En av de første staudene jeg kjøpte meg etter vi overtok hagen, var en løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis). Alle hager bør ha en løytnantshjerte, og særlig en hage av eldre årgang. Huset vårt er fra omkring 1850, og hagen er vel bortimot like gammel, så det er klart at en typisk staude fra oldemors hage skal være å finne i bedene her!

Jeg vet ikke hvorfor stauden har fått navnet sitt på norsk. Som barn husker jeg vi plukket blomstene fra hverandre og kunne si noe om hva delene liksom skulle ligne på, men jeg kan ikke huske at noen løytnant var med i bildet. Hjertene er dog tydelige – kanskje mest før blomsten har åpnet seg for mye. På tysk heter stauden «Tränende Herz» (gråtende hjerte) og på engelsk heter den «Bleeding heart», og begge navnene har noe trist ved seg. Jeg undres om det er den unge løytnanten det gråtes over – som i antikrigssangen fra Pete Seegers «Where have all the flowers gone». I grunn litt synd at blomsten skal ha et så trist navn, for den er jo så fin!

Stauden er lett å ha med å gjøre. Den trives både i sol og i halvskygge, og den blir omtrent en meter høy. Etter blomstring visner den fullstendig bort (noen ganger holder den seg hvis den står på et skyggefullt sted), så det er greit å plante den et sted der det ikke gjør noe at den visner ned.

Jeg har med årene fått flere av den, men ingen av dem har vokst seg spesielt store. De virker egentlig litt saktevoksende. Muligens er det noe jeg gjør (feil), men ingen av dem tar stor plass i bedet. Planten er lett å dele med en skarp spade tidlig på våren eller like etter blomstring, så man kan jo på den måten sørge for å se dens høye blomsterranker flere steder i hagen.

Blomstene er hjerteformede i rosa toner med en slags hvit midte. De henger på en lang buet stengel et stykke over selve planta. De må være det selvsagte valget i en romantisk hage!