Sommeren er ikke over ennå

16. august 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Jeg vet at august er sommerferiemåned i land sørover, men for meg har alltid august vært knytta til kornåkre som treskes og skolen som begynner. Det er ikke lenger lyse netter, og det kreves som oftest en tynn jakke om man skal sitte ute på kvelden – selv når det har vært sol og varme i løpet av dagen. Det er høst i lufta i august. Men noen ganger blåser vindene den rette veien, og det blir høysommerstemning når man ikke skulle tro det. Sånn har det vært denne helga, og det er bare å nyte, for det er uvisst når det slår til igjen – og om det blir på en ukedag eller en helgedag. Med nesten 30 grader i lufta og nærmere 25 i vannet, har det vært mer sommer her på hytta enn det var i hele juli.

Insektene her ved hytta ser ut til å stortrives i det varme vært, og de surrer rundt fra blomst til blomst på leting etter livets nektar. Jeg lærte her om dagen at biene faktisk sover i blomstene; når de blir trøtte, finner de seg en blomst hvor de kan sove en stund, opptil flere timer av gangen. Tenk å kunne sove i en blomst! Jeg ser for meg idylliske tegninger av Elsa Beskow der småttinger bor på skogbunnen; en eventyrverden jeg som liten aldri ble lei av.

Det ser ikke ut til at biene her i bedene har tatt seg tid til å sove på vakt. De ser fryktelig opptatt ut. Kanskje de også merker det høstlig draget og at det nærmer seg slutten?

Da jeg skulle beplante bedene her, ville yngstemann at jeg skulle velge så eksotiske planter som mulig. Vi fant en som angivelig skal stamme fra Bhutan – Søte (Gentiana suendermannii). Jeg husker jeg så blomstene for første gang da jeg besøkte ei venninne på Lillehammer, og jeg forelsket meg øyeblikkelig i de dypt blå klokkene som blomstre seint utover høsten. Jeg forsøkte meg på å få dem til i egen hage, men de overlevde ikke vinteren. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det ble for vått. Jeg var derfor litt skeptisk til å plante søte her, men det har gått over all forventning. Og så flotte blomster det er! Et svært treffende navn.

Søtt i hagen

7. august 202015. november 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Ved inngangsdøra har jeg planta en av mine sommerfavoritter: sjokoladekosmos (Cosmos Atrosanguineus). Jeg elsker den dype røde fargen som nesten går over i brunt, og jeg elsker selvsagt duften av sjokolade. I år skal jeg nok en gang forsøke å overvintre den, men det er heldigvis en stund til ennå. Fremdeles er det mulig på morgenkvisten for en liten humle å stille sitt søtsug i en blomstrende sjokolade. Mon tro om den smaker sjokolade også?

Jeg har for første gang i min hagehistorie kunnet høste fiken fra egen hage, og det synes jeg er veldig stas! Jeg tok bare med tre stykk, for jeg ville dobbeltsjekke om de faktisk var modne. Og det var de. De smaker søtt og saftig og en en fryd å spise! Fikentreet (Ficus) ble plantet i stor potte i drivhuset i fjor, og det ser ut til at det er en heldig plassering. Jeg håper treet vil fortsette å trives der nede.

Høysommer

1. august 20201. august 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Juli kom og gikk, og i dag er det allerede 1.august. Jeg vet det er en klisjé å si at tida går fort, men jeg synes absolutt det er tilfelle. Alt jeg skulle rekke! Det blir litt som med regla vi sa da vi lekte i sandkassa: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen». I år som i fjor og som alle år før det må jeg innse at jeg ikke fikk gjennomført alle idéene jeg hadde for hagen denne sesongen; det er potensiale for nye planer også neste år. Heldigvis er det mye som gikk som det skulle, og det er mye å glede seg over når jeg går en morgenrunde i solskinnet.

I Juliana er det tendenser til litt matauk der druene nå begynner å modnes og tomatene rødmer i sola. Husets yngste gartner hjelper gjerne til med vanning og stell, selv om han synes tomatplantene lukter så sterkt at det er kvalmende (han liker virkelig ikke tomater). Det er alltid hyggelig å være flere sammen når haging står på programmet!

Vi er også flere sammen om hageprosjektet når jeg går rundt blant bedene i Nedre Hage. Det summer fra hundrevis av insekter i alle blomstene som byr på frokost. Særlig oreganoen er godt besøkt, og her må jeg være litt forsiktig når jeg tusler rundt, så jeg ikke kommer for nær de bevingede pollinatorene – nærkontakt kan gjøre vondt. Oreganoen må jeg forøvrig finne en bedre løsning for neste år, for de legger seg utover i bedet og fungerer ikke så godt som kantplante som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan ikke fjerne den, for insektene elsker blomstene, men jeg må altså finne bedre støtte til plantene. Neste sesong blir bedre!

