I den utrolige SOMMERvarmen vi har hatt de siste dagene, spruter det fram nye blomster hver dag. Ikke alle er slått ut i blomst ennå, og da er det bare å glede seg over alle de bristeferdige knoppene som nesten dirrer av energi. Snart, snart kommer jeg! Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men snart, snart. Bare vent!
Og dehr kom varmen! Sånn helt plutselig og intens. Også akkurat nå som kalenderen ga oss langhelg. Fantastisk deilig! Og så gøy det er å se hvordan hagen bare spruter ut i liv og lyst; det er mulig å se endringer for hver dag som går.
I Solbedet er det lunt og godt, og der har årets første tulipan slått ut i rødt. Den er egentlig feilplanta og strengt tatt også et feilkjøp (jeg liker jo ikke røde tulipaner), men den kommer igjen år etter år. Det er hyggelig med sånt man kan stole på.
Like ved mitt røde feilkjøp står et blått rettkjøp (hva er det motsatte av feilkjøp??) og slikker sol. Lungeurt (Pulmonaria officinalis) liker egentlig vel så godt litt skygge, men den trives visst greit i Solbedet også. Den fikk være med hjem fra et plantemarked for noen år siden. Søsteren står mer skyggefullt plassert i Nedre Hage og blomstrer litt seinere. De har fantastisk farge på blomstene. Jeg har lest at de forandrer seg fra rosa til blå fordi ph-en endrer seg etter som blomsten blir eldre. Fascinerende!
I Nedre Hage har noen villtulipaner lyst opp i helga. De ser nesten ut som hvite stjerner og likner ikke så mye på de foredlede variantene som man oftest forbinder med tulipaner. De skal visstnok passe bra i en fjellhage, men jeg synes de passer riktig så bra hos meg også.
Og hva som ellers har kledd hagen i helga er husets Bichon havanais som fotfølger meg fra bed til bed. Han blir gjerne med i Nedre Hage, men han synes det er litt varmt hos Juliana… I går ble han to år, og det ble feira med brødskive med leverpostei – en skikkelig utskeielse når man grunnet allergi har måttet bli veganer!
Julerose (Helleborus niger)
Jeg er litt usikker på om jeg synes Julerose er et særlig treffende navn, for mine har så langt aldri blomstra til jul – hvis ikke de kjøpes i butikken rundt juletider, da. Men jeg lærte nylig at julesangen «Det hev ei rose sprunge» («Es ist ein Ros entsprungen») refererer til nettopp julerosa. Så det så!
Mine blomstrer i alle fall først nå. Ikke av de tidligste sortene, tydeligvis, men herlighet så vakre de er der de står! De har ikke fått plass i noen av solbedene, for der liker de seg ikke om sommeren, men de har heller fått plass i Skyggebedet. Som navnet tilsier, er det ikke stekende sol et problem her… Dette er muligens grunnen til at de blomstrer seinere enn andre jeg har sett, men det kan jeg leve med. Det er faktisk første gang de blomster skikkelig etter at jeg planta dem der, og det er all grunn til å glede seg!
Julerose (Helleborus niger)
Jeg har ved flere anledninger kommet hjem med juleroser fra plantemarkedene vi har hver vår, men jeg har lest at de i grunn ikke liker å flyttes særlig på, så det kan jo være en grunn til at de har brukt litt tid på å finne seg til rette i hagen. Hvis de liker seg, så selvsår de seg visstnok villig, så jeg venter i spenning!
Bladene på juerosa skal fjernes på våren, slik at de nye blomsterknoppene og bladene får komme fram. Dessuten er det en måte å sørge for at ikke soppsporer eller andre uhumskheter får for gode kår, og slikt er greit å passe på! De store, flotte blomsterknoppene minner nesten litt om en pion, til tross for at de ikke er i samme slekt.
Julerosene finnes i flere farger, og jeg har både hvite og røde. De hvite tror jeg sågar jeg har i litt forskjellige typer – de mer reine hvite og de litt mer grønnaktige. Jeg vet ikke hvem jeg liker best; vakre er de alle sammen!
Har du kanskje noen spesielt vakre sorter i din hage?
Stor kubjelle (Pulsatilla Vulgaris)
Mars var en varm måned med mye sol og dager hvor en formelig kunne høre knoppene brast. April har ikke vært like varm. Det var riktignok noen veldig varme dager helt i starten av måneden, men nå er det et kjølig drag og sågar snø i lufta. Men i Solbedet ser det ikke ut til at det er stor bekymring hva været angår, og da jeg var på min daglige runde i hagen tidligere i stad, så jeg til stor glede at den vesle store kubjella (Pulsatilla Vulgaris) jeg planta i fjor nå står i blomst. Hurra!
