Louise Odier

20. juni 202021. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Ny av året er den historiske rosa Louise Odier. Jeg har en forkjærlighet for planter som passer til hagens alder, og da er det på sin plass å velge de av eldre årgang.

Louise Odier er ei buskrose med fantastiske blomster. Rosa blir i underkant av to meter høy og har bred vekst, så den trenger litt plass. Fra juni til september kommer den med store og vakre blomster. Blomstene er halvfylte, og de har en nydelig rosa farge som i grunn passer med min forventning til gamle rosa roser. De dufter sterkt og godt, så det kan være hyggelig å plante rosa i nærheten av der man befinner seg.

Louise Odier

Min Louise Odier er foreløpig ikke mer enn en måned gammel i bedet, så den er ikke så stor, men jeg er allerede godt fornøyd! Gleder meg til å se hvordan den blir når den blir voksen!

Årets første sommerferiedag

19. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

DER er sommerferien offisielt igang, og nå ligger hele sommeren foran oss full av blanke ark vi skal fargelegge i de fargene vi vil – eller de fargene som blir oss tildelt. Det er alltid litt rar og til dels melankolsk stemning når året er ferdig, for når man har en jobb som min, så går ikke året fra januar til januar men fra midten av august til midten av juni. Erik Bye sang «Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre», og så står man der når året er over og tenker over hva det faktisk var man mestret når det kom til stykket. Dette har ikke vært det enkleste året å ro i land, med en pandemi som satte oss på prøve på flere måter enn jeg trodde skulle være mulig. Helt plutselig ble hverdagen snudd på hodet, og det ser ikke ut til å bli noen vanlig hverdag igjen med det første heller. Noe av det beste i mitt yrke er å være sammen med mennesker, diskutere, lære bort og lære selv. Den digitale formen med svarte skjermer og monologer med seg selv fikk meg til å savne ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle savne. Måten å avreagere på var å gå ut i hagen, og heldigvis kom pandemien på en tid på året der det virkelig gikk an å holde på der ute. Til og med været var på vår side, så det har vært dag på dag med solskinn de siste månedene. Og når jeg ser utover hagen på hvordan det spruter ut knopper, blomster, farger, lukter og lyder, da kjenner jeg at selv om jeg slett ikke mestret alt jeg skulle ønske, så har jeg da mestret noe likevel. Heldigvis!

I drivhuset er det frodig og grønt. Jeg har klart å holde det i live selv om det har vært så varmt at det mer minner om Sør-Europa enn lille Norge. For første gang har vi sådd meloner, etter ønske fra familiens yngste gartner, og nå er det tydelig å se at noen av melonblomstene er svangre der de strutter med oppblåste mager. Det hadde vært så moro om vi i det minste klarte å få én melon! Auberginene har ennå ikke kommet med blomster, men jeg har fremdeles troa på at dette vil gå bra. Drueplanta er i alle fall fornøyd i hjørnet sitt og vokser seg kraftigere for hvert år. Dette året skal jeg forsøke å huske å fjerne noen av klasene, sånn at det kanskje blir litt størrelse på de druene som får vokse. Det gjør alltid så vondt å fjerne frukter som kunne blitt noe…

Overalt i hagen er det noe som blomstrer eller som snart slår ut i blomst, og det endrer seg fra dag til dag. Akkurat nå er det de oransje svevehodene som stikker seg fram i bedene. De har en flott farge og ser så yndige ut der de svever over de andre blomstene (ikke så vanskelig å gjette hvor navnet kommer fra). De sprer seg riktignok ganske villig, så de må holdes litt i sjakk.

Det må ikke pionene. Også i år har jeg glemt å støtte opp alle, men jeg har husket noen av dem. Kanskje jeg får ordnet noe i morgen, for dagen etter skal regnet komme, og da blir de ellers slått ned i bakken. De dufter så deilig og søtt, men de er så fulle av maur at det ikke er like moro å stikke nesa borti.

