Det er laget mange sanger om våren, og siden våren ofte er en metafor for ungdomstid, er det ikke så rart at sangene ofte handler om kjærlighet. Det må likevel være mer enn ungdommelig kjærlighet som gjør at våren er et yndet motiv i dikt og sanger. En av visene jeg liker best med dette temaet er visa «Menuett i mai» av Vidar Sandbeck. Visa ble skrevet i 1960 og gir i alle fall meg en skikkelig vårstemning, og jeg tar meg i å nynne på den og småsynge den for meg selv der jeg tusler mellom de stadig grønnere bedene.
Jeg er så fascinert av uttrykket han bruker: «grogrønne mainettene». Fantastisk uttrykk! For det er en helt egen grønnfarge nå som det spruter fram langs «gangsti og vegg» og hagesti og blomsterbed.
Vil du bli med i menuetten i de de grogrønne mainetten’
når det våres, når det våres ut med gangsti og vegg.
Vil du leke og gle’ deg, tar du kjæresten med deg
ut i skogen når det lever milla bjørker og hegg.
Våren er sein her hos oss i år, og blomstringa ligger i hvert fall to uker etter tidligere år. Det skyldes vel de kalde aprilnettene vi hadde. De tok for øvrig knekken på flere planter enn vinteren klarte, sånn at flere roser har fryst hel ned og det samme har en rododendron og den store, flotte blodripsen jeg har i Nedre Hage. Jeg har håp om at det ikke er helt dødt, men noen stor blomstring blir det ikke i år.
Hvit storkenebb (Geranium)
Tulipan i vårsola
En av mine favoritter: fioler
Men hvordan det nå enn er med sen blomstring og uteblitt blomstring, så er det sommer i vente, og da kan det jo ikke bli så galt likevel.
Da vi for snart 14 år siden flytta til hagen her i Horten, var det rester av et gammelt staudebed foran døra i Øvre Hage. Bedet ble raskt overtatt av krypfredløs og astilber, før det ble fullstendig dekka av gress. Siste året begynte skvallerkålen å bre seg, og det var direkte flaut å ha dette som blikkfanget når noen kom på besøk. Jeg hadde lenge snakka om muligheten for å grave opp og heller anlegge et vanninnslag i bedet, men mantraet for det meste her i hagen er inspirert ev Piet Hein: Ting Tar Tid. Så nå i påska tok jeg spaden i egen hånd og begynte å gyve løs på oppgaven.
Først måtte rota til alt ondt fjernes. Lenge før vår tid stod det et tre i dette bedet. Jeg vil tro det var en sypress eller noe lignende. Det ble i alle fall fjernet før vår tid (det skygget antagelig ganske greit på uteplassen utfra størrelsen på stammen å dømme), og så lenge vi har bodd her, har det bare vært en trestubbe igjen. Ungene leker ikke lenger at dette er en del av jungelen til figurene deres, så nå kunne jeg grave den opp. Den hadde stått så lenge, at den var blitt råtten nok til at jeg faktisk klarte å grave den opp kun ved bruk av spade, muskelkraft og sinne. Bedet var i tillegg fylt med masse stein, både store og små, og disse måtte fjernes. Jord måtte lagres i trillebår fram til jeg kunne fylle det på igjen. Den største jobben var egentlig å fjerne ugressduken som tidligere eiere hadde lagt over bedet for mange år siden. Den var fullstendig gjennomgrodd av både gress og skvallerkål og satt dermed nesten bom fast. Det var et strev å rive den opp, fjerne ugresset og rense jorda under for ugressrøtter. Jeg skal aldri legge ugressduk selv noen gang, for den fungerer bare fram til det tidspunktet det begynner å vokse noe over den (og det gjør det!), og dette er det mye vanskeligere å fjerne enn det hadde vært uten duk.
