Framtidstro

Når hagen ligger hvit og kald foran meg, er det ikke så mye haging jeg får bedrevet. Det går derfor i planer, ideer og tanker om alt jeg kan komme til å kunne gjøre når bare årstiden er på vår hagefolks side igjen. Og som alltid har jeg massevis av planer! Noen er blanke og nye av året, mens andre videreføres fra tidligere lister. Hagesesongen pleier å vise seg for kort for lista over alt som skal gjøres. Jeg er spent på hva som blir resultatet i år!

Noen av planene er det lettere å gjøre noe med allerede; jeg har bestilt masse frø og gleder meg til å begynne så smått med chili inne i vindusbenken. Ellers har jeg tenkt til å satse stort på valmuer i år for å skape et frodig og vilt inntrykk i hagen. Håper det blir som tenkt.

Ellers får jeg heller bruke tida på å se tilbake på hva som var i hagen i fjor, mens jeg gleder meg til hva som kommer. Jeg har troa på at det blir bra!

Stjernedryss i desember

Dette er ikke tida å være hageentusiast, og de siste ukene har vært heller begredelige. Nye rekorder i regnmengder gjør noe med humøret. Hadde samme mengde kommet ned som snø, hadde verden sett helt annerledes ut. Nå i julehelga har vi valgt å dra på hytta, og heller ikke her ser det ut til å bli hvit jul i år, men det er noen grader under frysepunktet, så det er spor av Jack Frost blant busker og strå. Mosen ser ut som den er dekket av stjerner. Det er strengt tatt bare stjerneskudd som gir ønsker, men jeg våger likevel å ønske et 2021 fullt av blomster og glede, i sunnhetens tegn.

Lyspunkter i februar

Åh, februar er ikke min favorittmåned. Ikke bare er jeg ikke særlig glad i vinter (og slett ikke snø!), men det føles ennå så lenge til våren. Jeg vil ut i hagen! I år har snøen glimret med sitt fravær, slik at det som kommer fra oven, kommer i dråpeform og ikke stjerneform. Takk for alt som kommer ferdig måka, men jeg skulle så gjerne sett litt sol innimellom. Da hadde det nemlig vært mulig å begynne så smått der ute. For selv om det klør i grønne fingre, frister det ikke så mye å luke og rydde i sprutregn… Så da må man bare smøre seg med tålmodighet, noe jeg ikke er særlig god på, og vente på bedre tider. For selv når det er på det verste, vet jeg jo at det kommer bedre tider etter hvert. Og så får man bare glede seg over de små hagelyspunktene som er å finne på en regntung og forblåst søndag i februar.

1. lyspunkt: blåveisen i det mest klimavennlige hjørnet vi har i hagen har allerede stått i blomst noen dager. Det er lite som gleder meg mer enn når de lyser klare og blå mot meg når jeg kommer hjem fra jobb.

IMG_20200215_111153

2. lyspunkt: litt høyere opp i Nedre Hage står en klynge snøklokker og ringer våren inn. Foreløpig er de ikke helt utsprunget og kan minne om hvite tårer i alt det mørke. Jeg hadde også følt meg ganske trist om jeg hadde måttet stå ute i det været her.

IMG_20200216_102459

3. lyspunkt: løftet om bedre tider er lettere å innfri når det spirer fra frøene jeg har sådd. Cosmosen er allerede blitt ganske høy, og jeg gleder meg til å kunne plante dem ut om noen måneder. De må nok få et mellomstopp i drivhuset før det, for her i vinterhage pleier det å bli veldig fullt etter hvert.

dav

4. lyspunkt: husets yngstemann og hobbyhageassistent kom hjem fra skolen før jul og viste bilde av en blomst han hadde finni på nett som han gjerne ville ha: petunia night sky. Jeg hadde ikke hørt om den før, men var enig i at den var flott. Dessuten er det noe med det når tiåringen ber om blomster som smelter et mammahjerte og gjør viljen myk og føyelig. Etter en del research fant jeg ut at vi fikk bare håpe planten er mulig å kjøpe til sommeren, for den er ikke frøekte, så jeg får ikke tak i frø. Småplanter fantes bare i utlandet, og det får jeg jo ikke kjøpe. Gleden var derfor stor da Botanisk verden sendte ut sin sommerkatalog, for på forsiden var bilde av akkurat den petuniaen vi ville ha. Nå skal det bestilles flere til en ampel foran huset, og både yngstemann og jeg er godt fornøyde.

dav

Tja, til tross for regn og vind og februarkorte dager, er det altså grunner til å glede seg. Jeg visste det jo. Og til uka er det meldt sol. Så da så.

Det Nye Året

Årets siste dag er i ferd med å bli årets siste natt, og vi er bare timer unna det Nye Året. Hun varsler sin ankomst med milde vinder og løfter om lysere tider, og selv om det kjennes litt vemodig å skulle trå ut av 2019 så snart, kjenner jeg at jeg gleder meg litt til å bli kjent med 2020. Jeg håper hun er like glad i våren som meg, slik at vi ikke trenger å hanskes med Kong Vinter lenger enn nødvendig. Jeg håper hun synes det er viktig å balansere sol og regn i passe hagevennlige mengder og at hun synes sommeren skal komme med mange nok varmegrader til at man også her i nord kan få modne grønnsaker, frukt og bær. Jeg håper hun holder en beskyttende hånd over bier, sommerfugler, humler og andre livsviktige pollinerere, og jeg håper hun passer på at vindene feier fram det som skal fram og bort det som skal bort. Måtte det Nye Året ta godt vare på oss og måtte vi ta henne vel imot!