Rosene kommer for fullt nå. Noen er allerede i full blomst, mens andre forbereder seg. Godt ikke alt blomstrer på en gang, for det hadde blitt så kjedelig seinere i sesongen. Roseknopper er så vakre, synes jeg! Tenk all skjønnheten og duften de holder inne!

Mark Twain skal ha sagt en gang (eller sikkert skrevet) noe som jeg fant oversatt til tysk, og jeg synes det var så treffende på en dag i nesten 30 grader i skyggen: «Sommer ist die Zeit, in der es zu heiß ist, um das zu tun, wozu es im Winter zu kalt war». Det er nesten så jeg håper det blir hakket kaldere i morgen.

Morsdag

19. juni 202021. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Rosa «Morsdag» i Øvre Hage

Jeg kan tenke meg at det i anledning morsdag en gang for en del år siden, ble gitt meg ei lita rose i en potte. Denne rosa heter nettopp Morsdag. Jeg satte den etter hvert ut i bedet i hagen, og den har blitt stor og flott – til min ganske store overraskelse egentlig.

Morsdag er ei klaserose med et vell av ganske små rødrosa blomster. Den blomstrer fra juni til langt utover høsten med halvfylte, ikke så sterktluktende blomster. Dette er ikke ei veldig stor rose, og den vil nok absolutt kunne passe fint i ei potte, men den kan også bli ganske stor. Min er omtrent 70 cm høy og har bred og fin vekst. Greinene trenger ingen oppbinding, og rosa trenger heller ikke mye beskjæring i løpet av sesongen.

Jeg har plantet den i bedet Fellowship of Flowers i Øvre Hage. Her står den sammen med en del andre roser i oransje toner (Fellowship, Mandarinrose, Westerland) samt en Forglemmegeisøster (Brunnera macrophylla) av sorten «Jack Frost» med fantastiske farger på bladene. Den ser ut til å trives godt, og er ei lettstelt rose jeg anbefaler å plante ut.

Rosa Morsdag har blomster i klaser

Flott farge på yndige små roseblomster, Morsdag

Westerland

19. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Buskrosa Westerland

Som flere av rosene mine, er også dette en av de store favorittene. Mye fordi den har en så fantastisk farge, men også fordi den er så lettstelt og dermed enkel å få til. Westerland ble kjøpt for noen år siden da det lokale hagelaget fylte 100 år. Jeg falt umiddelbart for fargene på blomstene og skjønte at denne måtte jeg ha med meg hjem. Først plantet jeg den i Den trinne damens bed ved siden av flaggstanga, men da ble mannen min irritert, for det var da utrolig klønete å plante ei rose full av torner helt opptil flaggstanga! Jeg måtte innrømme at det var sant, så den fikk ny plass i høybedet i Øvre Hage (nylig døpt av husets yngste til Fellowship of Flowers, FoF som forkortelse). Her er det mye sol, og det er lunt og fint. Westerland har stått der i 3-4 år nå, og den er allerede blitt stor og flott.

Masse blomster på en gang

Westerland

Westerland er en klaserose, så knoppene kommer samlet som i en bukett. Blomstene er store og halvfylte og dufter nydelig. Fargen er guloransj og altså helt fantastisk. Dette er en buskrose, så den trenger ikke mye beskjæring, men den har ganske sprø greiner, så det er lurt å plante den et sted uten mye vind for å forhindre at greinene knekker. Det er ei rose som krever litt plass, som buskroser oftest gjør, da den blir opp mot to meter høy og temmelig bred. Den er remonterende og blomstrer fra juni til september.

Foreløpig har rosa vist seg å være sterk mot både meldugg, rust og lus. Det kan selvsagt være tilfeldig, men jeg tror egentlig ikke det; det virker som ei robust rose, dette her! Den skal visstnok tåle helt opp mot H5, så den kan plantes over store deler av landet.

Hvis du ikke allerede har rosa, anbefales den på det sterkeste!

