For noen år siden gikk jeg til innkjøp av en fantastisk japanpil: Salix integra. Det har hvitspettede grønne blader og er virkelig vakker. Når de nye skuddene vokser ut, er de rosa og hvite, og selv om ikke treet selv blomstrer, ser det ut som en sukkersøt rosa sky. Treet har en fin vokseform og blir til en rund krone, og det vokste relativt raskt. Det skal stå i sol og klarer seg helt til H4.
En vinter døde nesten alle greinene, men selve stammen overlevde, så det kom heldigvis nye skudd i rosa og hvitt. Jeg trodde at det verste var over. Det var dessverre ikke tilfellet, og sesongen etter døde hele treet. Jeg lot det bli stående i bedet slik at klematisen kunne klatre i det, men etter hvert var ikke det så fint heller.
Jeg gikk derfor til innkjøp av et nytt Salix integra- eksemplar forrige uke, og nå står det planta på samme sted som det forrige stod. Jeg har lest at det liker sandholdig jord best, så jeg har forbedret jorda der det er planta – vi har ellers ganske mye leire i Nedre Hage. Det ser ut til å trives godt der det står, og jeg håper det blir et vakkert innslag i hagen i mange år framover.
Bladene til Salix integra er hvitmarmorerteDe nye skuddene er rosaDe rosa skuddene er like vakre som blomster Foreløpig er Salix integra bare omtrent en meter med hageglede, men allerede i løpet av sesongen vil det ha blitt en del større
Til tross for lite hageblogging i fjor, var det mye haging i løpet av sesongen. I år skal jeg forsøke å blogge noe mer, for det er gøy for egen del å kunne se tilbake på hvordan det var da og da. Særlig på seinvinteren når det klør i fingre etter å endelig fargelegge de grå og visne bedene, gjør det godt for sjela å se at det blir flere farger etter hvert. Det er bare å være litt tålmodig.
Vinteren i år var lang her på østlandet. Gang på gang så det ut til at Våren skulle vinne kampen, men gang på gang slo Vinteren gjennom med snø og slaps og kalde vinder. Så seint som 1.mai var hagen nyhvit og sovende, men nå ser det ut til at Våren virkelig har gått seirende ut av drakampen. Hurra!
Det ser riktig nok ut til at Vinteren har vært litt ekstra hardhendt i år, så de fleste rosene er slått i bakken. De kommer heldigvis fra bunnen igjen, men det spørs om ikke jeg må bli bedre til å dekke dem neste vintersesong. Også noen av buskene ser slitne ut, og kornellen jeg kjøpte i fjor ser temmelig død ut. Synd!
Men det er jo masse som har klart seg godt gjennom sesongen også. Stauder og løker klarer det meste og spruter ut i fargeglede, mer for hver dag. All grunn til å glede seg!
Vårkjærminne (Omphalodes verna)Gravveronikaen er i full blomst i Nedre HageHagens vakreste ugress! Jeg elsker den himmelblå fargen på Gravveronikaen, Veronica filiformiRhododendron kommer i mer enn bare standard lillaSiden hagen besøkes altfor flittig av rådyr, er det ikke så mange løkplanter som klarer seg. Narsissene er ikke på rådyrenes meny, så jeg har plantet massevis av dem. Ekstra bonus at de er så vakre!Narsissene får stå i fred for rådyrEnhver hage av en viss alder bør ha en løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis) eller to. Jeg har ganske mange, og jeg frydes over hver enkelt.
En av hagens aller vakreste busker står nå i full blomst, og den er litt av et syn. Liten eldkvede (Chaenomeles japonica) heter den, men min er blitt ganske stor til å kalles liten. Knalloransje blomster fulle av nektar for hagens insekter. Greinene har torner og gjør at busken kan være litt tøff å håndtere, men den trenger heldigvis lite stell. Litt gjødsel er selvsagt bra, men ellers klarer den seg selv. Den står plassert i halvskygge og ser ut til å trives godt med utsikt over hage og havna. Eldkvede er ganske hardfør og kan klare seg helt til H5. På høsten kommer vakre eplelignende frukt som visstnok kan brukes til gele, men det har jeg ennå ikke forsøkt meg på. Hvis noen har en oppskrift, er det bare å dele.