Så langt, så godt, men der stoppa det en god stund. Med alle butikker stengt (som jeg er lei av korona!) var det ikke så lett å få tak i vannbeholderen som skulle under slipesteinen jeg ville ha. Tidligere denne uka fikk jeg tak i ei stor mørtelbøtte hos Maxbo. Den rommer 90 liter og er super for formålet. Jeg fylte litt grus nederst i bedet der den skulle være, og så satte jeg bøtta oppå. Jeg fikk den i vater, og med litt hjelp i går, kom vi i mål. Vi fylte på med jord rundt bøtta, sånn at den stod støtt. Deretter satte vi noen steiner i bøtta, sånn at vannpumpa ble høy nok til å kunne komme opp gjennom hullet i slipesteinen. Så la vi armeringsjern oppå bøtta, før vi la slipesteinen oppå denne igjen. Vi la steiner både under og oppå armeringsjernet, sånn at det ble mest muslig dekket. Siden bøtta må tømmes på høsten samt pumpa må overvintres frostfritt, gjelder det å ikke dekke altfor mye oppå bøtta.
Bedet tømmes for stein og ugress
Mørtelbøtta står i vater og dekkes med armeringsjern
90 liter rommer bøtta
Bøtta ble fylt med vann, ledningen ble satt i kontakten, og det var bare å glede seg over fontenen som nå spruter opp over den gamle slipesteinen, før det renner ned igjen i beholderen under og sånn sett hele tiden brukes på nytt.
Steiner for å heve vannpumpa
Vannpumpa er på plass
Slipesteinen ligger nå der den skal være
Jeg har beplantet bedet med masse forskjellig iris i hvite og blå toner, hvit storknebb, hvit stjerneskjerm (Astrantia major) og hvit vingefrøstjerne (Thalictrum delavayi). Jeg har også sådd blå valmuesøster for å se om jeg får dem til å ville være i bedet. Målet er å forsøke å holde meg til blå og hvite toner denne gang. Jeg pleier ikke å være så god til å holde meg til hva jeg har planlagt av blomster, men jeg skal forsøke å være flinkere denne gang. Jeg har også planta en del fioler innimellom, men det er bare fordi bedet foreløpig ser ganske tomt ut. Til høsten skal jeg sette masse løker, sånn at det vil blomstre fint neste år igjen. Jeg gleder meg veldig til det begynner å vokse seg til!
Spennende når plantene vokser til!
Lurer på om det vil komme noen dyr hit etter hvert?
Jeg vet at august er sommerferiemåned i land sørover, men for meg har alltid august vært knytta til kornåkre som treskes og skolen som begynner. Det er ikke lenger lyse netter, og det kreves som oftest en tynn jakke om man skal sitte ute på kvelden – selv når det har vært sol og varme i løpet av dagen. Det er høst i lufta i august. Men noen ganger blåser vindene den rette veien, og det blir høysommerstemning når man ikke skulle tro det. Sånn har det vært denne helga, og det er bare å nyte, for det er uvisst når det slår til igjen – og om det blir på en ukedag eller en helgedag. Med nesten 30 grader i lufta og nærmere 25 i vannet, har det vært mer sommer her på hytta enn det var i hele juli.
Biebesøk
Insektene her ved hytta ser ut til å stortrives i det varme vært, og de surrer rundt fra blomst til blomst på leting etter livets nektar. Jeg lærte her om dagen at biene faktisk sover i blomstene; når de blir trøtte, finner de seg en blomst hvor de kan sove en stund, opptil flere timer av gangen. Tenk å kunne sove i en blomst! Jeg ser for meg idylliske tegninger av Elsa Beskow der småttinger bor på skogbunnen; en eventyrverden jeg som liten aldri ble lei av.
Kinesisk gressløk (Allium tuberosum)
Kransvakkerøye (Coreopsis verticillata)
Kransvakkerøye (Coreopsis verticillata)
Det ser ikke ut til at biene her i bedene har tatt seg tid til å sove på vakt. De ser fryktelig opptatt ut. Kanskje de også merker det høstlig draget og at det nærmer seg slutten?
Søte (Gentiana suendermannii)
Søte, (Gentiana suendetmannii)
Da jeg skulle beplante bedene her, ville yngstemann at jeg skulle velge så eksotiske planter som mulig. Vi fant en som angivelig skal stamme fra Bhutan – Søte (Gentiana suendermannii). Jeg husker jeg så blomstene for første gang da jeg besøkte ei venninne på Lillehammer, og jeg forelsket meg øyeblikkelig i de dypt blå klokkene som blomstre seint utover høsten. Jeg forsøkte meg på å få dem til i egen hage, men de overlevde ikke vinteren. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det ble for vått. Jeg var derfor litt skeptisk til å plante søte her, men det har gått over all forventning. Og så flotte blomster det er! Et svært treffende navn.
