Tanker en sommerdag

Du ska inte tro det blir sommar,
ifall inte nån sätter fart
på sommarn och gör lite somrigt,
då kommer blommorna snart.
Jag gör så att blommorna blommar,
jag gör hela kohagen grön,
och nu så har sommaren kommit,
för jag har just tagit bort snön.

Och smultron det gör jag åt barna,
för det tycker jag dom kan få,
och andra små roliga saker
som passar när barnen är små.
Och jag gör så roliga ställen,
där barnen kan springa omkring,
då blir barna fulla med sommar
och bena blir fulla med spring.

Text: Astrid Lindgren
Musik: Georg Riedel

 

IMG_20200601_090855

Syrinene er i ferd med å takke for seg, men de dufter ennå deilig!

Det er første juni allerede, og sommeren i det mest spesielle året vi har hatt på lenge, er offisielt i gang. Den starter med strålende solskinn fra blå, blå himmel, fuglekvitter, barnelatter fra naboens utefrokost, pus som stryker seg inntil og hilser god morgen, duft av syriner på hell og roser i startgropen. Dette borger for en flott sommer! Og nå som viruset ser ut til å i alle fall ha lettet litt på  sine herjinger, er det mulig å glede seg over sommeren sammen med flere enn de aller nærmeste. For de av oss som ikke ble alvorlig syke eller følte sykdommen tett på oss, har vel denne tida lært oss en del om samhold og omtanke. Jeg tror vi har blitt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre, og jeg tror vi har tenkt mer over hva som virkelig betyr noe framfor hva man tror betyr noe – det materielle må oftest vike i slik refleksjon. Jeg tror vi har hatt godt av å kjenne litt på dette! (Jeg mener på ingen måte at det har vært bra for oss at det har kommet en pandemi som har tatt livet av nesten 400 000 mennesker i verden så langt, og jeg føler dypt for alle dem som har stått og

IMG_20200601_090817

Det skal bli markjordbær i år også.

fremdeles står midt oppi det, men for oss litt ute i periferien, tror jeg slike livsomveltninger også kan føre noe godt med seg.) Og en liten livsomveltning, ikke så veldig liten egentlig, er at naturen grønnes stadig mer, og sommeren er her for fullt!

I min barndoms verden var Astrid Lindgren den største av de store. Vi snakker om de fire store i litteraturhistorien, men det er ingen forfatter som har rørt meg og gledet meg så mye som nettopp Astrid Lindgren har gjort. Flere av bøkene hennes er lest i filler, og jeg elsket særlig Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte. Mio min Mio var kjempeskummel, og Ridder Cato gjorde et dypt inntrykk. Jeg elsket også de vemodige historiene hennes om barn og voksne i vonde livssituasjoner, og min aller største favoritt var fortellingen «Sunnaneng». Først som voksen

IMG_20200601_091114

Valurt (Symphytum officinale) med sine blå klokker

skjønte jeg at den lykkelige slutten der de fattige og mishandlede barna ute i vintersnøen fikk komme inn i en evig sommer med blomstrende trær, lekende barn og en snill mor med pannekaker, slett ikke var så lykkelig. Astrid Lindgren viste en forståelse for og en anerkjennelse av barns tanker og følelser på en måte få andre forfattere har gjort, og jeg tror at gjennom hennes fortellinger, har mye av mitt verdigrunnlag blitt lagt; vi skal viser empati for alle! Tenk bare på Pippis kloke ord: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill». Dette er noe enhver leder i enhver situasjon bør ta inn over seg – det være seg rundt middagsbordet, i klasserommet eller i storpolitiske sammenhenger.

