Drivhus i april

Tenk å være så heldig å ha et Syden-hus! Jeg sitter i gyngestolen i drivhuset og kjenner vårenergien strømme gjennom meg. Ute er det ikke stort mer enn 6 grader, men her hos Juliane er det over 2å – og det uten elektrisk oppvarming! En enslig humle har finni veien inn gjennom et av de ødelagte vinduene vi skal fikse i løpet av sesongen. Jeg kunne sagt at jeg nyter stillheten, men bilene suser forbi et par meter unna, så det ville være en sannhet med modifikasjoner. Men indre ro får jeg i alle fall av å sitte her!

Ennå er det ikke så grønt her inne, så det er gode muligheter for å drømme fram vakre scenarioer i alle grønntoner i kommende sesong. Mye er sådd inne, men det er ennå plass til litt mer. Kanskje blir det også mulighet for et lite bord og en stol til en hagegjest? Det burde la seg gjøre!

Om det ennå ikke er så grønt, så er det da likevel noe som lyser opp her. Jeg har satt de overvintrede (gjenlevende) pelargoniene ut hit. De ser ut til å trives godt her ute, og én har sågar begynt å blomstre allerede. Jeg var ikke så flink med overvintringa denne gangen, så beholdningen er nærmest halvert. Jeg får pleie dem som best jeg kan og heller supplere litt i løpet av sesongen.

Noen bladbeter fra i fjor har overlevd og står ranke og flotte i potta si. Skulle ønske jeg var flinkere til å bruke det i maten!

Clematisen i hjørnet har klart seg fint og klatrer villig oppover stativet jeg har finni fram. Gleder meg til de kommer i blomst! Også drueplanta gleder jeg meg til å se hvordan klarer seg i år. Den står nå med store og svulmende knopper klare til å springe ut. Kanskje det blir noen druer på planta i år?

Når bare varmen er, nå, så blir det mulig å sette igang for fullt her inne. Det skal bli spennende å se hvilke av hagedrømmene som blir virkelighet!

Bjelleklang

20170416_130729

Stor kubjelle (Pulsatilla Vulgaris)

Mars var en varm måned med mye sol og dager hvor en formelig kunne høre knoppene brast. April har ikke vært like varm. Det var riktignok noen veldig varme dager helt i starten av måneden, men nå er det et kjølig drag og sågar snø i lufta. Men i Solbedet ser det ikke ut til at det er stor bekymring hva været angår, og da jeg var på min daglige runde i hagen tidligere i stad, så jeg til stor glede at den vesle store kubjella (Pulsatilla Vulgaris) jeg planta i fjor nå står i blomst. Hurra!

Spesielt poetisk synes jeg ikke navnet er, men det kan ikke planta noe for. Og riktig så søt er den i alle fall der den står med pusete klokker og en liten grønn kjole rundt livet. Nå ringes våren inn!

Adelig besøk

20170328_152230I dag har det nesten vært sommervarmt ute i hagen, og det var nesten mulig å høre knoppene briste. Det var flere som var ute for å nyte vårsola, og det var en glede å få adelig besøk i blomsterbedet; opptil flere dronninger surret rundt fra blomst til blomst. Stell godt med dronningene i hagen din; det er de som blir mor til alle de små som skal surre rundt og pollinere i hagen din i sommer!

 

Løk uten tårer

Nok en dag i Vårens tegn. Jeg gleder meg over alt som spirer og over løkene jeg på kalde høstkvelder (jeg lærer aldri…) har gravd ned rundt omkring i hagen og som nå lyser opp i klare farger. Jeg ser Bambi med venner har knagd litt på tidlige spirer av krokusene (eller var det noen andre, tro?), men hvem det nå var som satte tennene i dem, så er blomstene like hele – heldigvis. Lurer på hvem det er i hagen som er nestemann nå som både snøklokker og krokus er i gang. Spennende!

