladverk og se det kommer nye skudd hver dag. Sånn vår vil jeg ha! Men det kommer jo ikke så brått. Jeg vet det. Og det hjelper heller ikke å irritere seg.

I dag rusla jeg gjennom (fremdeles temmelig frossen) hagen og så på liv som er å finne blant blomster og trær. Ikke så overraskende var det fine spirer på flere av storknebbene (det skal mer til enn litt vinter for å ta knekken på dem!), og også kuletistelen kom med søte, små blader. Akeleienes vårtegn kommer i nesten lilla, og i Solbedet dukker det opp en løkplante jeg ikke kan huske hva er (merking er for pyser…). Så selv om hagen ser død og kald ut, er det mulig å finne grønne håp flere steder. Hurra!

Første vårmåned!

Det er ingen årstid jeg gleder meg så til som våren. Joda, sommeren er på mange måter favoritten, men det er våren jeg går og venter utålmodig på. Jeg kan nesten ikke vente til alt skal slå ut i flor og bli grønt og fargerikt og frodig og velduftende. Og nå er mars endelig her – vårens første måned. Og hva er vel da mer passende enn noen bilder av snøklokkene som lyser så hvite mot våt jord og ymse løkvekster (heller ikke i år husker jeg hva jeg planta i høst…) som stikker fingertuppene forsiktig opp av jorda?! De bærer løfter om alt som vil komme til den som venter. Hurra!

Vårtegn

Sakte men sikkert går vi våren i møte. Noen dager føles det som ett skritt fram og to tilbake, men selv små vintertilbakeskritt vil til slutt måtte slippe fram Våren. Og som jeg gleder meg over alle vårtegn i hagen!! Jeg har tidligere nevnt snøklokkene, men nå er det faktisk noe som blomstrer; innerst i hjørnet i Øvre Hage, der sola tar best, er nå årets første blåveis i blomst. Noe så vakkert! Og flere skal det bli, for det er masse knopper å spore.

I krukka like ved er det små rødlilla spirer fra anisisopen. Gleder meg til å se den i full blomst – og lukte den; den lukter deilig! Ennå er spirene små, men den som venter på noe godt… Jeg samla masse frø fra den i høst, så si ifra om du vil ha til små spirer i egen hage.

Regn i februarkulde

Værgudene er visst ikke helt venner i dag, noe som resulterer i regn i minusgrader og ikke bare såpeglatte veier, men også en glasert hage. Løfter om våren i form av fuksiaknopper er innglasset i et tjukt lag is, og jeg får bare håpe at blomstene ikke tar skade av dette. Flott er det i alle fall å se på, selv om det ikke er like moro å være bilist når det er slikt føre…

Det spirer!

Joda, snøen ligger fremdeles utenfor vinduet, og det ser ikke ut til at vinteren forsvinner med det første. Riktignok er det ikke så mye snø det er snakk om, det er i grunn mest is, men vårstemningen som hersket i slutten av januar, har måttet ta en (forhåpentligvis liten!) pause. Men selv om det er snø og is og frost og kaldt og langt til frodig jord mellom fingrene, så er det noe som spirer i hagen! De så større ut før snøen dekka dem, men under plommetreet i Øvre Hage dukker de første snøklokkene fram. Hurra! Hvite og vakre og skjøre og uendelig mye tøffere enn de gir inntrykk av. Hva mer kan et hagehjerte begjære?! Er det lov å si at vi nærmer oss vår??

20170215_091112

Snøklokke (Galanthus nivalis)

Vinterdrømmerier

20160807_110850Når ungene kommer inn etter aking i hagen med store røde roser i kinnene, kjenner mor at det kiler i magen og klør litt i de vårgrønne fingrene; det skal bli skikkelig stas å stelle med rosene igjen! Jeg er spent på hvordan de nyinnkjøpte rosene fra seinsommersalget i høst har klart seg, og jeg er spent på om jeg i år klarer å få fjerna den relativt gamle Rosa Rugosaen jeg har
stående som en svart plett i min hage. Og hvordan skal jeg få skikk på beskjæringa av den store, gulblomstrende buskrosa i 1913-bedet? Og hva med Westerland som står ved flaggstanga og stikker husbonden når han skal heise flagg; må den kanskje flyttes likevel? Og hva med min eneste stilkrose; skal jeg klare å gjødsle og stelle den som den krever? Og hva med…. Åh, som jeg gleder meg til vår!!