Spesielt poetisk synes jeg ikke navnet er, men det kan ikke planta noe for. Og riktig så søt er den i alle fall der den står med pusete klokker og en liten grønn kjole rundt livet. Nå ringes våren inn!
Inger Hagerup formaner om tålmodighet og sier: «Vær tålmodig menneske/ langsomt blir allting til». Jeg for min del synes det er vanskelig å følge formaningene hennes, og min tålmodige venting på Våren er på bristepunktet; jeg vil ha vår nå! Og ikke bare sånn deilig gløtt av vårsol en dag eller to før snøen drysser hvit igjen, men sånn skikkelig så det går an å grave i jorda og flytte på de plantene som ble planlagt i vinter og luke og klippe bort vissent bladverk og se det kommer nye skudd hver dag. Sånn vår vil jeg ha! Men det kommer jo ikke så brått. Jeg vet det. Og det hjelper heller ikke å irritere seg.
I dag rusla jeg gjennom (fremdeles temmelig frossen) hagen og så på liv som er å finne blant blomster og trær. Ikke så overraskende var det fine spirer på flere av storknebbene (det skal mer til enn litt vinter for å ta knekken på dem!), og også kuletistelen kom med søte, små blader. Akeleienes vårtegn kommer i nesten lilla, og i Solbedet dukker det opp en løkplante jeg ikke kan huske hva er (merking er for pyser…). Så selv om hagen ser død og kald ut, er det mulig å finne grønne håp flere steder. Hurra!
Høsten er her, sommeren gikk fort
Vindene blåser så kalde
Gulnende løv virvler av sted
Snart skal de alle falle
Jeg husker vi sang dette på barneskolen rundt denne tida for snart tretti år siden, og melodien jeg husker er trist og melankolsk; det er på mange måter en sang om alt som er forbi (tror nok dette var en sang vi skulle lære med tema årstider og ikke om livets forgjengelighet…). Uansett er motivet i strofen like aktuelt nå som da, for det er definitivt et kjølig drag i lufta for tida, høsten er her.
Det har ennå ikke vært noen frostnatt her i Horten, men det har vært svært nære. Ennå
Storkenebb, Geranium
står dahliane i full blomst (de som ikke sneglene tok knekken på), og det er ennå enkelte planter som står og blomstrer nærmest i ensom majestet rundt om i hagens bed. Det er mange storkenebb som skinner i nyanser av lilla og rosa. Flere av dem blomstrer helt til frosten tar dem – noen tåler til og med noen få kuldegrader i løpet av natta. Det er mange gode grunner til å ha storkenebb i hagen, og lang blomstringstid er en av dem!
Rosene har vært på hell i noen måneder, men noen av de remonterende gir seg ikke helt ennå. En av de hvite, småblomstrende i Solbedet viser at det er kraft i den fremdeles der den yndig og uskyldsren viser seg fram i oktobersola (nåja, sol og sol fru Blom…). Det ser ut til at blomstene i Solbedet trives bedre i år enn de har gjort tidligere, og det skyldes vel dryppslangen som har klart å holde den verste tørken unna. Det kreves vann skal det bli liv!
Like ved den blomstrende rosa står det ei navnesøster i dus rosa: en stokkrose. Det hevdes
Stokkrose (alcea)
at stokkroser er toårig og at de ikke kommer igjen året etter de har blomstra, men i min hage er dette ikke tilfelle. De aller fleste blomstrer villig år etter år, og de sprer seg der de trives. De kunne gjerne spredd seg enda litt mer, men jeg er muligens litt for ivrig med lukinga på våren… Jeg har i alle fall flere av disse vakre plantene – både rosa som på bildet, gule og nesten svarte. De blir gjerne et par meter høye når de trives, så det gjelder å huske å binde dem opp skal de ikke velte i vinden. Jeg sørger for å ha de enkle blomstene, for her er det mest nektar for insektene. Det gjelder å legge til rette for flere som liker blomster!
