Høysommer

1. august 20201. august 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Juli kom og gikk, og i dag er det allerede 1.august. Jeg vet det er en klisjé å si at tida går fort, men jeg synes absolutt det er tilfelle. Alt jeg skulle rekke! Det blir litt som med regla vi sa da vi lekte i sandkassa: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen». I år som i fjor og som alle år før det må jeg innse at jeg ikke fikk gjennomført alle idéene jeg hadde for hagen denne sesongen; det er potensiale for nye planer også neste år. Heldigvis er det mye som gikk som det skulle, og det er mye å glede seg over når jeg går en morgenrunde i solskinnet.

I Juliana er det tendenser til litt matauk der druene nå begynner å modnes og tomatene rødmer i sola. Husets yngste gartner hjelper gjerne til med vanning og stell, selv om han synes tomatplantene lukter så sterkt at det er kvalmende (han liker virkelig ikke tomater). Det er alltid hyggelig å være flere sammen når haging står på programmet!

Vi er også flere sammen om hageprosjektet når jeg går rundt blant bedene i Nedre Hage. Det summer fra hundrevis av insekter i alle blomstene som byr på frokost. Særlig oreganoen er godt besøkt, og her må jeg være litt forsiktig når jeg tusler rundt, så jeg ikke kommer for nær de bevingede pollinatorene – nærkontakt kan gjøre vondt. Oreganoen må jeg forøvrig finne en bedre løsning for neste år, for de legger seg utover i bedet og fungerer ikke så godt som kantplante som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan ikke fjerne den, for insektene elsker blomstene, men jeg må altså finne bedre støtte til plantene. Neste sesong blir bedre!

En annen plante jeg må finne støtte til, er perleevigblom (Anaphalis margaritacea), for den legger seg ned for den minste regnskyll. Jeg lot planta få innpass i hagen etter et plantemarked for noen år siden, og jeg skjønte raskt hvorfor giveren hadde ekstra planter å dele ut; den er langt mer villig enn jeg skulle ønske. Det kreves hissig luking hvert år for å holde den delvis i sjakk. Ifølge nettet er dette en gammel medisinplante indianerne brukte, og den kunne brukes mot det meste. Selv har jeg bare brukt den som tørket bukett inne når sommerens blomsterflor er over.

I Hjørnebedet i Mellomhagen står det ei rose med ukjent navn. Jeg har planer om å finne ut hva den er for noe, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Det er ei klaserosene, og den har helt hvite blomster. Den har hatt noen litt tøffe år, men nå ser den ut til å ha det litt bedre. Sammen med tvillingsøstera si litt lenger bort i bedet (idéen om symmetri ble med idéen) lyser det opp med rene, hvite roser. Spent på å finne ut hva slags sort det er snakk om.

Når jeg ser utover hagens bed nå på høysommerens hell, kjenner jeg roen senke seg. For en utålmodig sjel er det godt å måtte lære seg å vente på det som kommer og å vite at alt blir ikke perfekt med én gang. Og tenk om resten av livet også var som haging; at man alltid hadde mulighet til å begynne på nytt igjen neste år. Med blanke ark og fargestifter som Prøysen sang om. Hva av det man sådde her i livet ville man da endret neste år, og hvor ville man satt inn litt ekstra støtte? Hvilke samplantinger ville man endret på, og hvor ville man fylt på med mer gjødsel og næring?

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kvell,
og om du itte greie det æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel.
Alf Prøysen, 1971

Juliana i juli

18. juli 202020. juli 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Utenfor Juliana står rosa Astrid Lindgren og ønsker velkommen.

Drivhus gir mye glede, og for min del gir det mer glede enn matauk. Det skrives stadig om hvor sunt det er med hage for den psykiske helsa, og det tror jeg absolutt er sant. Jeg kjenner roen senker seg idet jeg går inn til Juliana, og jeg fascineres av lukter og farger. Bli med inn, så skal jeg vise deg hvordan det ser ut der nå.

Jeg har selvsagt sådd tomater, og i år ble plantene mine ganske fine. De har hatt en tendens til å bli litt høye og hengslete, men å år har jeg klart å få dem mer robuste. Jeg gjødsla dem flere runder i mai og først i juni, men jeg har glemt det litt i det siste. Jeg må derfor sørge for å gjødsle dem igjen nå, sånn at de makter å bære fram alle tomatene som henger på vent. Søte og saftige har de vært, de, som allerede har blitt modne. I år blir det nok til en del salat.

Nytt av året er aubergine, eller eggplant som hagens yngste gartner kaller dem. Det har blitt noe ut av nesten alle frøene, og plantene ser frodige og flotte ut med store, grønne blader og nydelige lilla blomster. De trenger ikke hjelp til pollineringa, bare vann, gjødsel og kjærlighet. Allerede er det en babyaubergine på gang. Så skinnende og blank den er! Gleder meg til å smake!

