Hvitt er også en farge

Jeg husker for en del år siden en samtale mellom to av mine yngre kusiner; de diskuterte om hvitt var en farge eller ikke. Den eldste, som hadde fysikk på skolen, så at hvitt i seg selv ikke var en farge, bare lys. Den yngste gikk på malekurs og hevdet hardnakket at hvitt absolutt var en av fargene. Her var det interessekonflikt! Selv tusler jeg rundt i Øvre Hage og ser det lyser opp i hvitt både her og der, og jeg tenker med meg selv at det er ikke så viktig om man kan kalle det farge eller ikke, så lenge det er så vakkert. Og hvem av oss har ikke i barndommen sunget med til «Se min kjole» der den hvite kjolen er hvit som snø – slik det også er i 17.mai-sangen om flagget vårt der «så hvitt som det hvite er sneen»? Heldigvis er sneen (eller snøen som jeg sier i min dialekt) borte nå, men hvitt som det hvite er… syrinen og tusenfryden og jordbærblomsten og…. Så nynnende på barndomsminner finner jeg det ene beviset på det andre om at hvitt absolutt er en farge å finne i min hage. Heldigvis.

Se min kjole, den er hvit som sneen,
Alt hva jeg eier, det er hvitt som den
Det er fordi jeg elsker at det hvite,
Og fordi en møller er min venn

Juni i hagen

Vi har allerede kommet nesten halvveis i juni, og det er frodigere og grønnere i hagen enn jeg husker det fra tidligere år. Det betyr ikke nødvendigvis at det faktisk er grønnere og mer frodig, men heller at jeg på vinteren og utover våren ikke helt kan tro at det det kan bli så grønt og flott som det blir. Jeg ser på bilder fra tidligere år og tenker at det var jammen fint, mon tro om jeg får det til å bli like fint i år. Og så blir det jo det. Heldigvis!

Det siste året har jeg hatt en tendens til å våkne tidligere enn strengt tatt nødvendig. Jeg vet ikke om det skyldes alderen eller om det er noe annet, men jeg sover i alle fall sjelden lenger enn til sju. I dag våkna jeg allerede litt før seks, og sola tittet inn gjennom glipene i gardinene. Jeg fant ut at det var like godt å stå opp, så jeg tok en liten rusletur gjennom hagen. Fugler sang i trær og busker, humler surret rundt blant blomstene, duftskjærsminen (Philadelphus coronarius) dufta slik bare den kan, og det var stille og rolig. Morgenstund har gull i munn osv.

Sammar i vente

Hagelilja

Det er laget mange sanger om våren, og siden våren ofte er en metafor for ungdomstid, er det ikke så rart at sangene ofte handler om kjærlighet. Det må likevel være mer enn ungdommelig kjærlighet som gjør at våren er et yndet motiv i dikt og sanger. En av visene jeg liker best med dette temaet er visa «Menuett i mai» av Vidar Sandbeck. Visa ble skrevet i 1960 og gir i alle fall meg en skikkelig vårstemning, og jeg tar meg i å nynne på den og småsynge den for meg selv der jeg tusler mellom de stadig grønnere bedene.

Jeg er så fascinert av uttrykket han bruker: «grogrønne mainettene». Fantastisk uttrykk! For det er en helt egen grønnfarge nå som det spruter fram langs «gangsti og vegg» og hagesti og blomsterbed.

Vil du bli med i menuetten i de de grogrønne mainetten’

når det våres, når det våres ut med gangsti og vegg.

Vil du leke og gle’ deg, tar du kjæresten med deg

ut i skogen når det lever milla bjørker og hegg.

Våren er sein her hos oss i år, og blomstringa ligger i hvert fall to uker etter tidligere år. Det skyldes vel de kalde aprilnettene vi hadde. De tok for øvrig knekken på flere planter enn vinteren klarte, sånn at flere roser har fryst hel ned og det samme har en rododendron og den store, flotte blodripsen jeg har i Nedre Hage. Jeg har håp om at det ikke er helt dødt, men noen stor blomstring blir det ikke i år.

Men hvordan det nå enn er med sen blomstring og uteblitt blomstring, så er det sommer i vente, og da kan det jo ikke bli så galt likevel.