Westerland

Friesia

16. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Friesia

Friesia og kattemynte

I våres ble det anlagt et nytt bed ved siden av uteplassen i Øvre Hage. Bedet ble beplantet av tre Friesa-roser samt en del kattemynter. Allerede nå i midten av juni er bedet til å glede seg over, og rosene ser friske og sterke ut. Sammen med de lilla kattemyntene er de et flott skue!

Friesia er ei klaserose som har mørkegrønne blader og sitrongule blomster. Det er ei klaserose, som betyr at det er mange knopper på hver stilk (i motsetning til stilkrosene med bare én på hver stilk). Rosa blir omtrent 70 cm høy, og den har opprett og kompakt vekst. Blomstene er store og fylte, og de dufter godt. Gulfargen er rein og klar og minner som sagt om sitron. Rosene blomstrer fra juni til september, så den remonterer. Rosa er ganske hardfør (visstnok H4), så den trives i store deler av landet. Jeg er svært godt fornøyd med valg av roser til bedet!

Hurdalsrosa

10. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Hurdalsrose

Hurdalsrose i knopp

Jeg har en forkjærlighet for roser som er enkle å ha med å gjøre, og da må naturlig nok Hurdalsrosa stå høyt på lista. Dette er ei gammel rose, antagelig fra 1800-tallet. Den er kjent som «Prestegårdsrose», og det sies at den ble tatt med til Norge fra Tyskland av en norsk prestesønn.

Hurdalsrosa trenger stor plass, for den kan bli 2-3 meter høy og stor i omkrets. Den har

Hurdalsrosa står nederst i Nedre Hage. Med litt ny beskjæring, vil den antagelig bli litt fyldigere nederst også.

ikke torner, så da er det ikke så farlig at den er litt stor, for man stikker seg ikke dersom man skulle komme borti den. Den tåler å stå nær kysten, og den kan plantes stort sett over hele Norge (skal visstnok være herdig helt til H7). Siden det er ei buskrose, er det enkel beskjæring (som på Aicha) der det bare skjæres bort det visne på våren og eventuelt gamle greiner for å forynge busken.

Hurdalsrosa har rosa blomster, og busken kommer med et vell av blomster nå i juni. Blomstene dufter svakt og søtt. De er halvfylte, og pollinerende insekter er svært begeistret for dem. Rosa blomstrer som så mange av de eldste rosene bare én gang i løpet av sesongen (den er altså ikke remonterende), men med så mange blomster, må det være lov holde seg til ett flor.

Min egen busk ble plantet i 2016, og den har vokst seg ganske stor allerede. Den står litt dumt til, nederst i hjørnet i Nedre Hage med hekk på begge sider og et morelltre like ved. Likevel ser det ut til at den trives, selv om den er litt tynnere nederst enn jeg skulle ønske. Jeg vil tro at dersom jeg beskjærer den litt, vil det komme mer fra bunn av igjen, så det er planen nå etter at den er avblomstret. Den strekker seg godt over gjerdet og gleder de som går forbi på fortauet nedenfor hagen så vel som meg som stort sett ser den ovenfra når jeg står på balkongen.

Som med så mye annet, synes jeg det også i hagen er viktig å føre tradisjoner videre. Det er viktig å bevare eldre planter, og Hurdalsrosa er en av rosene vi bør ta vare på. At den er så enkel å ha med å gjøre, og at den er så herdig som den er, burde gjøre at den får plass i mange hager fremdeles.

Hurdalsrose

Aicha

3. juni 202010. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Aicha

I Mellomhagen står 1913-muren som et skille ned til Nedre Hage. Muren ble bygd i 1913, derav navnet. Siden 1913 er et år jeg forbinder med kvinnefrigjøring, er det vel ikke noe som er mer naturlig enn å plante roser over muren – Hagens dronninger. Jeg har planta flere, og den jeg er mest fornøyd med er buskrosa Aicha.

Blomstene blir kremgule etter hvert

Humlebesøk!

