For noen år siden gikk jeg til innkjøp av en fantastisk japanpil: Salix integra. Det har hvitspettede grønne blader og er virkelig vakker. Når de nye skuddene vokser ut, er de rosa og hvite, og selv om ikke treet selv blomstrer, ser det ut som en sukkersøt rosa sky. Treet har en fin vokseform og blir til en rund krone, og det vokste relativt raskt. Det skal stå i sol og klarer seg helt til H4.
En vinter døde nesten alle greinene, men selve stammen overlevde, så det kom heldigvis nye skudd i rosa og hvitt. Jeg trodde at det verste var over. Det var dessverre ikke tilfellet, og sesongen etter døde hele treet. Jeg lot det bli stående i bedet slik at klematisen kunne klatre i det, men etter hvert var ikke det så fint heller.
Jeg gikk derfor til innkjøp av et nytt Salix integra- eksemplar forrige uke, og nå står det planta på samme sted som det forrige stod. Jeg har lest at det liker sandholdig jord best, så jeg har forbedret jorda der det er planta – vi har ellers ganske mye leire i Nedre Hage. Det ser ut til å trives godt der det står, og jeg håper det blir et vakkert innslag i hagen i mange år framover.
Husets birøkter henta og skrudde sammen slynga og fant fram utstyr og drakter til seg selv og ungene; nå skulle årets høsting finne sted. Etter jeg fikk biestikk i begynnelsen av sommeren, har jeg fått vite av legen at jeg er allergisk for bier. Det er derfor ikke helt optimalt med bigård med sju kuber i egen hage… Kubene må flyttes i løpet av høsten, men hvor den nye bigården blir, er birøkterens jobb å finne ut. Jeg ble riktig så lei meg da jeg fikk beskjed om allergien; det var så hyggelig med bier i hagen vår! Men jeg skjønner også at det ikke er så lurt å ha dem her når jeg reagerer som jeg gjør. Sju kuber er uansett i meste laget, og i år har det vært så mye bier i hagen at ungene ikke har turt å gå ned i Nedre hage og selv har jeg vært ganske skeptisk. Flere av oss har fått stikk, og sånn kan det ikke være. Men vi vurderer likevel å beholde én kube i hagen. Det blir ikke så mye bier ut av én kube, og for hagens del er det fint med noen hjelpere.
Det er ikke så mange av oss som jubler når vi finner brennesle i hagen. Personlig synes jeg det er kjempevondt å brenne meg på dem, og jeg reagerer såpass på giften deres, at jeg klør på stedet jeg ble brent i opptil ei uke etterpå. Ungene synes heller ikke det er særlig stas, og jeg gjør det jeg kan for å fjerne de plantene som av seg selv plutselig innfinner seg i hagen vår – fullstendig ubedt!
sprøytemiddel mot lus samt gjødsel for blomstene av det! Brenneslevann skal være bra for plantene fordi det hjelper dem å få tak i nitrogen i jorda, dessuten inneholder det bakterier som hjelper til med nedbrytingen av organisk materiale i jorda. Det skal visstnok også motvirke soppsykdommer, så det er bare fryd og gammen egentlig.
Hagesumming 