Da vi kjøpte oss hytte i Nome kommune i Telemark i 2018, fikk jeg plutselig mulighet til å dyrke hagegleden flere steder. Det var allerede anlagt ett bed her, og det var gjort klart til to til. Det tok ikke lang tid før alle bedene var fulle av frisk jord og nyanskaffede planter. Bedene ble beplanta etter man tager hva man haver-metoden, så plantene kommer dels fra det siste høstsalget i det lokale gartneriet, dels fra Bøs plantemarked og dels fra egen hage i Horten. Det aller meste har klart seg fint, og det er gøy å se hvor godt det vokser her oppe!
Syrinhortensia, Hydrangea paniculata
Flott bladverk
Siden dahliene (også kalt georginer) blir oppspist hjemme i Horten, tok jeg dem med hit opp i stedet, og det ser ut til at de liker seg her. De har vokst seg ganske store og kraftige, og noen av dem har begynt å blomstre. Jeg satser på litt mer blomster etter hvert. Jeg elsker virkelig dahlia, og nå ser det ut til at jeg får mulighet til å kjøpe flere av dem til planting her, siden det (ennå) ikke er noen brunskogsnegler her. Kjekt å ha flere steder å boltre seg på!
Dahlia, Twyning’s Smartie
Dahlia, Happy
Dahlia
De vi kjøpte hytte av, hadde planta en lavendel, og den ser ut til å stortrives; den har blitt kjempestor og har spredd seg med frø ellers i bedet. Nå som den er i blomst, er den full av sitronsommerfugler. Det ser nesten ut som den har doble blomster.
Insektene liker også godt veronikaene jeg har planta. Det er en klar blå sort med flere aks på hver blomsterstengel. Aksene strekker seg omtrent 70 cm mot himmelen og er fulle av lykkelige humler og bier (et stykke unna er det en birøkter som har satt ut mange kuber med honninglagende blomsterelskere). Jeg lar de villig frø seg, for denne kan man ikke få for mange av i bedet.
Veronika
Veronika
Jeg ble så glad da jeg så at en blindpassasjer hadde blitt med hjem fra plantemarkedet i Bø; en liten matrem dukka opp sammen med vårkjærminne. Matrem er en av blomstene jeg forbinder med mormors hage, og jeg husker at de vokste under kjøkkenvinduet hennes. Jeg har tidligere forsøkt å så dem, men det ble ikke noe av frøene, så denne gang håper jeg planta ordner opp selv, sånn at den kan fortsette å minne meg om mormor.
Juli kom og gikk, og i dag er det allerede 1.august. Jeg vet det er en klisjé å si at tida går fort, men jeg synes absolutt det er tilfelle. Alt jeg skulle rekke! Det blir litt som med regla vi sa da vi lekte i sandkassa: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen». I år som i fjor og som alle år før det må jeg innse at jeg ikke fikk gjennomført alle idéene jeg hadde for hagen denne sesongen; det er potensiale for nye planer også neste år. Heldigvis er det mye som gikk som det skulle, og det er mye å glede seg over når jeg går en morgenrunde i solskinnet.
Pus på hagevandring
I Juliana er det tendenser til litt matauk der druene nå begynner å modnes og tomatene rødmer i sola. Husets yngste gartner hjelper gjerne til med vanning og stell, selv om han synes tomatplantene lukter så sterkt at det er kvalmende (han liker virkelig ikke tomater). Det er alltid hyggelig å være flere sammen når haging står på programmet!
Eksotisk mmed druer
Tomater!
Auberginen blir stadig større
Aubergineblomsten er vakker!
Gartnerspira
Vi er også flere sammen om hageprosjektet når jeg går rundt blant bedene i Nedre Hage. Det summer fra hundrevis av insekter i alle blomstene som byr på frokost. Særlig oreganoen er godt besøkt, og her må jeg være litt forsiktig når jeg tusler rundt, så jeg ikke kommer for nær de bevingede pollinatorene – nærkontakt kan gjøre vondt. Oreganoen må jeg forøvrig finne en bedre løsning for neste år, for de legger seg utover i bedet og fungerer ikke så godt som kantplante som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan ikke fjerne den, for insektene elsker blomstene, men jeg må altså finne bedre støtte til plantene. Neste sesong blir bedre!