På en runde gjennom en frostkledd hage tidligere i dag, ble jeg overrasket over hvor mye i hagen som stod imot kulde, regn og sure vinder; det var faktisk ganske mye som stod i blomst! Joda, jeg vet at julerose heter nettopp dét, men den har tidligere ikke vært så nøye på det navnet og pleier ikke å blomstre til jul i min hage likevel. Og ja, jeg vet fiolene er noen ballerinatøffinger, men jeg trodde ikke de kom med nye blomster før til våren. Og at prestekragene hadde flere blomster klare til å spå framtida (prest – prost – enkemann – ungkar – fattigmann – stakkar) lover godt for det nye året. Å møte det Nye Året med en hage i blomst må da gi et godt førsteinntrykk!

Tenk om vi også kunne være like sterke og modige som blomstene! At vi klarte å stå opp mot livets nordavinder og motbører og vise oss fra vår beste side med rake rygger og lysende ansikter. Tenk om vi på en av livets mørkeste dager likevel kunne løfte blikket mot lyset og si med sikkerhet at det kommer bedre dager enn dette; bare vent litt, så vil sola snart komme fram og den grå hverdagen vil plutselig se helt annerledes ut. Dét ønsker jeg meg for 2020; jeg vil være like tøff, modig og sterk som en blomst som har vært ute en vinternatt og samtidig vet verdien av å ha noen å støtte seg til.

dav

Det spirer!

Joda, snøen ligger fremdeles utenfor vinduet, og det ser ikke ut til at vinteren forsvinner med det første. Riktignok er det ikke så mye snø det er snakk om, det er i grunn mest is, men vårstemningen som hersket i slutten av januar, har måttet ta en (forhåpentligvis liten!) pause. Men selv om det er snø og is og frost og kaldt og langt til frodig jord mellom fingrene, så er det noe som spirer i hagen! De så større ut før snøen dekka dem, men under plommetreet i Øvre Hage dukker de første snøklokkene fram. Hurra! Hvite og vakre og skjøre og uendelig mye tøffere enn de gir inntrykk av. Hva mer kan et hagehjerte begjære?! Er det lov å si at vi nærmer oss vår??

20170215_091112

Snøklokke (Galanthus nivalis)

Frost

20170124_140729

Det nærmer seg slutten av januar, og hageglade kan langsomt komme ut av vinterdvalen; riktignok er det definitivt vinter fremdeles, men vi går mot lysere tider. Etter en kort tur gjennom hagen i dag, kan jeg konstatere at det eneste som blomstrer nå er frostrosene… Men til tross for manglende blomstring, kan hagen se flott ut selv i januar. Og troa på at om litt er alt så meget bedre gjør at selv hagens blader varmer et kaldt vinterhjerte.

20170124_140446

 

 

 

Ennå er det vinter

Sov, du vesle spire ung,
ennå er det vinter,
ennå sover bjørk og lyng,
roser, hyasinter.
Ennå er det langt til vår,
langt til rogn i blomstring står.
Sov, du vesle spire,
ennå er det vinter.

Zacharias Topelius

sindre3En stakket stund så det ut til at vinteren var på hell og at våren var kommet for å tine kalde bed og sjeler. Men sånn ble det ikke; kulda er tilbake, og det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente en stund til. Særlig god på tålmodighet er jeg ikke, og aller helst skulle jeg sett at jeg kunne gått ut i hagen og gravd og DSC_0039planta og nytt. I stedet får jeg se tilbake på gode solskinnsdager og glede meg til det som kommer. For det kommer! Og det er sikkert sunt for kropp og sjel å måtet vente og glede seg til noe også, trøster jeg meg med. Jeg gleder meg!!

Mens jeg venter på våren…

DSC_0025Vinteren er en kjedelig tid for hagegale. Det er liksom ikke noe å finne på ute i hagen. Fram til nå nylig har det riktignok vært frostfritt ute, så jeg har vel strengt tatt kunnet luke litt, men det er ikke så gøy i november som i mars. (I mars er faktisk luking gøy!) Det er selvsagt ikke noe som blomstrer – og det er lenge til jeg kan begynne å glede meg til snøklokker og krokus.

Siden hagens gleder ikke er å finne ute, må jeg heller forsøke å finne dem inne. Jeg tråler derfor metervis med hagebøker og hageblader på utkikk etter nye ideer og spennende påfunn. Jeg har sett timesvis med Hageskolens dvd’er om hvordan roser, klatrebusker, stauder m.m. skal plantes og stelles, og jeg har lest på ymse sider på nettet om dyrking av gresskar og meloner, artiskokk og annet gøy i drivhus. Ingen skal si at ikke jeg har lest leksa mi før våren!

Jeg har selvsagt masse ideer. For hver av hagefilmene jeg har sett (det er ti av dem), har jeg en lang list eover ting vi kan, burde og må ordne i hagen. Husbonden tar det foreløpig med knusende ro – han håper vel noe av det roer seg litt når det endelig blir fysisk jord mellom hendene mine igjen. Som regel er det et fåtall av alle ideene som holder en hel sesong, så han gjør lurt i å ikke stresse så mye…

Det ligger  i det minste an til en rosebue eller fire. Ikke bare roser forøvrig, men ymse klatreplanter skal få slynge seg rundt og opp i hagen. Tror jeg. Også ønsker jeg meg en levegg med klatreplanter under det gamle DSC_0023Gravensteintreet i Nedre Hage. Ungene støtter meg fullt, men birøkteren er litt redd biene kommer til å synes den står i veien. Det kan vi ikke ha noe av, så vi får se hvordan det går.

Åååå, jeg gleder meg til å kunne begynne igjen!!