 

Enno ein gong

20170318_140939

Krokus

A. O. Vinje innleder diktet sitt «Vaaren» fra  1869 med ordene «Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa, for Vaaren at røma». Det er tungt språk han bruker for noe så vakkert, og han skriver vel kanskje også om en litt seinere del av årstiden, men det er likevel en flott beskrivelse av hvordan vinteren viker for varmen og det nye og grønne og kraftfulle. Han avslutter strofen med «Enno eg høyrde at Vaarfuglen song, mot Sol og mot Sumar.» Og sånn føles det virkelig nå; så deilig det er når våren endelig, endelig!, kommer tilbake, og så utrolig flott det er å få oppleve det enda en gang. Det er ikke rart Vinjes dikt nesten er litt euforisk for det kan man bli selv når man går gjennom hagen og kjenner sola varme kald kropp og våt jord og se fargeklatter sprenge seg opp og fram som små gledesflekker på ennå bar jord. For det er nå det starter. Nå! Og ennå en gang får jeg være med på naturens skapelsesberetning!

 

Nytt liv

Sola var ikke like mye framme i dag som i går, men det er likevel tydelig at det er vår ute. Så deilig!! Jeg har fått raka bort litt rusk og rask, men plenen er ennå temmelig våt, så det må nok gjentas om en stund.

Jeg har også sett etter nye vårtegn i bedene, og det ser lovende ut. De fleste staudene er ennå i dyp søvn, men det ser ikke ut til at de har sovnet inn for godt. Vi får se hva sesongen vil vise! Mest spent er jeg på Majas bed; det er høyest frafallsprosent der av en eller annen grunn. Kanskje det blir for vått på vinteren? Hm, dette må jeg sjekke ut litt mer. Mosen har i alle fall klart seg bra…

Og i Solbedet, hva ser jeg der? Noen fantastiske krokus som stråler mot meg i all sin prakt! Ah, som jeg elsker tida da «nytt liv av daude gror»!

Håpets farge

Inger Hagerup formaner om tålmodighet og sier: «Vær tålmodig menneske/ langsomt blir allting til». Jeg for min del synes det er vanskelig å følge formaningene hennes, og min tålmodige venting på Våren er på bristepunktet; jeg vil ha vår nå! Og ikke bare sånn deilig gløtt av vårsol en dag eller to før snøen drysser hvit igjen, men sånn skikkelig så det går an å grave i jorda og flytte på de plantene som ble planlagt i vinter og luke og klippe bort vissent bladverk og se det kommer nye skudd hver dag. Sånn vår vil jeg ha! Men det kommer jo ikke så brått. Jeg vet det. Og det hjelper heller ikke å irritere seg.

I dag rusla jeg gjennom (fremdeles temmelig frossen) hagen og så på liv som er å finne blant blomster og trær. Ikke så overraskende var det fine spirer på flere av storknebbene (det skal mer til enn litt vinter for å ta knekken på dem!), og også kuletistelen kom med søte, små blader. Akeleienes vårtegn kommer i nesten lilla, og i Solbedet dukker det opp en løkplante jeg ikke kan huske hva er (merking er for pyser…). Så selv om hagen ser død og kald ut, er det mulig å finne grønne håp flere steder. Hurra!

Første vårmåned!

Det er ingen årstid jeg gleder meg så til som våren. Joda, sommeren er på mange måter favoritten, men det er våren jeg går og venter utålmodig på. Jeg kan nesten ikke vente til alt skal slå ut i flor og bli grønt og fargerikt og frodig og velduftende. Og nå er mars endelig her – vårens første måned. Og hva er vel da mer passende enn noen bilder av snøklokkene som lyser så hvite mot våt jord og ymse løkvekster (heller ikke i år husker jeg hva jeg planta i høst…) som stikker fingertuppene forsiktig opp av jorda?! De bærer løfter om alt som vil komme til den som venter. Hurra!

Vårtegn

Sakte men sikkert går vi våren i møte. Noen dager føles det som ett skritt fram og to tilbake, men selv små vintertilbakeskritt vil til slutt måtte slippe fram Våren. Og som jeg gleder meg over alle vårtegn i hagen!! Jeg har tidligere nevnt snøklokkene, men nå er det faktisk noe som blomstrer; innerst i hjørnet i Øvre Hage, der sola tar best, er nå årets første blåveis i blomst. Noe så vakkert! Og flere skal det bli, for det er masse knopper å spore.

I krukka like ved er det små rødlilla spirer fra anisisopen. Gleder meg til å se den i full blomst – og lukte den; den lukter deilig! Ennå er spirene små, men den som venter på noe godt… Jeg samla masse frø fra den i høst, så si ifra om du vil ha til små spirer i egen hage.