En annen plante jeg må finne støtte til, er perleevigblom (Anaphalis margaritacea), for den legger seg ned for den minste regnskyll. Jeg lot planta få innpass i hagen etter et plantemarked for noen år siden, og jeg skjønte raskt hvorfor giveren hadde ekstra planter å dele ut; den er langt mer villig enn jeg skulle ønske. Det kreves hissig luking hvert år for å holde den delvis i sjakk. Ifølge nettet er dette en gammel medisinplante indianerne brukte, og den kunne brukes mot det meste. Selv har jeg bare brukt den som tørket bukett inne når sommerens blomsterflor er over.

I Hjørnebedet i Mellomhagen står det ei rose med ukjent navn. Jeg har planer om å finne ut hva den er for noe, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Det er ei klaserosene, og den har helt hvite blomster. Den har hatt noen litt tøffe år, men nå ser den ut til å ha det litt bedre. Sammen med tvillingsøstera si litt lenger bort i bedet (idéen om symmetri ble med idéen) lyser det opp med rene, hvite roser. Spent på å finne ut hva slags sort det er snakk om.

Når jeg ser utover hagens bed nå på høysommerens hell, kjenner jeg roen senke seg. For en utålmodig sjel er det godt å måtte lære seg å vente på det som kommer og å vite at alt blir ikke perfekt med én gang. Og tenk om resten av livet også var som haging; at man alltid hadde mulighet til å begynne på nytt igjen neste år. Med blanke ark og fargestifter som Prøysen sang om. Hva av det man sådde her i livet ville man da endret neste år, og hvor ville man satt inn litt ekstra støtte? Hvilke samplantinger ville man endret på, og hvor ville man fylt på med mer gjødsel og næring?

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kvell,
og om du itte greie det æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel.
Alf Prøysen, 1971

Siste dag i juni

30. juni 20201. juli 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Det er siste dag i juni 2020, et år som så langt har vært alt annet enn normalt. Vi har virkelig fått føle på hva som betyr noe og hva som ikke er like viktig. Satt livet i perspektiv. Lyrikeren Hans Børli (1918 – 1989), som likte å omtale seg som skogsarbeider, skrev mange fantastiske dikt. Han hadde en egen evne til å se det store i det små og naturens under. Et av hans aller vakreste dikt er om nettopp naturen og livet:

Junikveld (1958)

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Juni i hagen

29. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Etter dager med nesten for mye sommer, kom væromslaget med både regn og tordenvær, og nå er det en helt ny luft ute. Jeg foretrekker varme dager, men det er godt for hagen, og naturen generelt, å få en pustepause innimellom. Og uten stekende sol, og med røttene i vann, ser det ut til at hagen har det bra.

Foran inngangsdøra står en klematis i full blomst nå, med store rosa stjerner. Den var noe av det første jeg kjøpte da vi flytta hit, og det var før jeg leste at for å få en klematis til å trives, må den ha dyp jord; jeg planta den rett i ei halv tønne. Og mot bedre vitende, ser det ut til at planta stortrives. Den er full av blomster hvert år, og etter jeg har blitt litt bedre på å gjødsle, holder bladene seg grønne litt lenger.

I potta rett ved klematisen står en småbladet hosta. Den likte seg ikke i bedene, for den ble spist av sneglene (de foretrekker hoster med små blader framfor de større ser det ut til), så jeg redda den til et liv i potte. Nå kommer den med vakre, lilla blomster. Hosta er en av mine favoritter, så jeg har mange forskjellige og blir i grunn aldri lei dem – særlig når de er i blomst.

Revebjelle (Digitalis purpurea) i Solbedet

I Solbedet i Mellomhagen står en av revebjellene og ser ned til Nedre Hage. Jeg vet at revebjellene er svært giftige og at mange derfor ikke ønsker å ha dem i hagen. Selv har jeg aldri tenkt på det som et problem. Jeg har holdt dem unna Øvre Hage der ungene har lekt, og så har jeg alltid vært nøye med å lære dem hva de får ta på og ikke. Revebjellene sprer seg villig i hagen og kommer i sjatteringer av dyp rosa og hvit. De er flotte!

I Hjørnebedet ved 1913-muren er det mye i blomst nå. Storknebbene Johnsons blue står med store blå kronblader. I lyset nå ser de nesten lilla ut, men egentlig er de klare blå. Er det en plante jeg anbefaler i hagen, er det denne! Ikke blir den spist av snegler, og den vokser seg til store, flotte tuer på kort tid. Den bør støttes opp, for ellers blir den lett slått ned av regnet. Sammen med de hvite rosene i bedet (jeg har rota bort navnelappene så jeg husker ikke hva for type de er) ser det riktig så fint ut i bedet.