Rhapsody in Blue med oregano
Blomsterflue på Rhapsody in Blue
Allium Sphaerocephalon
En annen plante jeg må finne støtte til, er perleevigblom (Anaphalis margaritacea), for den legger seg ned for den minste regnskyll. Jeg lot planta få innpass i hagen etter et plantemarked for noen år siden, og jeg skjønte raskt hvorfor giveren hadde ekstra planter å dele ut; den er langt mer villig enn jeg skulle ønske. Det kreves hissig luking hvert år for å holde den delvis i sjakk. Ifølge nettet er dette en gammel medisinplante indianerne brukte, og den kunne brukes mot det meste. Selv har jeg bare brukt den som tørket bukett inne når sommerens blomsterflor er over.
I Hjørnebedet i Mellomhagen står det ei rose med ukjent navn. Jeg har planer om å finne ut hva den er for noe, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Det er ei klaserosene, og den har helt hvite blomster. Den har hatt noen litt tøffe år, men nå ser den ut til å ha det litt bedre. Sammen med tvillingsøstera si litt lenger bort i bedet (idéen om symmetri ble med idéen) lyser det opp med rene, hvite roser. Spent på å finne ut hva slags sort det er snakk om.
Ukjent rose
Når jeg ser utover hagens bed nå på høysommerens hell, kjenner jeg roen senke seg. For en utålmodig sjel er det godt å måtte lære seg å vente på det som kommer og å vite at alt blir ikke perfekt med én gang. Og tenk om resten av livet også var som haging; at man alltid hadde mulighet til å begynne på nytt igjen neste år. Med blanke ark og fargestifter som Prøysen sang om. Hva av det man sådde her i livet ville man da endret neste år, og hvor ville man satt inn litt ekstra støtte? Hvilke samplantinger ville man endret på, og hvor ville man fylt på med mer gjødsel og næring?
Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kvell, og om du itte greie det æilt er like trist så ska du høre suset over furua som sist. Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel.
Det er siste dag i juni 2020, et år som så langt har vært alt annet enn normalt. Vi har virkelig fått føle på hva som betyr noe og hva som ikke er like viktig. Satt livet i perspektiv. Lyrikeren Hans Børli (1918 – 1989), som likte å omtale seg som skogsarbeider, skrev mange fantastiske dikt. Han hadde en egen evne til å se det store i det små og naturens under. Et av hans aller vakreste dikt er om nettopp naturen og livet:
Rosa mundi
Schneewittchen
Junikveld (1958)
Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen Og alt vi ser på har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefalls-riker. Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster. Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, – det er som om noe haster..
Å, flytt deg nærmere inntil meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.
Etter dager med nesten for mye sommer, kom væromslaget med både regn og tordenvær, og nå er det en helt ny luft ute. Jeg foretrekker varme dager, men det er godt for hagen, og naturen generelt, å få en pustepause innimellom. Og uten stekende sol, og med røttene i vann, ser det ut til at hagen har det bra.
Foran inngangsdøra står en klematis i full blomst nå, med store rosa stjerner. Den var noe av det første jeg kjøpte da vi flytta hit, og det var før jeg leste at for å få en klematis til å trives, må den ha dyp jord; jeg planta den rett i ei halv tønne. Og mot bedre vitende, ser det ut til at planta stortrives. Den er full av blomster hvert år, og etter jeg har blitt litt bedre på å gjødsle, holder bladene seg grønne litt lenger.
Klematis
Hosta
I potta rett ved klematisen står en småbladet hosta. Den likte seg ikke i bedene, for den ble spist av sneglene (de foretrekker hoster med små blader framfor de større ser det ut til), så jeg redda den til et liv i potte. Nå kommer den med vakre, lilla blomster. Hosta er en av mine favoritter, så jeg har mange forskjellige og blir i grunn aldri lei dem – særlig når de er i blomst.
Revebjelle (Digitalis purpurea) i Solbedet
I Solbedet i Mellomhagen står en av revebjellene og ser ned til Nedre Hage. Jeg vet at revebjellene er svært giftige og at mange derfor ikke ønsker å ha dem i hagen. Selv har jeg aldri tenkt på det som et problem. Jeg har holdt dem unna Øvre Hage der ungene har lekt, og så har jeg alltid vært nøye med å lære dem hva de får ta på og ikke. Revebjellene sprer seg villig i hagen og kommer i sjatteringer av dyp rosa og hvit. De er flotte!