Japansk eldkvede Blomstene minner om blomster på epletrærneNedre hage i slutten av mai
Og der! Der gikk startskuddet for Våren. Mars er første vårmåned og i mitt hode er 1. mars første offisielle vårdag. Det er en våt og hustrig start på vårsesongen, men det er i alle fall ikke snø i år. Det har det nesten ikke vært i det hele tatt denne vinteren, og jeg håper det ikke har gjort skade på rosene og annet som gjerne skulle vært litt dekket for frosten. En rask runde i Øvre Hage viser at hagesesongen er i gang, og jeg gleder meg vilt og hemningsløst til å få jord på fingrene igjen. Det er foreløpig for kaldt om nettene til å ta for mye av opprydningen ennå, og beskjæring må stort sett vente noen uker til. Jorda er for hard til å grave i, og luking betyr bare at jeg lar hele rota ligge igjen i bakken. Jeg må derfor smøre meg med tålmodighet, som det heter. Jeg får heller glede meg over alt som kommer samt følge med på hvordan Våren viser stadig tydeligere livstegn i hagen. Den beste tida ligger foran oss!
Snøklokkene titter opp av våt jord. Det har de riktignok gjort en stund, siden snøklokkene er de første som kommer fram på våren. Når sola titter fram, åpner blomstene seg noe mer, men i morges ville de bare henge som små tårelignende hvite dråper og heller drømme om varmere dager.
VårløkerAlunrot (Heuchera)
Noen av plantene som har holdt stand gjennom hele vinteren, er de fantastiske alunrotplantene jeg kjøpte i høst. De har så flotte farger på bladene! Jeg har noen flere i hagen, men så langt ser det ut til at de i Øvre Hage liker seg best. Kanskje jeg får flytte de andre opp hit også.
Kaprifolen var også noe av det som ble kjøpt i fjor, og den ser ut til å ha overlevd krukkevinteren helt fint. Den er full av knopper som allerede har åpna seg ganske mye, og den slynger seg opp over gjerdet og det som etter hvert skal bli en hvitmalt blomsterbue. Ah, alt jeg skal rekke å gjøre i hagen i år!
Mai 2021 har vært kald og våt og i grunn et godt bilde på hvordan det har føltes å være et år i pandemihverdag. Men nå, helt på tampen av måneden, ser det ut til å lysne. Samtidig som smittetallene går ned (om enn ikke i vår del av landet) og vaksinetallene går opp, glir regnskyene videre og slipper sol og varme fram. Endelig! Og det ser ut som at hagens klorofyllskapninger gleder seg like mye som meg når jeg tar en liten runde i Hagen.
Noen av bildene burde komme med duft, for det er lite som lukter mer vår enn syriner i blomst! Mannen min hevder de lukter høysnue, men jeg synes de lukter fantastisk. Jeg husker at protagonisten i Linn Ullmanns Det dyrebare ikke tålte lukta av syriner, for hun hadde vært så kvalm under graviditeten nettopp da syrinene stod i blomst, og lukta fra dem gjorde henne kvalm mange år senere. Selv takler jeg dårlig lukta av bakst med vanilje av akkurat samme grunn, og jeg er riktig så glad for at det er vaniljebakst og ikke syriner jeg reagerer på! Tenk å bli kvalm når man går rundt i en syrinblomstrende hage; det hadde vært fryktelig trist, synes jeg! Ungene har alltid syntes det er så gøy å nappe løs blomstene og suge på tuppen på dem; det smaker søt nektar. Nå begynner de kanskje å bli litt for gamle til det, men jeg kan godt forestille meg at det er enkelte ting man aldri blir for gammel til.
Rododendronene mine har klart seg stort sett greit gjennom våren. Jeg har latt være å ta bilde av den under plommetreet, for den er et fryktelig syn i år. Det spørs om jeg i det hele tatt klarer å redde den. Jeg må i alle fall beskjære den kraftig. Men ellers er det flere rododendroner i hagen som enten står i blomst eller som straks åpner opp kronbladene. Rododendron er ikke en av mine favoritter, men de er jo fine likevel. Jeg tror rett og slett jeg synes de er litt kjedelige.
Den japanske eldkveden (Chaenomeles japonica) er et syn nå på våren! Jeg har en til, og den begynner å komme seg etter først å ha stått litt dumt til og deretter å ha blitt beskjært på ny vokseplass. Hele busken er dekket av roselignende aprikosfargede blomster, og det var flere humler som surret sundt blant dem. Til høsten kommer det frukter som også lyser opp i hagen i sine flotte farger. Absolutt en busk som kan anbefales.
Min største favoritt i hagen i dag er kanskje husets bichon havanais Bulder. Han nøt fullt ut at det var sol og varmt ute, og etter å ha hoppet opp og først slikket opp regnvannet på bordet, la han seg godt til rette på duken. Når katten er borte, ligger hunden på bordet eller noe i den duren….
