Årets siste dag er i ferd med å bli årets siste natt, og vi er bare timer unna det Nye Året. Hun varsler sin ankomst med milde vinder og løfter om lysere tider, og selv om det kjennes litt vemodig å skulle trå ut av 2019 så snart, kjenner jeg at jeg gleder meg litt til å bli kjent med 2020. Jeg håper hun er like glad i våren som meg, slik at vi ikke trenger å hanskes med Kong Vinter lenger enn nødvendig. Jeg håper hun synes det er viktig å balansere sol og regn i passe hagevennlige mengder og at hun synes sommeren skal komme med mange nok varmegrader til at man også her i nord kan få modne grønnsaker, frukt og bær. Jeg håper hun holder en beskyttende hånd over bier, sommerfugler, humler og andre livsviktige pollinerere, og jeg håper hun passer på at vindene feier fram det som skal fram og bort det som skal bort. Måtte det Nye Året ta godt vare på oss og måtte vi ta henne vel imot!
På en runde gjennom en frostkledd hage tidligere i dag, ble jeg overrasket over hvor mye i hagen som stod imot kulde, regn og sure vinder; det var faktisk ganske mye som stod i blomst! Joda, jeg vet at julerose heter nettopp dét, men den har tidligere ikke vært så nøye på det navnet og pleier ikke å blomstre til jul i min hage likevel. Og ja, jeg vet fiolene er noen ballerinatøffinger, men jeg trodde ikke de kom med nye blomster før til våren. Og at prestekragene hadde flere blomster klare til å spå framtida (prest – prost – enkemann – ungkar – fattigmann – stakkar) lover godt for det nye året. Å møte det Nye Året med en hage i blomst må da gi et godt førsteinntrykk!
Tenk om vi også kunne være like sterke og modige som blomstene! At vi klarte å stå opp mot livets nordavinder og motbører og vise oss fra vår beste side med rake rygger og lysende ansikter. Tenk om vi på en av livets mørkeste dager likevel kunne løfte blikket mot lyset og si med sikkerhet at det kommer bedre dager enn dette; bare vent litt, så vil sola snart komme fram og den grå hverdagen vil plutselig se helt annerledes ut. Dét ønsker jeg meg for 2020; jeg vil være like tøff, modig og sterk som en blomst som har vært ute en vinternatt og samtidig vet verdien av å ha noen å støtte seg til.
Perleevigblom (Anaphalis margaritacea) ligger nå utover store deler av Det Blå Bedet og mitt forsøk på å luke unna slik at den ikke skal ta for stor plass, ble ikke tatt hensyn til. Jeg får forsøke å finne noe å støtte dem opp med igjen – både perleevigblom og oregano. De er riktignok svært lette å ha med å gjøre, begge to, selv om de til tider nesten er litt for villige. De har også en lei tendens til å bli mer liggende enn stående i min skrånende hage, og det er et problem jeg hver sesong tenker at jeg skal håndtere bedre neste sesong. Plutselig finner jeg en god løsning, men foreløpig er plantene villere enn jeg skulle ønske.
Hagesumming 