Det er sammar i vente, det er lykke å hente.

Det er livet som forærer deg en blomsterbukett.

Siste dag i juni

Nedre Hage

Det er siste dag i juni 2020, et år som så langt har vært alt annet enn normalt. Vi har virkelig fått føle på hva som betyr noe og hva som ikke er like viktig. Satt livet i perspektiv. Lyrikeren Hans Børli (1918 – 1989), som likte å omtale seg som skogsarbeider, skrev mange fantastiske dikt. Han hadde en egen evne til å se det store i det små og naturens under. Et av hans aller vakreste dikt er om nettopp naturen og livet:

Junikveld (1958)

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Juni i hagen

Etter dager med nesten for mye sommer, kom væromslaget med både regn og tordenvær, og nå er det en helt ny luft ute. Jeg foretrekker varme dager, men det er godt for hagen, og naturen generelt, å få en pustepause innimellom. Og uten stekende sol, og med røttene i vann, ser det ut til at hagen har det bra.

Foran inngangsdøra står en klematis i full blomst nå, med store rosa stjerner. Den var noe av det første jeg kjøpte da vi flytta hit, og det var før jeg leste at for å få en klematis til å trives, må den ha dyp jord; jeg planta den rett i ei halv tønne. Og mot bedre vitende, ser det ut til at planta stortrives. Den er full av blomster hvert år, og etter jeg har blitt litt bedre på å gjødsle, holder bladene seg grønne litt lenger.

I potta rett ved klematisen står en småbladet hosta. Den likte seg ikke i bedene, for den ble spist av sneglene (de foretrekker hoster med små blader framfor de større ser det ut til), så jeg redda den til et liv i potte. Nå kommer den med vakre, lilla blomster. Hosta er en av mine favoritter, så jeg har mange forskjellige og blir i grunn aldri lei dem – særlig når de er i blomst.

Revebjelle (Digitalis purpurea) i Solbedet

I Solbedet i Mellomhagen står en av revebjellene og ser ned til Nedre Hage. Jeg vet at revebjellene er svært giftige og at mange derfor ikke ønsker å ha dem i hagen. Selv har jeg aldri tenkt på det som et problem. Jeg har holdt dem unna Øvre Hage der ungene har lekt, og så har jeg alltid vært nøye med å lære dem hva de får ta på og ikke. Revebjellene sprer seg villig i hagen og kommer i sjatteringer av dyp rosa og hvit. De er flotte!

I Hjørnebedet ved 1913-muren er det mye i blomst nå. Storknebbene Johnsons blue står med store blå kronblader. I lyset nå ser de nesten lilla ut, men egentlig er de klare blå. Er det en plante jeg anbefaler i hagen, er det denne! Ikke blir den spist av snegler, og den vokser seg til store, flotte tuer på kort tid. Den bør støttes opp, for ellers blir den lett slått ned av regnet. Sammen med de hvite rosene i bedet (jeg har rota bort navnelappene så jeg husker ikke hva for type de er) ser det riktig så fint ut i bedet.

Jeg har tidligere sagt at juni er min favorittmåned i hagen. Nå går det mot slutten for denne gang, men heldigvis er det mer å glede seg over. Kanskje blir juli min favoritt i år?

Sommerlig i september

Etter en del grå dager, har endelig sola kommet fram, og septemberhagen lyser opp. Det er stadig færre blomster å finne, men fremdeles er det noen fargeklatt rundt om i hagen. Heldigvis!

Hagens jordskokk (Helianthus tuberosus) blomstrer for første gang. De ser ut som litt små solsikker der de strekker seg mot sola godt og vel halvannen meter over meg. Man må jo bli i godt humør av slikt! I tillegg vet jeg at det er masse deilige knoller å høste fra etter hvert som blomstringen avtar, og da skal det bli jordskokksuppe. Mmmm!

I Solbedet i Mellomhagen står en storkenebb ennå i blomst. Den holder nok ut til frosten kommer. Og litt lenger ned er drueplanta full av modne, grønne druer. Dessverre er de ikke så veldig gode, men moro er det likevel. Tror jeg skal øve litt mer på å tynne ut neste år, slik at det kanskje blir litt mer størrelse på druene. Nede i Det blå bedet i Nedre Hage står astersen i full blomst. Nydelig farge!

