Høstfloks i hagen

En av høysommerens dronninger i hagen er høstfloxen (Phlox paniculata) som nå står i full blomst. Dette er en staude av den eldre sorten og er typisk å finne i gamle hager – en del av oldemors hage. Selv minner den meg om min mormor, selv om jeg ikke lenger kan huske hvilken farge det var på hennes variant.

Høstfloks (Phlox paniculata)

Høstfloks kommer i flere farger. Jeg har rosa og lilla, hvite og nesten blå. Jeg har også hatt noen som var både rosa og hvite, men de er jeg usikker på om jeg fremdeles har. Selv om staudene i seg selv er enkle å ha med å gjøre, har mine en lei tendens til å bli frokost for Bambi med venner. Det er ikke alle av dem som takler å spises flere år på rad, så det fører til noen tomme plasser i bedene (som igjen fylles av andre planter som takler utfordringen bedre). Høstfloks spises i alle fall ikke av snegler i hagen, og det er enda godt!

Som stauder flest, visner høstfloks ned i løpet av vinteren, og så vokser de seg store og kraftige i løpet av vekstsesongen. Mine er omtrent 50 cm høye og har i løpet av årene laget en stor tue. De kan fint deles og plantes andre steder i hagen eller få lyse opp andres hagebed, dersom man synes de blir for store. Bladene er avlange og mørkegrønne, og blomstene kommer i store oppadvendte klaser på toppen. De har en mild duft av søtt krydder og besøkes flittig av pollinerende innsekter. De blomstrer typisk i slutten av juli og utover i august (i hvert fall her på Østlandet), og de trenger ikke å bindes opp. For å forlenge blomstringen har jeg toppet noen av dem tidligere i sommer; jeg klippet av toppen på plantene. Da bruker de litt lengre tid på å komme i blomst og alt blomstrer ikke samtidig.

Jeg elsker å fylle hagen med planter fra alle verdenshjørner, men jeg synes det er ekstra stas å ta vare på de eldre sortene. Jeg vet selvsagt at heller ikke høstfloks er opprinnelig nordisk (wikipedia sier de kommer fra Amerika), men dette er en staude med lange tradisjoner i norske hager, og det synes jeg vi skal ta vare på. Særlig når den er så vakker!

Høysommerens blomsterflor

Årets sommermåneder har vært de våteste jeg kan huske (jada, jeg har selektiv hukommelse, men statistikken støtter meg), og mye i hagen har blitt slått i stykker av regnskyller eller spist opp av de utallige brunskogsneglene som helt tydelig elsker sommerværet. Særlig rosene har vært et trist skue i år (godt hjulpet av at Bambi med venner forsyner seg av knopper og blader). Det er derfor godt å se at ikke alt er ødelagt. Blant annet årets blomkarse er finere enn tidligere år og bugner over av grønne blader og oransj glede. Jeg vet de finnes i mange andre versjoner enn bare de oransje, men nettopp disse er det som stemmer med min barndoms blomkarse og derfor ser ut som sånn blomkarse skal se ut. Man skal ikke kimse av nostalgien.

Med så mye regn, er det mye som har vokst godt i år, så det er grønt og frodig overalt – selv om blomstene altså ikke er like flotte som andre år. Nå håper jeg på fine sommerdager vidre sånn at det fremdeles er mye å glede seg over. Vi er tross alt fremdeles i juli!

Blomstrende mai

Wie schön blüht uns der Maien,
der Sommer fährt dahin!
Mir ist ein schöns Jungfräulein
gefallen in mein Sinn.
Bei ihr, da wär's mir wohl!
Wenn ich an sie gedenke,
mein Herz ist Freuden voll.

Saft suse, haging er stas!

I slutten av juli og begynnelsen av august (litt avhengig av vær, selvsagt) er det muligheter for å øke selvforsyningsgraden i heimen; det er tid for safting og sylting. Det vil si, dersom man kommer så langt før fuglene har tatt seg av alle bærene. Da barna var små, lagde jeg en del saft, men de foretrakk alltid den butikklagde framfor den jeg hadde lagd. Det ble derfor for mye styr til at jeg gadd å lage saft, når det ikke ble drukket. Syltetøy er heller ikke noe det spises mye av her i huset, noe som betyr at det ofte har vært nevnte fugler og andre kryp som har fått forsyne seg av det som henger på trær og busker. Men i år bestemte jeg meg for å prøve meg igjen – om så bare for min egen del!