IMG_20200601_090923

Solskinnsbedet i full blomst

Astrid Lindgrens fantastiske historier får enda mer liv og dybde når hennes like så fantastiske stemme legges til, og å se de gamle filmatiseringene av bøkene hennes der hun har fortellerstemmen, er en fryd! Jeg blir utrolig trist når de i senere tid har valgt å dubbe filmene sånn at nye barnegenerasjoner vokser opp med en platt norsk stemme i stedet for. Emil og Ida som sammen med foreldre, Alfred («du och jag, Alfred») og Lina, viser oss hvordan livet kunne være for en liten familie i Skandinavia for 100 år siden. Visst gjør Emil mye rart som man kan skjønne må ha vært frustrerende for allerede slitne foreldre, men han beskrives med så mye varme og kjærlighet, at man blir glad i ham likevel. En av de søteste filmene er «Emil och grisknoen» fra 1973 når Emil og griseknoen spiser seg dårlige på gjærede kirsebær, og Emil må bli tatt hånd om av gårdsgutten Alfred som kjenner bedre til alkoholrelatert magebesvær enn foreldrene som er med i «nykterhetsrörelsen». Tidligere i filmen får vi høre lillesøster Ida synge en sang som hyller sommeren, og har man ikke sommerstemning allerede, får man det i alle fall når man har hørt denne. Den som var fem år og løp barbeint i gresset i sommersola igjen!

IMG_20200601_091025

Aicha i blomst. For en fantastisk duft!

Pinseaften i hagen i Horten

Det er pinseaften og langhelg, og denne gang spiller værgudene på lag og gir oss en smak av sommer. Det har nesten vært for varmt ute i sola, men bare nesten. Jeg har holdt det gående med kantklipping, luking, vanning (masse!), beundring, påfyll av fuglefrø i kurvene under plommetreet og ellers generell haging. Favorittkaffekoppen min bærer skrifta «I garden therefore I am», og sånn er livet for oss hageentusiaster. Livet er best for oss som liker hage!

IMG_20200530_140709

I dag slo alliumen ut i blomst

sdr

En liljebille i bedet. Jeg har lest man skal drepe dem, men den får foreløpig være en fargeklatt i det grønne.

IMG_20200529_150637

En av de tidlige akeleiene er i blomst. For et skue!

IMG_20200530_141826

Snart springer rosa morsdag ut. Den står sammen med forglemmegeisøster Jack Frost.

Knopp i knopp

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?

Dette skrev Karin Boye i 1935, og nå som hele hagen er full av sprekkeferdige knopper, håper jeg hun tok feil. De sprenges nesten av farger og energi, og selv gleder jeg meg over alt som er på vei. Det ville være trist om det gjør vondt! Heldigvis er diktet hennes en metafor for livet og friheten, og man kan jo bare håpe at det ikke er planter i pinsel hagen nå er full av.

Det føles i alle fall ikke som noen smerte der jeg rusler rundt mellom bedene og ser på alt som nesten, nesten har sprunget ut. » Vi kommer snart. Bare vent en time. En dag. Et døgn. Vi kommer!» Noen har søstre som allerede har foldet seg ut, mens andre er den fremste blant sine og strekker seg mot lyset. Noen er store og svulmende, nesten som gravide mager, mens andre klarer å holde de smale linjene selv om de er fulle av liv. Hos noen kan deres kommende fargeflor skimtes gjennom tynne kronblader, mens andre holder seg til klorofyllets farge som pulserer gjennom årene deres. Det er en følelse av magi som utfolder seg rundt meg der jeg går; naturen er magisk!

 

 

Vortemelk

Noen planter har vært heldigere med navnet sitt enn andre. Vortemelk (Euphorbia) er ikke av de så heldige. Navnet kommer av plantens bruksområde; man mente at den hvite melkelignende safta i blader og stengel kunne fjerne vorter. Om dette er sant eller ikke, vet jeg ikke, men safta er i alle fall irriterende for huden, så det kan være greit å bruke hansker hvis man skal håndtere den.

Det er flere viltvoksende vortemelk i Norge, men jeg har bare to butikkjøpte sorter i hagen min: vårvortemelk (Euphorbia epithymoides) samt en rødbladet variant jeg ikke vet navnet på. Førstnevnte vokser seg til store tuer på omtrent en halv meter i høyden. Den har knallgule blomster på våren og er et flott skue når den er i blomst. Den er lettdyrket og trives godt i de solfylte bedene i Nedre Hage. Anbefales!

Dens rødbladede søster er villere av seg og sprer seg overalt. Den kommer med enkle blomsterstengler som lett kan lukes bort om det blir for mye, men stort sett lar jeg den få holde på. Den skaper fine kontraster til resten av bladverket i bedene. Den har ikke så tydelige blomster, men i mai kommer den med noen grønnaktige stjernelignende blomster. Som de fleste blomster som villig selvsår seg, er denne også lett å dyrke. Dette er absolutt en staude for late hager.