I tillegg kan jeg glede meg over alt selvsådd – både selvsådd av meg og selvsådd av seg selv. Jeg rakk aldri å så kjempeverbena i år, men det ordna fjorårets planter selv, så de strekker seg mot lyset i flere bed. Også blomkarsen har ordnet opp selv, og den gjør en mye bedre jobb enn meg. Tror i grunn jeg setter bort den jobben neste år også. Det føles godt når sommerblomstene blomstrer fremdeles, langt ut i september. Det gir sommeren litt ekstra lengde.

Det gror!

Dette ser ut til å bli en av de somrene som hagen vil like: sol og passe varme og stadig (!) regnskyll. Selv kunne jeg godt tenkt meg hakket færre regnskyll og desto mer varme, men trøsten er en bugnende hage. Og som det gror! Det er nesten så en kan høre det. Riktignok ble en del slått i bakken av regnet som spruta ned i natt, og det er både valmuer og pioner som ikke kommer til å reise seg igjen, men stort sett ser plantene ut til å stortrives. Det gjør insektene også, og jeg er helt sikker på at det er mye flere av dem i hagen i år enn i fjor. I alle fall humlene er det ekstra mange av – mine favorittinsekter, kanskje med unntak av sommerfugler. Kanskje like greit været er som det er likevel.


IMG_20190613_175311

Humlebesøk i brunstorkenebb (Geranium phaeum)

IMG_20190613_174728

Clematis sammen med pil (Salix)

IMG_20190613_174622

Allium

IMG_20190613_174606

Akeleie

Lykkelig i hagen

Lykke
Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Diktet er skrevet av Inger Hagerup og utgitt i 1945.Hun er en av mine absolutte favorittdiktere, og jeg elsker hvordan hun med tilsynelatende letthet kan rime seg gjennom de fleste temaer – ofte med kvinnelivet i fokus. Her er det ungdommeligheten og den kanskje nært forestående Forelskelsen det skrives om, og de gjenkjennelige ungjentetankene går meg rett i hjertet – selv om jeg hverken er ungjente eller nyforelsket lenger. Likevel er noe av den følelsen som diktet gir meg, med meg når jeg går gjennom Nedre Hage nå i begynnelsen av juni. Myggstikk (eller for min del, maurstikk) som klør, blomster som viser vei og forventningene om hva sommeren vil bringe. Ja, dét er lykke!
IMG_20190602_130140IMG_20190602_130154IMG_20190602_130235IMG_20190602_130435

Høsten er her

Høsten er her, sommeren gikk fort

Vindene blåser så kalde

Gulnende løv virvler av sted

Snart skal de alle falle

Jeg husker vi sang dette på barneskolen rundt denne tida for snart tretti år siden, og melodien jeg husker er trist og melankolsk; det er på mange måter en sang om alt som er forbi (tror nok dette var en sang vi skulle lære med tema årstider og ikke om livets forgjengelighet…). Uansett er motivet i strofen like aktuelt nå som da, for det er definitivt et kjølig drag i lufta for tida, høsten er her.

Det har ennå ikke vært noen frostnatt her i Horten, men det har vært svært nære. Ennå

20161014_162127

Storkenebb, Geranium

står dahliane i full blomst (de som ikke sneglene tok knekken på), og det er ennå enkelte planter som står og blomstrer nærmest i ensom majestet rundt om i hagens bed. Det er mange storkenebb som skinner i nyanser av lilla og rosa. Flere av dem blomstrer helt til frosten tar dem – noen tåler til og med noen få kuldegrader i løpet av natta. Det er mange gode grunner til å ha storkenebb i hagen, og lang blomstringstid er en av dem!

20161014_161841Rosene har vært på hell i noen måneder, men noen av de remonterende gir seg ikke helt ennå. En av de hvite, småblomstrende i Solbedet viser at det er kraft i den fremdeles der den yndig og uskyldsren viser seg fram i oktobersola (nåja, sol og sol fru Blom…). Det ser ut til at blomstene i Solbedet trives bedre i år enn de har gjort tidligere, og det skyldes vel dryppslangen som har klart å holde den verste tørken unna. Det kreves vann skal det bli liv!

