Det er nå midtveis i august, og sensommeren setter sitt preg på hagen. Det er ikke like yppig blomstring som tidligere, og jeg må stadig rydde opp i bed som er ferdige for sesongen – i alle fall deler av dem. Det betyr ikke at det ikke er liv i hagen. Det er massevis av små kryp som klatrer og kryper og åler og flyr rundt blant blomster og busker. Noen er jeg mer glad for at er det enn andre, men så lenge de ikke virkelig ødelegger noe (slik brunskogsneglene gjør), er jeg villig til å dele hagen min med dem. Den er heldigvis stor nok for oss alle.

Den lille larven aldrimetts fetter tok med seg store deler av familien sin til japanspireahekken i Øvre Hage. Der forynte de seg av de forlengst avblomstra plantene. Jeg vet ikke om aldrimetts fetter også blir til en stor og vakker sommerfugl, men jeg regner med at det uansett er noe som kan være bra å ha i hagen, og siden hekken uansett ikke kommer til å blomstre mer i år, gjør det ikke noe at de forsyner seg. Om noen har et forslag til hva fetteren blir når han blir stor, så er det bare å fortelle meg.

Jeg sier så kjekt at det er plass til alle insekter i hagen min, men det er noen jeg ikke liker at kommer for nærme meg. Edderkopper synes jeg er helt forferdelige! Men jeg vet at de ikke gjør noe galt – snarere tvert imot. Likevel får jeg helt fnatt dersom de skulle komme borti meg. Så lenge de holder seg på en taulengdes avstand, går det greit. Og egentlig – på avstand! – er jeg ganske imponert over hvor flotte nett de kan bygge. I Mellomhagen har det vært en edderkopp i flere uker nå. Ho (det er sikkert ei ho) har flytta litt på nettet innimellom, men ho holder seg ved de samme plantene. Det er tydelig at det er mat å finne der. Synd ho ikke spiser snegler!

Venninna hennes holder til på kronbladene til en erteblomst. Tenk å kunne bo i en blomst! Det må da være Drømmen!