I Hjørnebedet ved 1913-muren er det mye i blomst nå. Storknebbene Johnsons blue står med store blå kronblader. I lyset nå ser de nesten lilla ut, men egentlig er de klare blå. Er det en plante jeg anbefaler i hagen, er det denne! Ikke blir den spist av snegler, og den vokser seg til store, flotte tuer på kort tid. Den bør støttes opp, for ellers blir den lett slått ned av regnet. Sammen med de hvite rosene i bedet (jeg har rota bort navnelappene så jeg husker ikke hva for type de er) ser det riktig så fint ut i bedet.
Jeg har tidligere sagt at juni er min favorittmåned i hagen. Nå går det mot slutten for denne gang, men heldigvis er det mer å glede seg over. Kanskje blir juli min favoritt i år?
DER er sommerferien offisielt igang, og nå ligger hele sommeren foran oss full av blanke ark vi skal fargelegge i de fargene vi vil – eller de fargene som blir oss tildelt. Det er alltid litt rar og til dels melankolsk stemning når året er ferdig, for når man har en jobb som min, så går ikke året fra januar til januar men fra midten av august til midten av juni. Erik Bye sang «Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre», og så står man der når året er over og tenker over hva det faktisk var man mestret når det kom til stykket. Dette har ikke vært det enkleste året å ro i land, med en pandemi som satte oss på prøve på flere måter enn jeg trodde skulle være mulig. Helt plutselig ble hverdagen snudd på hodet, og det ser ikke ut til å bli noen vanlig hverdag igjen med det første heller. Noe av det beste i mitt yrke er å være sammen med mennesker, diskutere, lære bort og lære selv. Den digitale formen med svarte skjermer og monologer med seg selv fikk meg til å savne ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle savne. Måten å avreagere på var å gå ut i hagen, og heldigvis kom pandemien på en tid på året der det virkelig gikk an å holde på der ute. Til og med været var på vår side, så det har vært dag på dag med solskinn de siste månedene. Og når jeg ser utover hagen på hvordan det spruter ut knopper, blomster, farger, lukter og lyder, da kjenner jeg at selv om jeg slett ikke mestret alt jeg skulle ønske, så har jeg da mestret noe likevel. Heldigvis!
Melonblomsten er svanger!
Drueplanta blir større for hvert år.
I drivhuset er det frodig og grønt. Jeg har klart å holde det i live selv om det har vært så varmt at det mer minner om Sør-Europa enn lille Norge. For første gang har vi sådd meloner, etter ønske fra familiens yngste gartner, og nå er det tydelig å se at noen av melonblomstene er svangre der de strutter med oppblåste mager. Det hadde vært så moro om vi i det minste klarte å få én melon! Auberginene har ennå ikke kommet med blomster, men jeg har fremdeles troa på at dette vil gå bra. Drueplanta er i alle fall fornøyd i hjørnet sitt og vokser seg kraftigere for hvert år. Dette året skal jeg forsøke å huske å fjerne noen av klasene, sånn at det kanskje blir litt størrelse på de druene som får vokse. Det gjør alltid så vondt å fjerne frukter som kunne blitt noe…
Sveve (Hieracium)
Overalt i hagen er det noe som blomstrer eller som snart slår ut i blomst, og det endrer seg fra dag til dag. Akkurat nå er det de oransje svevehodene som stikker seg fram i bedene. De har en flott farge og ser så yndige ut der de svever over de andre blomstene (ikke så vanskelig å gjette hvor navnet kommer fra). De sprer seg riktignok ganske villig, så de må holdes litt i sjakk.
Det må ikke pionene. Også i år har jeg glemt å støtte opp alle, men jeg har husket noen av dem. Kanskje jeg får ordnet noe i morgen, for dagen etter skal regnet komme, og da blir de ellers slått ned i bakken. De dufter så deilig og søtt, men de er så fulle av maur at det ikke er like moro å stikke nesa borti.
Rosene kommer for fullt nå. Noen er allerede i full blomst, mens andre forbereder seg. Godt ikke alt blomstrer på en gang, for det hadde blitt så kjedelig seinere i sesongen. Roseknopper er så vakre, synes jeg! Tenk all skjønnheten og duften de holder inne!