Jeg har tidligere sagt at juni er min favorittmåned i hagen. Nå går det mot slutten for denne gang, men heldigvis er det mer å glede seg over. Kanskje blir juli min favoritt i år?

Årets første sommerferiedag

19. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

DER er sommerferien offisielt igang, og nå ligger hele sommeren foran oss full av blanke ark vi skal fargelegge i de fargene vi vil – eller de fargene som blir oss tildelt. Det er alltid litt rar og til dels melankolsk stemning når året er ferdig, for når man har en jobb som min, så går ikke året fra januar til januar men fra midten av august til midten av juni. Erik Bye sang «Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre», og så står man der når året er over og tenker over hva det faktisk var man mestret når det kom til stykket. Dette har ikke vært det enkleste året å ro i land, med en pandemi som satte oss på prøve på flere måter enn jeg trodde skulle være mulig. Helt plutselig ble hverdagen snudd på hodet, og det ser ikke ut til å bli noen vanlig hverdag igjen med det første heller. Noe av det beste i mitt yrke er å være sammen med mennesker, diskutere, lære bort og lære selv. Den digitale formen med svarte skjermer og monologer med seg selv fikk meg til å savne ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle savne. Måten å avreagere på var å gå ut i hagen, og heldigvis kom pandemien på en tid på året der det virkelig gikk an å holde på der ute. Til og med været var på vår side, så det har vært dag på dag med solskinn de siste månedene. Og når jeg ser utover hagen på hvordan det spruter ut knopper, blomster, farger, lukter og lyder, da kjenner jeg at selv om jeg slett ikke mestret alt jeg skulle ønske, så har jeg da mestret noe likevel. Heldigvis!

I drivhuset er det frodig og grønt. Jeg har klart å holde det i live selv om det har vært så varmt at det mer minner om Sør-Europa enn lille Norge. For første gang har vi sådd meloner, etter ønske fra familiens yngste gartner, og nå er det tydelig å se at noen av melonblomstene er svangre der de strutter med oppblåste mager. Det hadde vært så moro om vi i det minste klarte å få én melon! Auberginene har ennå ikke kommet med blomster, men jeg har fremdeles troa på at dette vil gå bra. Drueplanta er i alle fall fornøyd i hjørnet sitt og vokser seg kraftigere for hvert år. Dette året skal jeg forsøke å huske å fjerne noen av klasene, sånn at det kanskje blir litt størrelse på de druene som får vokse. Det gjør alltid så vondt å fjerne frukter som kunne blitt noe…

Overalt i hagen er det noe som blomstrer eller som snart slår ut i blomst, og det endrer seg fra dag til dag. Akkurat nå er det de oransje svevehodene som stikker seg fram i bedene. De har en flott farge og ser så yndige ut der de svever over de andre blomstene (ikke så vanskelig å gjette hvor navnet kommer fra). De sprer seg riktignok ganske villig, så de må holdes litt i sjakk.

Det må ikke pionene. Også i år har jeg glemt å støtte opp alle, men jeg har husket noen av dem. Kanskje jeg får ordnet noe i morgen, for dagen etter skal regnet komme, og da blir de ellers slått ned i bakken. De dufter så deilig og søtt, men de er så fulle av maur at det ikke er like moro å stikke nesa borti.

Rosene kommer for fullt nå. Noen er allerede i full blomst, mens andre forbereder seg. Godt ikke alt blomstrer på en gang, for det hadde blitt så kjedelig seinere i sesongen. Roseknopper er så vakre, synes jeg! Tenk all skjønnheten og duften de holder inne!

Mark Twain skal ha sagt en gang (eller sikkert skrevet) noe som jeg fant oversatt til tysk, og jeg synes det var så treffende på en dag i nesten 30 grader i skyggen: «Sommer ist die Zeit, in der es zu heiß ist, um das zu tun, wozu es im Winter zu kalt war». Det er nesten så jeg håper det blir hakket kaldere i morgen.

Morgenstund i Nedre hage

13. juni 2020 / Lillia / 1 kommentar

Am leuchtenden Sommermorgen

Geh ich im Garten herum.

