Jeg har i grunn alltid vært et lesende menneske, enten ved å bli lest for som liten, ved å lese selv når jeg etter hvert ble stor nok til det, eller ved å lese for mine barn når de ennå ikke var store nok til å lese selv. Jeg har mange favoritter, og en av bøkene jeg har lest om igjen og om igjen er Frances H. Burnetts Den hemmelige hagen fra 1911. Jeg hadde den ikke selv som barn, men en fetter av meg hadde den. Han både var og er glad i mange ting, men bøker var nok ikke det han hadde størst interesse av som barn. Det var derfor jeg til stadighet fikk låne den ellers pent leste boka for på ny og på ny å høre om hvordan Mary oppdaget den gjemte og låste hagen som ingen hadde vært inne i på ti år. Som barn var jeg så dypt fascinert av denne hagen og hva som vokste der og hvordan den ble reddet av tre små barn at jeg ikke fikk med meg den dypere betydningen i metaforen som hagen var. Som voksen er den svært tydelig, men det gjør meg ingen ting. Jeg liker historien like godt selv om den har et så tydelig budskap. For hvem kan ikke la seg sjarmere av en bok der selve hagens oppvåkning er det bærende motivet?

Mary Contrary (kallenavnet kommer fra et engelsk barnerim) blir sendt til sin rike onkel i England etter at begge hennes foreldre dør av kolera i hjemmet deres i India. Mary er et uelsket og uønsket barn og oppfører seg deretter. Onkelen befinner seg i utlandet, og Mary blir gående for seg selv i en kald og frossen hage – et tydelig bilde på hvordan hun selv er som menneske. Etter hvert møter hun gartneren Ben Weatherstaff, og det oppstår et vennskap mellom dem uten at de helt merker det selv.

Hun gikk inn i den første av kjøkkenhagene og fant Ben Weaterstaff i arbeid der, sammen med to andre gartnere. Det virket som væromslaget hadde gjort ham godt, for han snakket med henne helt frivillig.

«Våren e på veg», sa han. «Lukte du itte det?

Mary snuste og mente at det gjorde hun.

«Jeg lukter noe deilig og friskt og vått», sa hun.

«Det e god, fet mold, det», sa han og grov. «‘N e i godt homør og gjør seg klår tel å bli grodd ti’. ‘N e glad når det bli plantetid. Det e kjedsomt for’n om vintern, når’n itte ha nå å gjøra på. I blomehagan der ute kan det røre seg ting nere i mørket. Sola varme dom. No vare det itte lenge, så kan du sjå bitte små grøne spisser som stikk opp tå svarte molda.»

Det er ikke bare Mary og Ben Weatherstaff som gleder seg over at våren er i anmarsj; jeg kan knapt nok vente til snøen forsvinner og sola varmer opp jorda på denne tida av året! Måten våren vekker opp hagen har selvsagt en parallell i Marys egen oppvåkning og blomstring, og kanskje er det slik for flere av oss. Jeg tror ikke jeg er helt contrary på vinteren, men jeg er sikker på at jeg er et hyggeligere menneske å være sammen med når våren kommer.

Mary endrer seg slik hagen endrer seg med årstiden, og hennes etter hvert gode humør smitter over på det som skal vise seg å være en annen hemmelighet i herskapshuset; gutten som gråter om natten. Hun får ham til å ville ut for å oppleve våren og hagen og alt det fører med seg.

«Det er så nydelig!» sa hun, litt andpusten etter spurten. «Du har aldri sett noe så nydelig! Den er kommet! Jeg trodde den var her forleden dag, man da var den bare på vei. Nå er den her! Det er våren, den har kommet! Det sier Dickon!»

«Har den virkelig?» sa Colin, og selv om han ikke egentlig visste noe om våren, kjente han hjertet banke. Han satte seg faktisk opp i sengen.

Og etter en runde i hagen i dag, kan jeg si meg enig med Mary; våren har kommet! Takk og takk! Det er godt å være hagemenneske i disse dager! Og skulle det komme en regnværsdag eller to, så vil Burnetts hemmelige hage og en kopp te få fram den gode hagestemningen likevel.