Friesia og kattemynte (Nepeta)
Mark Twain skal ha sagt en gang (eller sikkert skrevet) noe som jeg fant oversatt til tysk, og jeg synes det var så treffende på en dag i nesten 30 grader i skyggen: «Sommer ist die Zeit, in der es zu heiß ist, um das zu tun, wozu es im Winter zu kalt war». Det er nesten så jeg håper det blir hakket kaldere i morgen.
Det er ennå ganske tidlig morgen, og jeg våkna enda tidligere av sola som kikket inn mellom gardinene på soverommet. Jeg gikk etter hvert ut på balkongen og så utover hagen, mitt eget rike, og kunne kjenne allerede nå i de tidlige fiolette morgentimer at det kommer til å bli en varm sommerdag. I en tynn sommerkjole ruslet jeg deretter en runde i hagen og så på alt som har skjedd av under i løpet av natta. Pus fulgte med på runden og forsvant snart inn blant buskene for å se etter mus, snart rundt føttene mine meg for å kose. Det stemmer som Heine skrev at jeg ikke snakket med blomstene, men med pus snakket jeg likevel. Ho hadde også tro på at dette blir en fin dag.
Hver vinter og tidlig vår ser jeg utover hagen og tenker at nei, i år tror jeg ikke det blir så frodig her. Det ser så tomt ut over alt, og det er sikkert ikke så mye som har overlevd. Heldigvis er min pessimisme ikke korrekt, for det blir i løpet av noen måneder til et meterhøyt teppe av farger, blomster og dufter. Og insekter. Når jeg ser dem fly rundt fra blomst til blomst, tenker jeg at jeg gjør i alle fall noe for miljøet, jeg også. Og siden det ikke benyttes noe som helst av kunstgjødsel eller giftstoffer, kan jeg med god samvittighet fryde meg over alt som spirer og gror.
Majas bed med akeleier, kjempevalmuer og vortemelk
Majas bed med akeleier, nattfiol og løfter om mer blomstring
Til tross for at jeg ikke har et snev av religiøsitet i meg, blir jeg nesten andektig når jeg går rundt i hagen en sommermorgen i sol. Tenk så fantastisk naturen er! Jeg kan gjerne gå rundt og ta ære for hvordan det ser ut, og joda, jeg er ansvarlig for beplantning og for en del opprydning og vedlikehold. Men det er ikke jeg som får frøene fra i fjor til å åpne seg og slippe ut et vell av mystikk og magi. Det er ikke jeg som danner knopper på rosene, og det er ikke jeg som gir farge til verken sommerfugler eller kronblader. Det er ikke jeg som gir gullbassens vinger metallglød, og det er ikke jeg som omgjør jordbærplantenes hvite blomster til deilige, røde bær. Når jeg ser på hva Moder Natur ordner så fint på egen hånd, blir det mer og mer klart for meg at vi må spille på lag med henne og at vi må spille henne god. Bare ved et samarbeid på hennes vilkår vil vi kunne la framtidige generasjoner få nyte slike stille, andektige morgentimer!
Krypjonsokkoll (Ajuga reptans) med markjorbær
Humlebesøk i honningknoppurten (Cyanus montanus)
I akeleien kjemper en gullbasse en tapt kamp mot maurene
I løpet av min hagekarriere har jeg forsøkt meg på en del clematis. Jeg husker den blålilla vi hadde i hagen der jeg vokste opp, så den første jeg kjøpte til egen hage, var av samme utseende – akkurat sånn en clematis skal se ut. Seinere ble jeg klar over at det finnes veldig mange forskjellige clematis, og man kan gjerne velge en annen enn den blålilla. Derfor har jeg med årene kjøpt en del forskjellige, og den jeg er absolutt mest fornøyd med, er den hvitblomstrete som klatrer oppover plommetreet i Øvre Hage. Blomstene er nesten grønne i starten, men de blir mer og mer rent hvite etter hvert. De er fantastiske! Jeg har selvsagt rota bort navnelapper, men jeg skal forsøke å finne igjen navnet. Kanskje noen her vet?
Nesten grønne kronblader i starten
Blomstene strekker seg mot sola
Planta klatrer fint oppover stammen med litt hjelp av noe hønsenettingrester.
Hagesumming 