Es flüstern und sprechen die Blumen,

Ich aber, ich bleibe stumm

Heinrich Heine (1797-1856)

Blå iris mot blå himmel

Det er ennå ganske tidlig morgen, og jeg våkna enda tidligere av sola som kikket inn mellom gardinene på soverommet. Jeg gikk etter hvert ut på balkongen og så utover hagen, mitt eget rike, og kunne kjenne allerede nå i de tidlige fiolette morgentimer at det kommer til å bli en varm sommerdag. I en tynn sommerkjole ruslet jeg deretter en runde i hagen og så på alt som har skjedd av under i løpet av natta. Pus fulgte med på runden og forsvant snart inn blant buskene for å se etter mus, snart rundt føttene mine meg for å kose. Det stemmer som Heine skrev at jeg ikke snakket med blomstene, men med pus snakket jeg likevel. Ho hadde også tro på at dette blir en fin dag.

Hver vinter og tidlig vår ser jeg utover hagen og tenker at nei, i år tror jeg ikke det blir så frodig her. Det ser så tomt ut over alt, og det er sikkert ikke så mye som har overlevd. Heldigvis er min pessimisme ikke korrekt, for det blir i løpet av noen måneder til et meterhøyt teppe av farger, blomster og dufter. Og insekter. Når jeg ser dem fly rundt fra blomst til blomst, tenker jeg at jeg gjør i alle fall noe for miljøet, jeg også. Og siden det ikke benyttes noe som helst av kunstgjødsel eller giftstoffer, kan jeg med god samvittighet fryde meg over alt som spirer og gror.

Majas bed med akeleier, kjempevalmuer og vortemelk

Majas bed med akeleier, nattfiol og løfter om mer blomstring

Til tross for at jeg ikke har et snev av religiøsitet i meg, blir jeg nesten andektig når jeg går rundt i hagen en sommermorgen i sol. Tenk så fantastisk naturen er! Jeg kan gjerne gå rundt og ta ære for hvordan det ser ut, og joda, jeg er ansvarlig for beplantning og for en del opprydning og vedlikehold. Men det er ikke jeg som får frøene fra i fjor til å åpne seg og slippe ut et vell av mystikk og magi. Det er ikke jeg som danner knopper på rosene, og det er ikke jeg som gir farge til verken sommerfugler eller kronblader. Det er ikke jeg som gir gullbassens vinger metallglød, og det er ikke jeg som omgjør jordbærplantenes hvite blomster til deilige, røde bær. Når jeg ser på hva Moder Natur ordner så fint på egen hånd, blir det mer og mer klart for meg at vi må spille på lag med henne og at vi må spille henne god. Bare ved et samarbeid på hennes vilkår vil vi kunne la framtidige generasjoner få nyte slike stille, andektige morgentimer!

Krypjonsokkoll (Ajuga reptans) med markjorbær

Humlebesøk i honningknoppurten (Cyanus montanus)

I akeleien kjemper en gullbasse en tapt kamp mot maurene

Clematis i plommetreet

2. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

I løpet av min hagekarriere har jeg forsøkt meg på en del clematis. Jeg husker den blålilla vi hadde i hagen der jeg vokste opp, så den første jeg kjøpte til egen hage, var av samme utseende – akkurat sånn en clematis skal se ut. Seinere ble jeg klar over at det finnes veldig mange forskjellige clematis, og man kan gjerne velge en annen enn den blålilla. Derfor har jeg med årene kjøpt en del forskjellige, og den jeg er absolutt mest fornøyd med, er den hvitblomstrete som klatrer oppover plommetreet i Øvre Hage. Blomstene er nesten grønne i starten, men de blir mer og mer rent hvite etter hvert. De er fantastiske! Jeg har selvsagt rota bort navnelapper, men jeg skal forsøke å finne igjen navnet. Kanskje noen her vet?

Nesten grønne kronblader i starten

Blomstene strekker seg mot sola

Planta klatrer fint oppover stammen med litt hjelp av noe hønsenettingrester.

Så hvite og flotte!

Store blomster!

Tanker en sommerdag

1. juni 20202. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Du ska inte tro det blir sommar,
ifall inte nån sätter fart
på sommarn och gör lite somrigt,
då kommer blommorna snart.
Jag gör så att blommorna blommar,
jag gör hela kohagen grön,
och nu så har sommaren kommit,
för jag har just tagit bort snön.

Och smultron det gör jag åt barna,
för det tycker jag dom kan få,
och andra små roliga saker
som passar när barnen är små.
Och jag gör så roliga ställen,
där barnen kan springa omkring,
då blir barna fulla med sommar
och bena blir fulla med spring.

Text: Astrid Lindgren
Musik: Georg Riedel

Syrinene er i ferd med å takke for seg, men de dufter ennå deilig!