Aicha er altså en buskrose, noe som betyr at den er enklere å ha med å gjøre enn klaserosene og stilkrosene. Beskjæring er mindre omfattende; det holder å fjerne visne greiner samt å fjerne de eldste med jevne mellomrom for å holde busken ung. Jeg gjødsler den med hønsegjødsel to ganger i året (før sankthans), og den ser ut til å sette pris på det. Den står i halvskygge, noe den trives godt med – i motsetning til mange av de andre rosene.

Rosa blir stor! To meter høy og like bred, så den krever litt plass i hagen. Den har kraftige greiner (med mye torner), så den trenger ingen oppbinding eller støtte og tåler vind godt. Den har ikke vært plaget av hverken meldugg, rust eller lus.

Vakre knopper

Aicha har knallgule blomster og en nydelig duft. Etter hvert blir blomstene mer kremgule. Blomstene er enkle, og insektene ser ut til å elske dem. Rosa er i blomst allerede i begynnelsen av juni, og den remonterer flere ganger i løpet av sesongen. Dette er ei rose jeg anbefaler flere å ha i hagen!

Busken er helt full av blomster!

Tanker en sommerdag

1. juni 20202. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Du ska inte tro det blir sommar,
ifall inte nån sätter fart
på sommarn och gör lite somrigt,
då kommer blommorna snart.
Jag gör så att blommorna blommar,
jag gör hela kohagen grön,
och nu så har sommaren kommit,
för jag har just tagit bort snön.

Och smultron det gör jag åt barna,
för det tycker jag dom kan få,
och andra små roliga saker
som passar när barnen är små.
Och jag gör så roliga ställen,
där barnen kan springa omkring,
då blir barna fulla med sommar
och bena blir fulla med spring.

Text: Astrid Lindgren
Musik: Georg Riedel

Syrinene er i ferd med å takke for seg, men de dufter ennå deilig!

Det er første juni allerede, og sommeren i det mest spesielle året vi har hatt på lenge, er offisielt i gang. Den starter med strålende solskinn fra blå, blå himmel, fuglekvitter, barnelatter fra naboens utefrokost, pus som stryker seg inntil og hilser god morgen, duft av syriner på hell og roser i startgropen. Dette borger for en flott sommer! Og nå som viruset ser ut til å i alle fall ha lettet litt på sine herjinger, er det mulig å glede seg over sommeren sammen med flere enn de aller nærmeste. For de av oss som ikke ble alvorlig syke eller følte sykdommen tett på oss, har vel denne tida lært oss en del om samhold og omtanke. Jeg tror vi har blitt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre, og jeg tror vi har tenkt mer over hva som virkelig betyr noe framfor hva man tror betyr noe – det materielle må oftest vike i slik refleksjon. Jeg tror vi har hatt godt av å kjenne litt på dette! (Jeg mener på ingen måte at det har vært bra for oss at det har kommet en pandemi som har tatt livet av nesten 400 000 mennesker i verden så langt, og jeg føler dypt for alle dem som har stått og

Det skal bli markjordbær i år også.

fremdeles står midt oppi det, men for oss litt ute i periferien, tror jeg slike livsomveltninger også kan føre noe godt med seg.) Og en liten livsomveltning, ikke så veldig liten egentlig, er at naturen grønnes stadig mer, og sommeren er her for fullt!

I min barndoms verden var Astrid Lindgren den største av de store. Vi snakker om de fire store i litteraturhistorien, men det er ingen forfatter som har rørt meg og gledet meg så mye som nettopp Astrid Lindgren har gjort. Flere av bøkene hennes er lest i filler, og jeg elsket særlig Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte. Mio min Mio var kjempeskummel, og Ridder Cato gjorde et dypt inntrykk. Jeg elsket også de vemodige historiene hennes om barn og voksne i vonde livssituasjoner, og min aller største favoritt var fortellingen «Sunnaneng». Først som voksen

Valurt (Symphytum officinale) med sine blå klokker

skjønte jeg at den lykkelige slutten der de fattige og mishandlede barna ute i vintersnøen fikk komme inn i en evig sommer med blomstrende trær, lekende barn og en snill mor med pannekaker, slett ikke var så lykkelig. Astrid Lindgren viste en forståelse for og en anerkjennelse av barns tanker og følelser på en måte få andre forfattere har gjort, og jeg tror at gjennom hennes fortellinger, har mye av mitt verdigrunnlag blitt lagt; vi skal viser empati for alle! Tenk bare på Pippis kloke ord: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill». Dette er noe enhver leder i enhver situasjon bør ta inn over seg – det være seg rundt middagsbordet, i klasserommet eller i storpolitiske sammenhenger.