Da vi beplanta hele (!) Nedre Hage på nytt for ti år siden, gikk jeg med på å la to små villbringebærbusker bli stående, for far og datter ville så gjerne plukke bærene derfra. Det er en av de dårligste hageavgjørelsene jeg har tatt! Som alle andre vet, sprer bringebær seg veldig, og villbringebær enda mer enn det igjen. Det er derfor bringebærbusker over store deler av Nedre Hage (ikke i bedene, men i den delen som skulle få ha et litt villere preg), og de tidligere nevnte bærentusiastene glimrer med sitt fravær. Det er derfor den lille røde høna som må sørge for at det blir noe ut av de rosa herlighetene – jeg må jo innrømme at de smaker veldig godt. Jeg plukka noen kilo (usikker på hvor mye), og har nå gjort dem om til både syltetøy og saft.

Da vi bygde om Nedre Hage, lot vi et gammelt kirsebærtre få bli stående. Etter ganske kraftig beskjæring og litt omtanke, bærer det nå en del frukt (samt er støtte for en Lykkefund-rose som snor seg oppetter stamme og greiner). Det blir ikke nok til så mye, men det holdt til noen glass syltetøy. Dette er syltetøy kun jeg liker i huset, og jeg gleder meg til å spise det utover vinteren.

Vi har et par ripsbusker av god, gammel årgang. De ligger temmelig skyggefullt til, så det er begrensa hvor mye de bærer av bær, men jeg fikk i alle fall med meg det som var der. Neste sesong skal jeg beskjære sånn at det kommer noe mer sol til dem. Naboens relativt nybygde garasje får jeg ikke gjort så mye med… I Nedre Hage er det dessuten en solbærbusk og en stikkelsbærbusk. De har litt dårlige kår der de står, så de bærer ikke så mye frukt (også noe som står på lista over hva som må gjøres noe med før neste sesong), så det blir ikke nok til egne syltetøy eller geleer av dem i år. Jeg blanda det derfor heller sammen med rips, bringebær og restene fra kirsebærtreet, sånn at det ble en saft med mye smak. Deilig!

Jeg er ikke så god på matauk. Det jeg sår og dyrker ellers blir gjerne ikke så imponerende som dyrkere i hagebøker og hageblader ellers ser ut til å få det til å bli. Eplene har en del skurv, og plommetreet får stort sett bare råtne plommer (det får bli stående for å skjule garasjen til en annen nabo). I år spiste dessuten rådyrene opp absolutt alle jordbærene, så det ble ikke en eneste dessert ut av dem. Det føles derfor godt når jeg i alle fall klarer å bruke noe av det som vokser i hagen og gjør det om til glass og flasker fylt med smak av sommer. Gudene skal vite at smaken av sommer og sol er noe som er sårt tiltrengt i en våt og kald norsk vinter!

Hagesuvenirer

Det er mye spennende man kan ta med seg hjem fra en tur til utlandet. Regionale hatter, krydder man tror man kommer til å bruke i maten hjemme, t-skjorter med morsomme trykk, nips laget i Kina. Vi tok med oss magevirus hjem fra Egypt tidligere i sommer – noe jeg anbefaler andre å la være igjen i utlandet.

Suvenirene jeg har kjøpt til meg selv på noen av de siste reisene er av den mer hagevennlige sorten og er noe jeg har kunnet glede meg over i flere sesonger; jeg har kjøpt liljeknoller. Både fra Riga og Madeira kom jeg hjem med knoller som jeg planta ut så fort det gikk an. Jeg satte dem i krukker, og de fra Riga overlevde fint krukkelivet også i vinter mens de stod ute under tak. De har vokst seg store og kraftige! De fra Madeira har bare vært her én sesong, men de blomstra flott!