Frost

20170124_140729

Det nærmer seg slutten av januar, og hageglade kan langsomt komme ut av vinterdvalen; riktignok er det definitivt vinter fremdeles, men vi går mot lysere tider. Etter en kort tur gjennom hagen i dag, kan jeg konstatere at det eneste som blomstrer nå er frostrosene… Men til tross for manglende blomstring, kan hagen se flott ut selv i januar. Og troa på at om litt er alt så meget bedre gjør at selv hagens blader varmer et kaldt vinterhjerte.

20170124_140446

 

 

 

Høsten er her

Høsten er her, sommeren gikk fort

Vindene blåser så kalde

Gulnende løv virvler av sted

Snart skal de alle falle

Jeg husker vi sang dette på barneskolen rundt denne tida for snart tretti år siden, og melodien jeg husker er trist og melankolsk; det er på mange måter en sang om alt som er forbi (tror nok dette var en sang vi skulle lære med tema årstider og ikke om livets forgjengelighet…). Uansett er motivet i strofen like aktuelt nå som da, for det er definitivt et kjølig drag i lufta for tida, høsten er her.

Det har ennå ikke vært noen frostnatt her i Horten, men det har vært svært nære. Ennå

20161014_162127

Storkenebb, Geranium

står dahliane i full blomst (de som ikke sneglene tok knekken på), og det er ennå enkelte planter som står og blomstrer nærmest i ensom majestet rundt om i hagens bed. Det er mange storkenebb som skinner i nyanser av lilla og rosa. Flere av dem blomstrer helt til frosten tar dem – noen tåler til og med noen få kuldegrader i løpet av natta. Det er mange gode grunner til å ha storkenebb i hagen, og lang blomstringstid er en av dem!

20161014_161841Rosene har vært på hell i noen måneder, men noen av de remonterende gir seg ikke helt ennå. En av de hvite, småblomstrende i Solbedet viser at det er kraft i den fremdeles der den yndig og uskyldsren viser seg fram i oktobersola (nåja, sol og sol fru Blom…). Det ser ut til at blomstene i Solbedet trives bedre i år enn de har gjort tidligere, og det skyldes vel dryppslangen som har klart å holde den verste tørken unna. Det kreves vann skal det bli liv!

Like ved den blomstrende rosa står det ei navnesøster i dus rosa: en stokkrose. Det hevdes

20161014_161808

Stokkrose (alcea)

at stokkroser er toårig og at de ikke kommer igjen året etter de har blomstra, men i min hage er dette ikke tilfelle. De aller fleste blomstrer villig år etter år, og de sprer seg der de trives. De kunne gjerne spredd seg enda litt mer, men jeg er muligens litt for ivrig med lukinga på våren… Jeg har i alle fall flere av disse vakre plantene – både rosa som på bildet, gule og nesten svarte. De blir gjerne et par meter høye når de trives, så det gjelder å huske å binde dem opp skal de ikke velte i vinden. Jeg sørger for å ha de enkle blomstene, for her er det mest nektar for insektene. Det gjelder å legge til rette for flere som liker blomster!

20161014_161918

Ormedrue (actaea)

Nede i Skyggebedet blomstrer en av hagens seineste blomster: Ormedrue (actaea). Den slo først ut i blomst for kort tid siden, og jeg synes det er like fantastisk i år som før at naturen har gjort det sånn at selv så seint i sesongen er det noe som starter blomstringen sin. Gjennom hele sesongen kan jeg glede meg over vakre blader i dyp rød (kanskje burgunder er mer treffende?), og så, en solskinnsdag langt ut på høsten når nesten alt annet har gitt opp, åpner de kritthvite blomsteraksene seg. Fantastisk! Har du ikke denne i hagen din ennå, er den absolutt verdt en plass!

Og nå, i oktober, når det meste annet er brunt og vissent – eller i det minste visnende – er det jeg kommer på hvorfor det er så hyggelig med gamle hagestauder som Oktoberbergknapp (Hylotelephium spectabile). Planta er i slekt med den viltvoksende og ikke så flotte smørbukk-planta, så det er nærliggende å tro at oktoberbergknapp har lyst opp i norske hager i alle fall da våre oldemødre anla sine bed. Og i full blomst kan man se hva som gjør oktoberbergknapp til ei plante man gjerne vil ha der den spruter ut i sterke farger en kjølig dag på høsten. Villig og lettstelt er den også, så det er bare å fryde seg – noe jeg gjør!

20161014_161939

Oktoberbergknapp, (Hylotelephinum spectabile)