For øvrig er jeg sikker på at de aller fleste forbinder vortemelk med en helt annen årstid; den kanskje mest kjente varianten av Euphorbia er nemlig julestjerne!

 

Gult og orange

Hyttehagen begynner å vokse seg til, og det er gøy å følge med på prosessen. Akkurat nå er det gult og orange som er de dominerende fargene.

Jeg må ha fått tak i narcisser på tilbud i fjor, for jeg har fullt opp av en sort jeg ikke har hatt før. Jeg har prøvd å komme på hvor jeg kjøpte dem, men jeg kommer ikke på det. Flotte er de i alle fall, og jeg liker spesielt godt at de kommer med flere blomster på hver stengel. Dessuten lukter de kraftig og søtt. Siden jeg ikke kommer på hvor jeg fikk tak i dem, blir det ikke flere, så det er godt jeg kjøpte så mange jeg gjorde.

En av de koseligste blomstene jeg vet om, er ballblom (Trollius europaeus). På tysk heter planta Trollblume, og med min interesse for folketro og folkediktning, er det er navn jeg godt kan like. Som liten kan jeg huske vi var på besøk hos familie i Valdres, og der ble jeg tatt med til en eng der ballblom vokste vilt. Jeg var 8-9 år og hadde aldri sett blomstene før; det føltes nesten magisk. Like magisk er det ikke når de står i bedene nå, mer enn 30 år senere, men jeg liker dem veldig godt likevel.

I nabobedet står en humleblom (Geum) som jeg kjøpte i fjor. Den har allerede vokst seg ganske stor, og i løpet av helga har en del av blomstene åpnet seg. De har en flott og klar oransjefarge og ser riktig så yndige ut med de store grønne bladene som nesten ser ut som blondekjoler.

Nye rosebed

Til jul fikk jeg rosebok av mannen min, og jeg har lest den flere ganger fra perm til perm. I tillegg har jeg lest i andre bøker jeg har samt både på nett og i de mange hagebladene jeg har fått både nylig og for lengre tid tilbake. Nå skulle jeg virkelig sette meg inn i hvordan man skal få en fin rosehage!

Jeg har dermed gått til innkjøp av ganske mange nye roser, og det skal bli enda flere innen sesongen er over. Jeg ønsker å ha roser som i størst mulig grad står i stil med huset, så derfor vi jeg helst ha eldre roser. De er dessuten ofte lettere å ha med å gjøre enn de rosene som skal remontere og stå i sin fineste prakt hele sesongen. Hvem av oss er det vel som har energi til å være på vårt beste i månedsvis i strekk? Nei, det får være godt nok å virkelig skinne så lenge en orker og så få lov til å samle energi til neste gang man skal prestere igjen.

Jeg nevnte tidligere at jeg i Øvre Hage skulle anlegge et rosebed, og det ble gjort etter en del jobb. Det stod nemlig en svært gjenstridig japanspireahekk som slett ikke ville slippe taket hvor mye vi enn gravde og klipte. Heldigvis var vi to om jobben, så vi klarte til slutt å få opp buskene. Jeg hadde ikke egentlig noen planer for buskene annet enn at de skulle vekk, men siden vi fikk dem opp med ganske mye røtter, føltes det ille å kaste dem. Jeg plantet dem derfor som en ny hekk mot naboen etter at han beskar bort hele syrinhekken som skilte tomtene våre. Japanspierabuskene er tydeligvis noen tøffinger, for de har overraskende nok klart seg alle sammen.

cof

Bedet nå i mai ser fremdeles ganske stusselig ut, men det er godt med liv, så det kommer til å bli flott i løpet av sesongen. Nålefloxen i forgrunn er flott i blomst!

Bedet ble deretter beplantet med tre Friesia-roser jeg hadde kjøpt dagen før sammen med husets yngste gartner. Det var nemlig ønske om gule roser i bedet, og når endelig noen flere kommer med innspill, er jeg ikke så vanskelig å overtale. Jeg har i det hele tatt tenkt til å holde meg til gule og oransje fargetoner i rosene i denne delen av hagen, siden det er disse fargetonene jeg har fra før av. Jeg kan jo gjøre et forsøk på å være strukturert…. Rosene har blitt supplert med en del kattemynte (Nepeta cataria) samt noen nå avblomstra perleblom (Muscari botryoides). Jeg er spent på hvordan det kommer til å vokse til i løpet av sesongen!