Jeg har relativt nylig oppdaga at jeg liker liljer og har gått til innkjøp av en del forskjellige. De er lettere å få til enn jeg hadde trodd og blomster vakkert i flere fargenyanser til ulike tider i bedene. De fleste er ganske høye og gir dermed farge i høyden i bedene, noe jeg liker godt. De bør gjødsles etter blomstring for å få næring til å lage nye blomster neste år (som løker og knoller ellers også), og de bør ikke stå vått om vinteren i fare for å råtne. Her i sone 2 kan alle stå ute hele vinteren, men jeg er usikker på om det gjelder for alle typer liljer i hele landet.

Den våte vinteren og den kalde våren i år gjorde at mange av liljene ikke blomstra denne sesongen, men jeg har trua på at det blir bedre neste år. Jeg skal være litt rausere med gjødsling denne gang samt være mer påpasselig med liljebiller. Billene selv er knallrøde og ganske vakre, men de er foreldre til noen forferdelig glupske larver som spiser alt i deres liljevei. Æsj! Dessuten ser det ut til at Bambi liker liljer, så Tigerliljene mine kommer ikke til å blomstre i år, noe jeg er veldig lei meg for. Også der må jeg finne på noe til neste år. Neste år blir jo som kjent alt så meget bedre….

Neste gang du er ute på reise, anbefaler jeg deg å droppe plastfiguren av en gresk Gud eller en delfin eller hva det skulle være og heller ta en tur til blomstermarkedene!

Amerikanske tilstander

Kaliforniavalmue (Eschscholzia californica)

I vinter gikk jeg til innkjøp av en hel del poser med blomsterfrø, og i år skulle jeg satse stort på valmuer. Jeg strødde derfor flere tusen forskjellige valmuefrø rundt i hagen i påvente av en overdådig blomstring. Jeg vet ikke hva som gikk galt, antagelig flere ting, men noen overdådig blomstring ble det altså ikke. Den eneste sorten som har kommet opp, er kaliforniavalmuen (Eschscholzia californica). Det var denne jeg var mest opptatt av at skulle komme, så sånn sett er jeg ikke så misfornøyd med resultatet.

Kaliforniavalmue ser egentlig ikke så like ut som valmuer ellers. Plantene blir omtrent 30 -40 cm høye, og de har fire tydelige kronblader som åpner seg opp for fullt når det er sol og ruller seg pent sammen igjen når det er kveld eller det er regn. (De finnes også i fylte versjoner, men dem har jeg ingen av i hagen.) De kanskje vanligste fargene er oransje og hvit (valmuene er ensfargede), men i år har jeg også lysegule og røde. Bladene er flotte! De er grønne og flikete og kan minne litt om dill, og de pynter opp i bedet enten planten er i blomst eller ikke. Kaliforniavalmue blomstrer fra juli til september og er en sommerblomst som krever svært lite stell.

Plantene kommer, som navnet tilsier, fra Nord-Amerika, og den er nasjonalblomsten til delstaten California. Den er ettårig, men sprer seg lett med frø, og den kan visstnok også være flerårig der det er spesielt godt klima. Det er uansett en ganske enkel plante å så selv, så det er bare å ta vare på frøene etter blomstring og ha dem klare til neste sesong. Insektene liker også blomstene godt, så dette er en sommerblomst som kan deles med flere hageinteresserte.

Dersom du ikke har kaliforniavalmue i hagen din, anbefaler jeg absolutt å skaffe seg det til neste sesong!

Varme sommerdager

Årets antagelig varmeste dag er i ferd med å bli til en varm sommerkveld. Det er sånne dager som dette som gjør det mulig å komme gjennom januar! Selv om det kan bli i varmeste laget for både firbeinte og tobeinte, bevingede og ikke. Hvordan takler man de varmeste dagene?

Ei lilje blant kattemynta. Selv i varmen kjenner jeg min plass!

I morgen er det ikke meldt fullt så varmt som i dag, og det er sikkert bra, men jammen er vi heldige som lever i en del av verden der de fire årstidene faktisk er signifikant forskjellige og dermed alle har noe eget å bidra med – enten det er selve Drømmen eller drømmen om den.