Solskinnsbedet i full blomst

Astrid Lindgrens fantastiske historier får enda mer liv og dybde når hennes like så fantastiske stemme legges til, og å se de gamle filmatiseringene av bøkene hennes der hun har fortellerstemmen, er en fryd! Jeg blir utrolig trist når de i senere tid har valgt å dubbe filmene sånn at nye barnegenerasjoner vokser opp med en platt norsk stemme i stedet for. Emil og Ida som sammen med foreldre, Alfred («du och jag, Alfred») og Lina, viser oss hvordan livet kunne være for en liten familie i Skandinavia for 100 år siden. Visst gjør Emil mye rart som man kan skjønne må ha vært frustrerende for allerede slitne foreldre, men han beskrives med så mye varme og kjærlighet, at man blir glad i ham likevel. En av de søteste filmene er «Emil och grisknoen» fra 1973 når Emil og griseknoen spiser seg dårlige på gjærede kirsebær, og Emil må bli tatt hånd om av gårdsgutten Alfred som kjenner bedre til alkoholrelatert magebesvær enn foreldrene som er med i «nykterhetsrörelsen». Tidligere i filmen får vi høre lillesøster Ida synge en sang som hyller sommeren, og har man ikke sommerstemning allerede, får man det i alle fall når man har hørt denne. Den som var fem år og løp barbeint i gresset i sommersola igjen!

Aicha i blomst. For en fantastisk duft!

Pinseaften i hagen i Horten

30. mai 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Det er pinseaften og langhelg, og denne gang spiller værgudene på lag og gir oss en smak av sommer. Det har nesten vært for varmt ute i sola, men bare nesten. Jeg har holdt det gående med kantklipping, luking, vanning (masse!), beundring, påfyll av fuglefrø i kurvene under plommetreet og ellers generell haging. Favorittkaffekoppen min bærer skrifta «I garden therefore I am», og sånn er livet for oss hageentusiaster. Livet er best for oss som liker hage!

I dag slo alliumen ut i blomst

En liljebille i bedet. Jeg har lest man skal drepe dem, men den får foreløpig være en fargeklatt i det grønne.

En av de tidlige akeleiene er i blomst. For et skue!

Snart springer rosa morsdag ut. Den står sammen med forglemmegeisøster Jack Frost.

Knopp i knopp

29. mai 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?

Dette skrev Karin Boye i 1935, og nå som hele hagen er full av sprekkeferdige knopper, håper jeg hun tok feil. De sprenges nesten av farger og energi, og selv gleder jeg meg over alt som er på vei. Det ville være trist om det gjør vondt! Heldigvis er diktet hennes en metafor for livet og friheten, og man kan jo bare håpe at det ikke er planter i pinsel hagen nå er full av.

Det føles i alle fall ikke som noen smerte der jeg rusler rundt mellom bedene og ser på alt som nesten, nesten har sprunget ut. » Vi kommer snart. Bare vent en time. En dag. Et døgn. Vi kommer!» Noen har søstre som allerede har foldet seg ut, mens andre er den fremste blant sine og strekker seg mot lyset. Noen er store og svulmende, nesten som gravide mager, mens andre klarer å holde de smale linjene selv om de er fulle av liv. Hos noen kan deres kommende fargeflor skimtes gjennom tynne kronblader, mens andre holder seg til klorofyllets farge som pulserer gjennom årene deres. Det er en følelse av magi som utfolder seg rundt meg der jeg går; naturen er magisk!