Tidligere denne uka nevnte jeg at det hadde vært stas med et nytt bed i Nedre Hage, for jeg hadde allerede kjøpt inn rosene jeg skulle plante der. Det viste seg at der jeg skulle plante dem, var det bare stein og leire, så jeg trengte noe annet å plante rosene i. Jeg foreslo for husets snekker at jeg kunne kjøpe pallekarmer, for da ville jeg klare å sette det

IMG_20200515_182635

Husets snekker er godt i gang!

opp selv, noe han syntes var en lur idé. Problemet var at jeg skulle plante tre roser, og da ville det bli vanskelig å få det til i pallekarmer. Så derfor sa han i går etter jobb at vi kunne dra for å handle inn til selvlagd bed, og vips, i løpet av en time eller to stod bedet klart! Så gøy når det går så fort! Jeg måtte derfor ut for å kjøpe jord for å fylle det med i dag, for nå var det jo plutselig meg det stod på. Jeg hadde fylt så mye jeg kunne med jord fra plassen foran drivhuset (der det i løpet av sesongen skal bli en platting, bare jeg får gravd det ut), men siden den jorda er så full av skvallerkål, var det best å benytte den fra sekker.

I dag ble det altså ny handletur etter sekker med jord og kukompost. Dessuten ble det kjøpt inn noen stauder til å plante sammen med rosene. Jeg ville benytte marikåpe (Alchemilla) som dekkplante, for det har jeg allerede mer enn nok av i hagen, og de har så flotte blader. I tillegg kjøpte jeg to nye hostaer samt tre hvite solhatt (Echinacea) å skape høyde. Det ble ikke nok jord til virkelig å fylle bedet (det måler 2m x 0,8m x 0,5m), men det ble nok til å kunne plante. Jeg får heller fylle på mer etter hvert.

Rosene jeg har kjøpt er Louise Odier og Rose de Rescht. Egentlig skulle jeg hatt en Charles de Mills også, men jeg rota da jeg handla, så det ble to av Louise i stedet for. Det tror jeg skal bli riktig så fint, det også. Begge sorter er gamle roser og går for å være herdige. De har rosa blomster og skal dufte godt. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan de blir i løpet av sommeren!

Men hva skal de nye rosebedene hete? Hm, her tror jeg at ungene skal få navngi hvert sitt bed. Alt for å skape interesse for haging – den morsomste hobby som finnes!

 

Hjerter på en snor

En av de første staudene jeg kjøpte meg etter vi overtok hagen, var en løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis). Alle hager bør ha en løytnantshjerte, og særlig en hage av eldre årgang. Huset vårt er fra omkring 1850, og hagen er vel bortimot like gammel, så det er klart at en typisk staude fra oldemors hage skal være å finne i bedene her!

cof

Løytnantshjerte

Jeg vet ikke hvorfor stauden har fått navnet sitt på norsk. Som barn husker jeg vi plukket blomstene fra hverandre og kunne si noe om hva delene liksom skulle ligne på, men jeg kan ikke huske at noen løytnant var med i bildet. Hjertene er dog tydelige – kanskje mest før blomsten har åpnet seg for mye. På tysk heter stauden «Tränende Herz» (gråtende hjerte) og på engelsk heter den «Bleeding heart», og begge navnene har noe trist ved seg. Jeg undres om det er den unge løytnanten det gråtes over – som i antikrigssangen fra Pete Seegers «Where have all the flowers gone». I grunn litt synd at blomsten skal ha et så trist navn, for den er jo så fin!

Stauden er lett å ha med å gjøre. Den trives både i sol og i halvskygge, og den blir omtrent en meter høy. Etter blomstring visner den fullstendig bort (noen ganger holder den seg hvis den står på et skyggefullt sted), så det er greit å plante den et sted der det ikke gjør noe at den visner ned.

Jeg har med årene fått flere av den, men ingen av dem har vokst seg spesielt store. De virker egentlig litt saktevoksende. Muligens er det noe jeg gjør (feil), men ingen av dem tar stor plass i bedet. Planten er lett å dele med en skarp spade tidlig på våren eller like etter blomstring, så man kan jo på den måten sørge for å se dens høye blomsterranker flere steder i hagen.

sdr

Et hjerte i brann

Blomstene er hjerteformede i rosa toner med en slags hvit midte. De henger på en lang buet stengel et stykke over selve planta. De må være det selvsagte valget i en romantisk hage!