Ormedrue (actaea)
Nede i Skyggebedet blomstrer en av hagens seineste blomster: Ormedrue (actaea). Den slo først ut i blomst for kort tid siden, og jeg synes det er like fantastisk i år som før at naturen har gjort det sånn at selv så seint i sesongen er det noe som starter blomstringen sin. Gjennom hele sesongen kan jeg glede meg over vakre blader i dyp rød (kanskje burgunder er mer treffende?), og så, en solskinnsdag langt ut på høsten når nesten alt annet har gitt opp, åpner de kritthvite blomsteraksene seg. Fantastisk! Har du ikke denne i hagen din ennå, er den absolutt verdt en plass!
Og nå, i oktober, når det meste annet er brunt og vissent – eller i det minste visnende – er det jeg kommer på hvorfor det er så hyggelig med gamle hagestauder som Oktoberbergknapp (Hylotelephium spectabile). Planta er i slekt med den viltvoksende og ikke så flotte smørbukk-planta, så det er nærliggende å tro at oktoberbergknapp har lyst opp i norske hager i alle fall da våre oldemødre anla sine bed. Og i full blomst kan man se hva som gjør oktoberbergknapp til ei plante man gjerne vil ha der den spruter ut i sterke farger en kjølig dag på høsten. Villig og lettstelt er den også, så det er bare å fryde seg – noe jeg gjør!
Oktoberbergknapp, (Hylotelephinum spectabile)
Hosta, storkenebb og strå i september
Det har vært mye å gjøre på jobb i det siste, og det har vært en lang tid uten at jeg har orka være mye ute i hagen. I dag var det godt vær og mulighet for å se litt på hvordan september har satt farge på planter og trær, og selv om det ikke lenger er så mye som blomstrer, er det fremdeles masse farger rundt om i bedene. Det er riktignok mest nyanser av gult, men det lyser riktig så fint når sola skinner.
Det er fremdeles noen storkenebb som står i blomst, og de kommer til å blomstre fram til
September i Nedre Hage
frosten kommer – noe jeg håper er lenge til! Ellers er det en høstasters som lyser opp blå og flott nede i hagen, og jeg gleder meg over å ha fått tak i (takk, gode nabo) en asters som rekker å blomstre i min hage også. Den står like ved noen ringblomster som ikke har kasta inn håndkleet ennå. I fjor forsøkte jeg å tørke noen av kronbladene for å bruke til kakepynt, men de mugna likevel. Kanskje jeg rekker å prøve en gang til i år?
I Skyggebedet er det visst noe forvirring blant plantene; er varmen et tegn på høst eller vår? Det har resultert i at høstlyng og azalea står i blomst samtidig. I grunn en ganske vakker forvirring, må jeg si.
Jeg har tidligere vist bilder av høstanemone i blomst og skreiv at jeg håpa flere ville komme etter hvert. Det er nå en riktig så flott halvfylt variant i Ada Sofies bed som blomstrer rosa og søt. Tenk at naturen venter så lenge med å slippe fram noe så vakkert!
Høstanemone
Høstanemone
En av favorittblomstene mine (jada, jeg har ganske mange…) er av den seintblomstrende sorten. Jeg gjetter på at det er noe av grunnen til at jeg liker den så godt. Den er virkelig vakker, altså, men det som slår ut kronbladene sine nå, blir nesten stående i ensom majestet i bedene – i alle fall i mine. Blomsten jeg snakker om er høstanemone, også kjent som kinasymre (Anemone hupehensis).
Jeg har en del planter av sorten, for jeg har lett for å kjøpe dem når jeg kommer over dem på salg. Jeg venter på at de skal bli store og kraftige i bedene, men de vokser saktere enn jeg skulle ønske. Kanskje ligger det også i deres natur å ikke bli så altfor store; de skjøre blomstene ser ikke ut til å komme fra noe stort og prangende.
Den finnes i flere forskjellige farger, og den finnes både som ganske lavtvoksende (20-30 cm) og som en høyreist staude (50 cm). I min hage tåler den både sol og halvskygge, og den liker helst å stå i litt fuktig jord. Høstanemone blomstrer fra juli til oktober, og det er det ikke mange andre plantene som gjør. Den er ikke så hardfør her i landet, men den ser ut til å ha klart seg fint hos meg så langt (men så er også Horten i sone 2). Jeg har lest at den kan være invasiv og utkonkurrere andre planter, men det tror jeg må være i helt andre strøk – det er i alle fall ikke noe far efor det hos meg.
Jeg elsker de rene, klare blomstene på høye stilker. De er fantastisk vakre! Håper flere av dem slår ut i blomst snart!