Det er første juni allerede, og sommeren i det mest spesielle året vi har hatt på lenge, er offisielt i gang. Den starter med strålende solskinn fra blå, blå himmel, fuglekvitter, barnelatter fra naboens utefrokost, pus som stryker seg inntil og hilser god morgen, duft av syriner på hell og roser i startgropen. Dette borger for en flott sommer! Og nå som viruset ser ut til å i alle fall ha lettet litt på sine herjinger, er det mulig å glede seg over sommeren sammen med flere enn de aller nærmeste. For de av oss som ikke ble alvorlig syke eller følte sykdommen tett på oss, har vel denne tida lært oss en del om samhold og omtanke. Jeg tror vi har blitt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre, og jeg tror vi har tenkt mer over hva som virkelig betyr noe framfor hva man tror betyr noe – det materielle må oftest vike i slik refleksjon. Jeg tror vi har hatt godt av å kjenne litt på dette! (Jeg mener på ingen måte at det har vært bra for oss at det har kommet en pandemi som har tatt livet av nesten 400 000 mennesker i verden så langt, og jeg føler dypt for alle dem som har stått og

Det skal bli markjordbær i år også.

fremdeles står midt oppi det, men for oss litt ute i periferien, tror jeg slike livsomveltninger også kan føre noe godt med seg.) Og en liten livsomveltning, ikke så veldig liten egentlig, er at naturen grønnes stadig mer, og sommeren er her for fullt!

I min barndoms verden var Astrid Lindgren den største av de store. Vi snakker om de fire store i litteraturhistorien, men det er ingen forfatter som har rørt meg og gledet meg så mye som nettopp Astrid Lindgren har gjort. Flere av bøkene hennes er lest i filler, og jeg elsket særlig Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte. Mio min Mio var kjempeskummel, og Ridder Cato gjorde et dypt inntrykk. Jeg elsket også de vemodige historiene hennes om barn og voksne i vonde livssituasjoner, og min aller største favoritt var fortellingen «Sunnaneng». Først som voksen

Valurt (Symphytum officinale) med sine blå klokker

skjønte jeg at den lykkelige slutten der de fattige og mishandlede barna ute i vintersnøen fikk komme inn i en evig sommer med blomstrende trær, lekende barn og en snill mor med pannekaker, slett ikke var så lykkelig. Astrid Lindgren viste en forståelse for og en anerkjennelse av barns tanker og følelser på en måte få andre forfattere har gjort, og jeg tror at gjennom hennes fortellinger, har mye av mitt verdigrunnlag blitt lagt; vi skal viser empati for alle! Tenk bare på Pippis kloke ord: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill». Dette er noe enhver leder i enhver situasjon bør ta inn over seg – det være seg rundt middagsbordet, i klasserommet eller i storpolitiske sammenhenger.

Solskinnsbedet i full blomst

Astrid Lindgrens fantastiske historier får enda mer liv og dybde når hennes like så fantastiske stemme legges til, og å se de gamle filmatiseringene av bøkene hennes der hun har fortellerstemmen, er en fryd! Jeg blir utrolig trist når de i senere tid har valgt å dubbe filmene sånn at nye barnegenerasjoner vokser opp med en platt norsk stemme i stedet for. Emil og Ida som sammen med foreldre, Alfred («du och jag, Alfred») og Lina, viser oss hvordan livet kunne være for en liten familie i Skandinavia for 100 år siden. Visst gjør Emil mye rart som man kan skjønne må ha vært frustrerende for allerede slitne foreldre, men han beskrives med så mye varme og kjærlighet, at man blir glad i ham likevel. En av de søteste filmene er «Emil och grisknoen» fra 1973 når Emil og griseknoen spiser seg dårlige på gjærede kirsebær, og Emil må bli tatt hånd om av gårdsgutten Alfred som kjenner bedre til alkoholrelatert magebesvær enn foreldrene som er med i «nykterhetsrörelsen». Tidligere i filmen får vi høre lillesøster Ida synge en sang som hyller sommeren, og har man ikke sommerstemning allerede, får man det i alle fall når man har hørt denne. Den som var fem år og løp barbeint i gresset i sommersola igjen!

Aicha i blomst. For en fantastisk duft!

Pinseaften i hagen i Horten

30. mai 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Det er pinseaften og langhelg, og denne gang spiller værgudene på lag og gir oss en smak av sommer. Det har nesten vært for varmt ute i sola, men bare nesten. Jeg har holdt det gående med kantklipping, luking, vanning (masse!), beundring, påfyll av fuglefrø i kurvene under plommetreet og ellers generell haging. Favorittkaffekoppen min bærer skrifta «I garden therefore I am», og sånn er livet for oss hageentusiaster. Livet er best for oss som liker hage!