Mahonia

Da vi flyttet hit til Horten for snart 13 år siden, var det ikke mye som vitnet om tidligere hageprakt. Det aller meste var borte etter en del år forsømmelse. Darwins teori stemte; det var «survival of the fittest». En av plantene som hadde overlevd, var en mahonia. Jeg visste ikke med det første hva det var, for den var tydeligvis blitt med i flyttelasset av «fyllmasse» da det tidligere staudebedet ble fjerna til fordel for større uteplass. Stadene og tilhørende jord ble dumpa som en slags voll nederst i hagen, og det var enden for de aller fleste av staudene.

Men det var altså noe som overlevde; opp gjennom høyt gress og villnis stakk det fram en grønn busklignende plante med stive, mørkegrønne blader. Jeg tenkte at dette så ikke ut som noe ugress jeg kjente, så jeg gravde den opp og planta den på et mer solfylt sted i Mellomhagen. Der har den stått i omtrent ti år nå, og den har blitt stor og fin.

Det var altså en mahonia jeg fant – og redda. Det er en busk som blir 50-120 cm høy og kan dyrkes over hele landet. Den har eviggrønne blader som er blanke og mørkegrønne. Blomstene sitter i store klaser og er intenst gule. Insektene elsker dem! På høsten får de masse blå bær som fuglene spiser.

Ifølge folketroen kan planten benyttes til alt fra hjelp mot eksem og psoriasis til å hjelpe mot høyt blodtrykk. Jeg nøyer meg med å se på busken og glede meg over at ikke absolutt alt av hva hagen engang besatt, er borte.

Hage i høyden

Hytteforbudet er opphevet, og vi har endelig mulighet til å tilbringe noen dager i flotte Nome kommune. Jeg har stor respekt for forbudet som ble vedtatt, men det er fint å kunne være på hytta igjen. Og her blant både barskog og løvskog, fjell og vann ligger min lille hage i høyden. Vi er bare omtrent 200 moh, så det er ikke akkurat noen fjellhage det er snakk om, men så er jeg ikke så glad i høyfjellet uansett. Ikke er det store hagen det er snakk om heller; tre bed på omtrent 30 kvm til sammen – akkurat passe stort når den helst skal klare seg uten så mye hjelp fra meg.

Våren har kommet hit også, og det er gult og blått i alle bedene. Den mørkeblå lungeurten (Pulmonaria officinalis) er omsvermet av både humler og sommerfugler. Et sitronsommerfuglpar flørter mellom blomstene, men det er bare hunnen som er villig til å posere for meg. Blomster med vinger!

Det er også en liten vårkjærminne (Omphalodes verna) som titter himmelblått fram mellom grønne blader. Den ble kjøpt på det lokale hagelagets plantemarked i fjor, og den ser ut til å trives godt her. Jeg gleder meg til den blir større!

dav

Også noen av fiolene fra i fjor har overlevd. De selvsår seg villig og dukker opp overalt i bedet, i stadig nye fargekombinasjoner. Jeg liker godt sånt som ordner opp selv.

dav

I høst satte jeg en del løker. Krokusen er allerede avblomstret, men mange narcisser kommer for fullt. Jeg skal sette flere i høst. Kanskje blir det flere pinseliljer. Jeg har fått sansen for de gode, gammeldagse. Håper jeg får tak i noen.

Husets tenåring er stor fan av litterære dystopier og «Hunger Games» er en av favorittene. Hovedpersonens lillesøster heter Primrose, og da vår tenåring fant ut at det er navnet på en ekte blomst, var det klart at vi måtte ha den i hagen. Vi gikk derfor til innkjøp av en primula i fjor (vi har selvsagt flere hjemme også), og nå blomstrer den så fint med lysegule nesten litt klokkeaktige blomster. De ser så spinkle og skjøre ut, men de er noen skikkelige tøffinger, og selv om de var dekket av et tynt lag snø i går morges, ser det ikke ut til å ha gjort dem noe som helst. Det passer vel på karakteren i trilogien – ikke noe dårlig forbilde!