Flora og fauna

Jeg er, som denne bloggen forhåpentligvis er et bevis på, svært glad i hage, og da er det ekstra stas å se at det er andre som deler samme interesse. I husholdet er det ikke den helt store interessen å spore (den er i alle fall ikke alltid like synlig), men der er mange andre som liker seg i det grønne. Jeg forsøker i så stor grad å legge til rette for dem – både i Hortenhagen og i hyttehagen. For øyeblikket er kattemynta (nepeta cataria) i full blomst, og den er full av summelyder og blafrende sommerfuglvinger. Som bunndekker til de gule rosene jeg planta i fjor, kjøpte jeg flere kattemynter som jeg planta mellom rosene. De har vokst seg utrolig store på så kort tid, og rosene er nesten helt borte blant dem. Det ble ikke helt som planlagt (når blir det egentlig det?), men det gjør ikke så mye.

I pallekarmene har jeg visst i høst strødd noen frø jeg hadde glemt, for der kommer det opp en hel del av humlevennlige planter jeg ikke kan huske å ha gitt plass der. Blant annet kommer det masse honningurt (Phacelia tanacetifolia), og den er virkelig en magnet for insekter. Planta skal være god som grønngjødselplante og skal forbedre jordstrukturen. Så vidt jeg husker, sprer den seg ganske kraftig, men den er såpass fin at det er ikke så farlig om den dukker opp flere steder. Den er ikke så vanskelig å luke, så det burde ikke bli noe ugressproblem. Dessuten gjør det godt å plante noe som insektene så tydelig setter pris på.

På hytta er det storkenebben som er mest besøkt, men der var det for mye vind til at det var mulig å ta bilde av humlene. Derimot var en stor padde mer vennlig innstilt til fotografen og lå stille i skyggen i håp om å få være i fred. Det vrimlet av sommerfugler der, og det var særlig én art (vet ikke hvilken) som var ivrig. Den surra rundt oss hele tida og ville gjerne hvile på både fingre og tær. kanskje det var en art som liker liljer?

Det er så gøy med hagebesøk, synes jeg! kanskje det kommer mer spennende innom i løpet av sommeren?

Junikveld

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært glad i å lese dikt, og en av mine favorittlyrikere er Hans Børli (1918-1989). Han skrev fantastiske dikt om naturen, livet og kjærligheten, om hva som virkelig betyr noe her i livet, og om hvor vanskelig det kan være å forstå dette. Oftest brukte han bilder fra naturen, og da særlig skogen, når han skrev om de store ting i livet. Et av de fineste diktene hans er kjærlighetsdiktet «Junikveld» fra 1958. De to siste verselinjene gjør like stort inntrykk på meg hver gang. «Den er så svinnende kort den stund/ vi mennesker er sammen.» Det er kanskje ikke den mest originale tanken, men det er likevel en tanke som lett forsvinner for oss i en travel hverdag. Hva er det som virkelig betyr noe når det kommer til stykket? Det er sjeldent det man stresser mest med.

Kattemynte (Nepeta cataria)

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Juni i hagen

Vi har allerede kommet nesten halvveis i juni, og det er frodigere og grønnere i hagen enn jeg husker det fra tidligere år. Det betyr ikke nødvendigvis at det faktisk er grønnere og mer frodig, men heller at jeg på vinteren og utover våren ikke helt kan tro at det det kan bli så grønt og flott som det blir. Jeg ser på bilder fra tidligere år og tenker at det var jammen fint, mon tro om jeg får det til å bli like fint i år. Og så blir det jo det. Heldigvis!

Det siste året har jeg hatt en tendens til å våkne tidligere enn strengt tatt nødvendig. Jeg vet ikke om det skyldes alderen eller om det er noe annet, men jeg sover i alle fall sjelden lenger enn til sju. I dag våkna jeg allerede litt før seks, og sola tittet inn gjennom glipene i gardinene. Jeg fant ut at det var like godt å stå opp, så jeg tok en liten rusletur gjennom hagen. Fugler sang i trær og busker, humler surret rundt blant blomstene, duftskjærsminen (Philadelphus coronarius) dufta slik bare den kan, og det var stille og rolig. Morgenstund har gull i munn osv.