Det er laget mange sanger om våren, og siden våren ofte er en metafor for ungdomstid, er det ikke så rart at sangene ofte handler om kjærlighet. Det må likevel være mer enn ungdommelig kjærlighet som gjør at våren er et yndet motiv i dikt og sanger. En av visene jeg liker best med dette temaet er visa «Menuett i mai» av Vidar Sandbeck. Visa ble skrevet i 1960 og gir i alle fall meg en skikkelig vårstemning, og jeg tar meg i å nynne på den og småsynge den for meg selv der jeg tusler mellom de stadig grønnere bedene.
Jeg er så fascinert av uttrykket han bruker: «grogrønne mainettene». Fantastisk uttrykk! For det er en helt egen grønnfarge nå som det spruter fram langs «gangsti og vegg» og hagesti og blomsterbed.
Vil du bli med i menuetten i de de grogrønne mainetten’
når det våres, når det våres ut med gangsti og vegg.
Vil du leke og gle’ deg, tar du kjæresten med deg
ut i skogen når det lever milla bjørker og hegg.
Våren er sein her hos oss i år, og blomstringa ligger i hvert fall to uker etter tidligere år. Det skyldes vel de kalde aprilnettene vi hadde. De tok for øvrig knekken på flere planter enn vinteren klarte, sånn at flere roser har fryst hel ned og det samme har en rododendron og den store, flotte blodripsen jeg har i Nedre Hage. Jeg har håp om at det ikke er helt dødt, men noen stor blomstring blir det ikke i år.
Hvit storkenebb (Geranium)
Tulipan i vårsola
En av mine favoritter: fioler
Men hvordan det nå enn er med sen blomstring og uteblitt blomstring, så er det sommer i vente, og da kan det jo ikke bli så galt likevel.
Det absolutt vakreste treet jeg vet om er magnolia. Når det kommer med sine rene, tulipanaktige blomster på bar kvist, blir jeg like nyforelsket som første gang jeg så det. Treet i hagen fikk jeg i morgengave av mannen min for snart 14 år siden, og det har etter hvert blitt et stort og vakkert tre. Og nå i april-mai er det litt av et syn!
For noen fantastiske vårdager vi har hatt nå! Sol fra forglemmegeiblå himmel fra morgen til kveld, varmegrader opp mot sommertemperaturer og klorofyll som spruter ut i alle deler av hagen. Som jeg elsker våren!
Før arbeidsdagen begynte for fullt i dag, rakk jeg en runde rundt for å se hva som hadde skjedd siden i går. De helt store endringene over natta var ikke å spore, men det har virkelig skjedd mye der ute de siste dagene. Jeg blir aldri lei av å se svulmende knopper og tynne små spirer i mørk jord!
Nederst i Skyggebedet i Nedre Hage, der det er mest sol, står hagens flotteste julerose klar til å åpne seg. Den er fylt og har en helt fantastisk dyp rød farge. Det ser ut til at planta liker seg godt der den står, for den har vokst ganske mye de årene den har stått der. Fortsetter den sånn, kan den plutselig få barn som kan leve i andre hager også, og det hadde jo vært stas.
Julerose (Helleborus)
I Juliana er det godt og varmt nå, men siden det ikke er oppvarma, er det for kaldt på nettene til å sette inn noen grønnsaker ennå. Foreløpig er det bare ferskentreet som er i flor, men det er jammen ikke bare, for noe så vakkert! Treet er ikke så stort, men det er i grunnen greit, siden det står i potte inne i drivhuset. Frukt har det hatt hvert år uten at jeg har gjort noe for pollineringa, men for å hjelpe litt til i år, dytter jeg blomstene litt borti hverandre. Jeg vet ikke om det hjelper, men det kan ikke gjøre skade i alle fall.
Ferskentre i blomst
Ferskenblomster
Og som fast medhjelper og assistent følger pus meg rundt i hagen og ser på hva jeg gjør. Denne gang fra toppen av trappa mellom Nedre Hage og Mellomhagen. Godt noen holder oversikten!