Jubileumshagevandring

I disse dager feirer Hagesumming fem år, og da er det hyggelig at det kan feires med strålende solskinn ute i hagen! Siden jeg selv hadde bursdag i går, er det til og med kakerester å feire med etterpå. Hurra! I løpet av de fem årene har jeg publisert 231 innlegg på bloggen, og 3776 besøkende har vært innom for å se hvordan hagen ser ut. Veldig hyggelig! Og så er det gøy for egen del å kunne se på utviklingen av hagen, for det har vært en utvikling der. Så gøy at du titter innom iblant!

Og hva var det jeg fant ute i hagen i dag? Jeg skal føre deg rundt, jeg!

I Nedre Hage er det krokusen som lyser mest opp der de står i klynger rundt omkring. Jeg vet jeg har tatt mange bilder av dem allerede, men jeg blir liksom ikke lei. Særlig liker jeg de stripete (tror de heter Pickwick). Jeg tror jeg skal sette enda flere av dem til høsten.

Jeg har tidligere lagt ut bilde av hvor flott blodripsen (Ribes sanguineum) blomstrer. Denne gang tenkte jeg å vise et bilde av hele busken, selv om det er de enkelte klasene i blomst som er flottest. Etter blomstring skal jeg beskjære den litt, sånn at den blir litt fyldigere. Det gjør bare så vondt å skjære av de lange, fine greinene, men jeg ser det hadde vært fint å få litt mer fylde på busken.

cof

Bulder

Bulder er også med på hagevandring. Han sitter et lite øyeblikk rolig i sola og hviler, før han ser sitt snitt til å lure seg vekk blant buskene. Ikke lenge etter måtte han opp i Øvre Hage, for der er det inngjerda; han har selektiv hørsel og synes jeg er fryktelig streng som ikke lar ham få gå over i naboens hage for å snuse, så han vil heller furte i fred foran huset i tilfelle noen kommer ut for å trøstekose litt. Snart kommer det kaffebesøk, så da er det håp for et fang å hvile på.

cof

Fersken

Hos Juliana har det så vidt begynt å blomstre. Ferskentreet har slått ut i blomst, og det er lite som er så vakkert som ferskenblomster! I fjor blomstra treet fantastisk, men så ble det så kraftig angrepet av lus, at det måtte stå ute hele sommeren. Jeg ville ikke at det skulle spre seg til resten av plantene i drivhuset. Det så likevel ut til at det gikk greit med treet (jeg frykta en stund at det kom til å dø i løpet av sesongen), og det kom til og med noen fersken. I år håper jeg lusene holder seg unna, sånn at det får bli stående inne i drivhuset. Det er mye finere der inne, og dessuten er det ganske tungt å flytte det ut og inn mange ganger. Det holder med sitrontreet vi har i stua hele vinteren.

En av hagens vakreste blomster er nå i blomst: Julerosa. Jeg vet jeg burde kunne si hva slags type det er, men det husker jeg rett og slett ikke. I hageprogrammet «Min hage» velger de å navngi den ene fuchsiaen som «Vakker fuchsia», så da navngir jeg min julerose til «Hagens vakreste julerose». Det må være lov! Og har du sett noe så flott! Dyp burgunderrød med et dryss av gult i midten. De lukter ikke noe spesielt, og de er svært giftige, men jammen er de flotte! Den har dessuten vokst seg ganske stor i løpet av de årene den har stått der (jeg tror det er tredje sesong nå), så jeg må gjøre noe rett. Håper den etter hvert blir så stor at jeg kan dele den. Da blir det muligheter for skjønnheter flere steder i egen og andres hager.

sdr

Hagens vakreste julerose

dav

Flekklungeurt (Pulmonaria saccharata)

I Solbedet i Mellomhagen har flekklungeurten (Pulmonaria saccharata) kommet med en eneste blomst. Det kommer flere etter hvert, så det er bare å glede seg. I fjor lovte jeg meg selv at jeg skulle flytte litt på den, for den liker visst mer skygge enn hva Solbedet gir den, men det glemte jeg i løpet av sesongen. Kanskje jeg husker det i år.  Flott er den i alle fall i sin klare blå farge og de flotte grønne bladene som det ser ut som at noen har holdt en tesil over da de malte med hvitt. Anbefales!

Og I Øvre Hage står nå tulipanene jeg tidligere viste knoppene til, i blomst. De åpnet seg samme dagen som jeg la ut bilde av dem – akkurat som jeg sa de ville. Og de er flotte!

sdr

Årets første tulipanen