Like ved den blomstrende rosa står det ei navnesøster i dus rosa: en stokkrose. Det hevdes

20161014_161808

Stokkrose (alcea)

at stokkroser er toårig og at de ikke kommer igjen året etter de har blomstra, men i min hage er dette ikke tilfelle. De aller fleste blomstrer villig år etter år, og de sprer seg der de trives. De kunne gjerne spredd seg enda litt mer, men jeg er muligens litt for ivrig med lukinga på våren… Jeg har i alle fall flere av disse vakre plantene – både rosa som på bildet, gule og nesten svarte. De blir gjerne et par meter høye når de trives, så det gjelder å huske å binde dem opp skal de ikke velte i vinden. Jeg sørger for å ha de enkle blomstene, for her er det mest nektar for insektene. Det gjelder å legge til rette for flere som liker blomster!

20161014_161918

Ormedrue (actaea)

Nede i Skyggebedet blomstrer en av hagens seineste blomster: Ormedrue (actaea). Den slo først ut i blomst for kort tid siden, og jeg synes det er like fantastisk i år som før at naturen har gjort det sånn at selv så seint i sesongen er det noe som starter blomstringen sin. Gjennom hele sesongen kan jeg glede meg over vakre blader i dyp rød (kanskje burgunder er mer treffende?), og så, en solskinnsdag langt ut på høsten når nesten alt annet har gitt opp, åpner de kritthvite blomsteraksene seg. Fantastisk! Har du ikke denne i hagen din ennå, er den absolutt verdt en plass!

Og nå, i oktober, når det meste annet er brunt og vissent – eller i det minste visnende – er det jeg kommer på hvorfor det er så hyggelig med gamle hagestauder som Oktoberbergknapp (Hylotelephium spectabile). Planta er i slekt med den viltvoksende og ikke så flotte smørbukk-planta, så det er nærliggende å tro at oktoberbergknapp har lyst opp i norske hager i alle fall da våre oldemødre anla sine bed. Og i full blomst kan man se hva som gjør oktoberbergknapp til ei plante man gjerne vil ha der den spruter ut i sterke farger en kjølig dag på høsten. Villig og lettstelt er den også, så det er bare å fryde seg – noe jeg gjør!

20161014_161939

Oktoberbergknapp, (Hylotelephinum spectabile)

 

En dag i september

20160918_185553

Hosta, storkenebb og strå i september

Det har vært mye å gjøre på jobb i det siste, og det har vært en lang tid uten at jeg har orka være mye ute i hagen. I dag var det godt vær og mulighet for å se litt på hvordan september har satt farge på planter og trær, og selv om det ikke lenger er så mye som blomstrer, er det fremdeles masse farger rundt om i bedene. Det er riktignok mest nyanser av gult, men det lyser riktig så fint når sola skinner.

Det er fremdeles noen storkenebb som står i blomst, og de kommer til å blomstre fram til

20160918_185509

September i Nedre Hage

frosten kommer – noe jeg håper er lenge til! Ellers er det en høstasters som lyser opp blå og flott nede i hagen, og jeg gleder meg over å ha fått tak i (takk, gode nabo) en asters som rekker å blomstre i min hage også. Den står like ved noen ringblomster som ikke har kasta inn håndkleet ennå. I fjor forsøkte jeg å tørke noen av kronbladene for å bruke til kakepynt, men de mugna likevel. Kanskje jeg rekker å prøve en gang til i år?

20160918_185425I Skyggebedet er det visst noe forvirring blant plantene; er varmen et tegn på høst eller vår? Det har resultert i at høstlyng og azalea står i blomst samtidig. I grunn en ganske vakker forvirring, må jeg si.

Jeg har tidligere vist bilder av høstanemone i blomst  og skreiv at jeg håpa flere ville komme etter hvert. Det er nå en riktig så flott halvfylt variant i Ada Sofies bed som blomstrer rosa og søt. Tenk at naturen venter så lenge med å slippe fram noe så vakkert!

20160918_185451

Høstanemone