Jeg har i grunn alltid vært et lesende menneske, enten ved å bli lest for som liten, ved å lese selv når jeg etter hvert ble stor nok til det, eller ved å lese for mine barn når de ennå ikke var store nok til å lese selv. Jeg har mange favoritter, og en av bøkene jeg har lest om igjen og om igjen er Frances H. Burnetts Den hemmelige hagen fra 1911. Jeg hadde den ikke selv som barn, men en fetter av meg hadde den. Han både var og er glad i mange ting, men bøker var nok ikke det han hadde størst interesse av som barn. Det var derfor jeg til stadighet fikk låne den ellers pent leste boka for på ny og på ny å høre om hvordan Mary oppdaget den gjemte og låste hagen som ingen hadde vært inne i på ti år. Som barn var jeg så dypt fascinert av denne hagen og hva som vokste der og hvordan den ble reddet av tre små barn at jeg ikke fikk med meg den dypere betydningen i metaforen som hagen var. Som voksen er den svært tydelig, men det gjør meg ingen ting. Jeg liker historien like godt selv om den har et så tydelig budskap. For hvem kan ikke la seg sjarmere av en bok der selve hagens oppvåkning er det bærende motivet?
Mary Contrary (kallenavnet kommer fra et engelsk barnerim) blir sendt til sin rike onkel i England etter at begge hennes foreldre dør av kolera i hjemmet deres i India. Mary er et uelsket og uønsket barn og oppfører seg deretter. Onkelen befinner seg i utlandet, og Mary blir gående for seg selv i en kald og frossen hage – et tydelig bilde på hvordan hun selv er som menneske. Etter hvert møter hun gartneren Ben Weatherstaff, og det oppstår et vennskap mellom dem uten at de helt merker det selv.
Hun gikk inn i den første av kjøkkenhagene og fant Ben Weaterstaff i arbeid der, sammen med to andre gartnere. Det virket som væromslaget hadde gjort ham godt, for han snakket med henne helt frivillig.
«Våren e på veg», sa han. «Lukte du itte det?
Mary snuste og mente at det gjorde hun.
«Jeg lukter noe deilig og friskt og vått», sa hun.
«Det e god, fet mold, det», sa han og grov. «‘N e i godt homør og gjør seg klår tel å bli grodd ti’. ‘N e glad når det bli plantetid. Det e kjedsomt for’n om vintern, når’n itte ha nå å gjøra på. I blomehagan der ute kan det røre seg ting nere i mørket. Sola varme dom. No vare det itte lenge, så kan du sjå bitte små grøne spisser som stikk opp tå svarte molda.»
Det er ikke bare Mary og Ben Weatherstaff som gleder seg over at våren er i anmarsj; jeg kan knapt nok vente til snøen forsvinner og sola varmer opp jorda på denne tida av året! Måten våren vekker opp hagen har selvsagt en parallell i Marys egen oppvåkning og blomstring, og kanskje er det slik for flere av oss. Jeg tror ikke jeg er helt contrary på vinteren, men jeg er sikker på at jeg er et hyggeligere menneske å være sammen med når våren kommer.
Mary endrer seg slik hagen endrer seg med årstiden, og hennes etter hvert gode humør smitter over på det som skal vise seg å være en annen hemmelighet i herskapshuset; gutten som gråter om natten. Hun får ham til å ville ut for å oppleve våren og hagen og alt det fører med seg.
«Det er så nydelig!» sa hun, litt andpusten etter spurten. «Du har aldri sett noe så nydelig! Den er kommet! Jeg trodde den var her forleden dag, man da var den bare på vei. Nå er den her! Det er våren, den har kommet! Det sier Dickon!»
«Har den virkelig?» sa Colin, og selv om han ikke egentlig visste noe om våren, kjente han hjertet banke. Han satte seg faktisk opp i sengen.
Og etter en runde i hagen i dag, kan jeg si meg enig med Mary; våren har kommet! Takk og takk! Det er godt å være hagemenneske i disse dager! Og skulle det komme en regnværsdag eller to, så vil Burnetts hemmelige hage og en kopp te få fram den gode hagestemningen likevel.
Her i huset er det fremdeles Harry Potter som står høyt i kurs. Bøkene blir liksom aldri utdaterte, selv om forfatterens meninger om mye og mangt så absolutt er det. Og med selveste Dronninghumla surrende rundt blant drivhusdyrkede stemorsblomster og påskeliljer, tenker jeg på Humlesnurr der han med varsomhet og klokskap legger til rette for det som skal komme. Slik legger også Dronninga til rette for de små som skal komme og som skal surre rundt fra blomst til blomst i hagen i den kommende sesongen til glede for både flora og fauna (med mitt navn er jeg litt usikker på hvilken av delene jeg tilhører). Humler må være en av mine absolutt favorittinsekter!
Hagesumming 