Det er august, og det er merkbart kortere – og kjøligere! – dager. Den tidligere så fargerike hagen, er ikke like full av farger lenger. Ikke dersom man ikke regner med varianter av nedvisnende stauder. Men selv om det ikke er like stort flor å skue, er det fremdeles en del stauder som holder stand. Heldigvis! Noen har faktisk venta helt til nå, før de står der strålende vakre. Og de er så velkomne, så velkomne!
Asters
I det Blå bedet er det astersen (Astereae) jeg fikk av en god nabo for et par sesonger siden, som nå kommer til sin rett. Hva slags sort det er, vet jeg ikke, men det er av den fine sorten! Den har en vakker blåfarge, og jeg fryder meg over at den liker seg der jeg har planta den. Tidligere høstasters har ikke villet blomstre hos meg, men denne gjør som jeg ønsker. Neste sesong skal jeg gi den støtte tidlig i sesongen, slik at ikke greinene blir liggende langsmed bakken; som så mange av oss liker den tydeligvis ikke så godt et liv i oppoverbakke uten støttende venner.
Storkenebb
Fremdeles er det liv i mange av storkenebbene jeg har rundt omkring i hagen. Mange av dem blomstrer helt til frosten tar dem, så de kan ennå stå i flere måneder. Etter hvert som alt annet visner bort, blir de seintblomstrende staudene enda vakrere; de har ingen å konkurrere mot. Denne storkenebben (Geranium) er vakker uansett årstid og konkurranse. For en fantastisk blåfarge!
Duehode
Lenger nede i hagen, i Majas bed, står det en blomst som først nå synes det er på tide å lyse opp litt. Med litt rare, men likevel pene, blomster i rosa strekker den seg høyt på tå for virkelig å synes i bedet. Nå kommer endelig duehode (Chelone obliqua)! På engelsk heter blomsten ‘turtlehead’, og jeg antar det har med formen på blomstene å gjøre. Skilpaddehode er et morsommere navn enn duehode, synes jeg, men navnet skjemmer ingen, og det er riktig så hyggelig med en rosa fargeklatt nå som mye annet forsvinner. Lettstelt er planta også, og den blir stor og fin uten å ta for mye plass. Ikke trenger jeg binde den opp heller, og sneglene ser ikke ut til å være særlig glad i den. Det er all mulig grunn til å la den få en plass i hagen sin!
Det er enda godt det er en del som blomstrer ennå. Jeg er glad ikke sesongen er ferdig allerede i august!
Nå er det jammen frodig og flott ute i hagen! Regnet som kom forrige uke og som slett ikke passa meg noe særlig, passa visst hagen og blomstene helt utmerket. Det er bare å glede seg over alt blomsterfloret mens man spiser jordbær, squash og annet morsomt.
Nedre Hage sett fra Juliane
Når jeg står utenfor Juliane og ser utover hagen, gir det en utrolig god følelse. Det er som balsam for sjelen! Det surrer og summer og dufter og vaier, og alt er fryd og gammen og vakkert og godt. At haging er godt for kropp og sjel er jeg helt overbevist om, for hvem kan vel stresse når alt i hagen vitner om at Ting Tar Tid?!
Majas bed står fremdeles i Busknellikens tegn, og det blir spennende å se hvordan dette
Majas bed
bedet kommer til å se ut neste år, siden busknelliken visner ned og dør etter blomstring. Jeg er spent på hvor godt den har spredd seg for neste år allerede. Jeg har luka bort en del vortemelk som villig har fordelt seg utover bedet. Jeg liker dem godt, men det er hyggelig at det er plass til flere planter også! Foran i bedet står noen nykjøpte stauder fra Garden Living (for en fantastisk hage de har!!), og jeg gleder meg til det blir litt størrelse på dem i løpet av sesongen.
Anemone i Ada Sofies bed
I Ada Sofies bed står en fantastisk blomst i flor nå. Jeg tror det er en form for en anamone (rett meg gjerne dersom jeg tar feil!); jeg satte i alle fall en del anemoneknoller der i våres, så det ser ut til at alle fall én kom opp. Håper det kommer flere, for denne er vakker!
Øverst i Majas bed står veronicaen høy og rank og vakker og blå – og full av insekter. Den har spredd seg villig allerede, så jeg ser jeg kan bidra med avleggere til plantemarkedet vårt om et par år – eler gi bort til gode hagevenner. Si ifra om du vil ha. For en vakker blåfarge!
Hagesumming 