Høsten er her, sommeren gikk fort

Vindene blåser så kalde

Gulnende løv virvler av sted

Snart skal de alle falle

Jeg husker vi sang dette på barneskolen rundt denne tida for snart tretti år siden, og melodien jeg husker er trist og melankolsk; det er på mange måter en sang om alt som er forbi (tror nok dette var en sang vi skulle lære med tema årstider og ikke om livets forgjengelighet…). Uansett er motivet i strofen like aktuelt nå som da, for det er definitivt et kjølig drag i lufta for tida, høsten er her.

Det har ennå ikke vært noen frostnatt her i Horten, men det har vært svært nære. Ennå

står dahliane i full blomst (de som ikke sneglene tok knekken på), og det er ennå enkelte planter som står og blomstrer nærmest i ensom majestet rundt om i hagens bed. Det er mange storkenebb som skinner i nyanser av lilla og rosa. Flere av dem blomstrer helt til frosten tar dem – noen tåler til og med noen få kuldegrader i løpet av natta. Det er mange gode grunner til å ha storkenebb i hagen, og lang blomstringstid er en av dem!

Rosene har vært på hell i noen måneder, men noen av de remonterende gir seg ikke helt ennå. En av de hvite, småblomstrende i Solbedet viser at det er kraft i den fremdeles der den yndig og uskyldsren viser seg fram i oktobersola (nåja, sol og sol fru Blom…). Det ser ut til at blomstene i Solbedet trives bedre i år enn de har gjort tidligere, og det skyldes vel dryppslangen som har klart å holde den verste tørken unna. Det kreves vann skal det bli liv!

Like ved den blomstrende rosa står det ei navnesøster i dus rosa: en stokkrose. Det hevdes

at stokkroser er toårig og at de ikke kommer igjen året etter de har blomstra, men i min hage er dette ikke tilfelle. De aller fleste blomstrer villig år etter år, og de sprer seg der de trives. De kunne gjerne spredd seg enda litt mer, men jeg er muligens litt for ivrig med lukinga på våren… Jeg har i alle fall flere av disse vakre plantene – både rosa som på bildet, gule og nesten svarte. De blir gjerne et par meter høye når de trives, så det gjelder å huske å binde dem opp skal de ikke velte i vinden. Jeg sørger for å ha de enkle blomstene, for her er det mest nektar for insektene. Det gjelder å legge til rette for flere som liker blomster!

Nede i Skyggebedet blomstrer en av hagens seineste blomster: Ormedrue (actaea). Den slo først ut i blomst for kort tid siden, og jeg synes det er like fantastisk i år som før at naturen har gjort det sånn at selv så seint i sesongen er det noe som starter blomstringen sin. Gjennom hele sesongen kan jeg glede meg over vakre blader i dyp rød (kanskje burgunder er mer treffende?), og så, en solskinnsdag langt ut på høsten når nesten alt annet har gitt opp, åpner de kritthvite blomsteraksene seg. Fantastisk! Har du ikke denne i hagen din ennå, er den absolutt verdt en plass!

Og nå, i oktober, når det meste annet er brunt og vissent – eller i det minste visnende – er det jeg kommer på hvorfor det er så hyggelig med gamle hagestauder som Oktoberbergknapp (Hylotelephium spectabile). Planta er i slekt med den viltvoksende og ikke så flotte smørbukk-planta, så det er nærliggende å tro at oktoberbergknapp har lyst opp i norske hager i alle fall da våre oldemødre anla sine bed. Og i full blomst kan man se hva som gjør oktoberbergknapp til ei plante man gjerne vil ha der den spruter ut i sterke farger en kjølig dag på høsten. Villig og lettstelt er den også, så det er bare å fryde seg – noe jeg gjør!