I det sørøstlige hjørnet står ferskentreet.(Prunus). Det blomstret så fint i våres, og i år har det ikke kommet lus på det, slik det gjorde i fjor. Jeg har forsøkt å tynne litt ut i frukten, sånn at hver fersken skal få litt mer næring og dermed bli stor og søt. De ser foreløpig veldig bra ut! Treet deler potte med en liten chiliplante, og det ser ut til å gå fint. Personlig synes jeg chili er litt sterkt, men det er så gøy å så.

I de to andre hjørnene har jeg henholdsvis et lite fikentre og en drueplante. De står begge i potter og ser ut til å trives med det. Drueplanta vokser seg gedigen hvert år og får masse små, blå druer som i grunn ikke smaker så veldig godt. I år har jeg beskjært planta underveis og forsøkt at det bare skal være to klaser per grein. Foreløpig ser det ut til å ha gjort druene større. Om de er bedre, vil tiden vise… Fikentreet (Ficus) i det andre hjørnet er inne i sin andre sesong i min hage, og det er kjempegøy å se utviklingen! Det kommer en del fiken, så det blir nok til en god dessert etter hvert.

Det er virkelig stas med et drivhus å pusle i, og så synes jeg det ser fint ut i hagen også. Et lysthus hadde vært gøy å ha, men det er det rett og slett ikke plass til hos oss. Dermed må Juliana stå for begge deler – både matauk og lyst. Og det gir meg i alle fall masse lyst til mer haging!!

Rosa mundi

29. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Jeg slår et slag for de gamle rosene! Og en av de virkelig gamle er Rosa mundi, en galllicarose fra 1500-tallet – muligens enda eldre. Dette er en lettdyrket buskrose som blir høy og fin, og den har flerfagete blomster som skiller seg litt ut fra de typiske rosene ellers. Hvor navnet kommer fra er ukjent, men en av historiene sier at navnet stammer fra elskerinnen til den engelske kongen Henry II (i England kalles rosa «Fair Rosamund»).

Selve rosebusken blir ganske høy. Min er på omtrent halvannen meter, men det er mulig jeg burde beskjære den noe, for den har trengt mer støtte i år enn tidligere. Det får jeg i tilfelle vente med til våren, som er tida rosa skal beskjæres. Den har friske og grønne blader, og den blomstrer fra midten av juni til ut i juli. Den er ikke remonterende, noe som jo gjelder for mange av de eldre rosene våre.

Blomstene er flerfargede i rosa og hvitt, derfor blir den også kalt for polkagris-rose. I England sier man at kronbladene er stripete, men selv synes jeg det virker mer tilfeldig enn striper. De ser nesten marmorerte ut. De er åpne og har tydelig gul midte. Rosene dufter godt, og busken er hyppig besøkt av små, bevingede venner.

Dette er en lettstelt rose som tåler herdighet H5/H6. Dette er ei rose jeg anbefaler sterkt!

Rose mundi med blikket rettet mot forglemmegeiblå himmel.

Rose de rescht

23. juni 202023. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

En av de nyeste rosene i hagen er den historiske rosa Rose de rescht. Det er visstnok en damaskrose og kommer fra Persia, og den er visstnok eldre enn fra 1840. Dette er altså et must i en eldre hage!

Som de fleste historiske roser, er også dette en herdig og enkel rose å ha med å gjøre. Den tåler mindre stell og beskjæring enn hva nyere roser ofte krever, og den tåler også fint en del skygge. Den klarer seg fint helt til H5, så det er ei rose for store deler av landet vårt.

Blomstene er dypt rose og har en nydelig duft. De er fylte og litt flate; dette er rosenes mops. Rosa tåler regn ganske godt, og den blomstrer gjennom hele sesongen fra juni til oktober. Den blir omtrent en meter høy og ganske vid, så det er ei rose som krever litt plass. I min hage er den ny av året, så den har ikke blitt så stor enda, og jeg er spent på hvordan den ser ut om noen år. Allerede nå er den et flott syn!

Katharina Zeimet

23. juni 202023. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

I Sindres bed i Nedre Hage plantet jeg den hvite klaserosa Katharina Zeimet for noen år siden. Den er visstnok opprinnelig ei tysk rose dyrket fram i 1901, så huset vårt var allerede et halvt århundre gammelt før rosa kom til. I vår egen hage har den vokst seg ganske stor og fin allerede, og den kommer med et vell av blomster fra nå i juni til langt utover høsten. Blomstene er rene og hvite, og de er halvfylte. De dufter søtt, og med så mange blomster som kommer samtidig, er den et flott skue.

Rosa blir i underkant av en meter høy og omtrent like bred. Den kan gjerne plantes i potte eller litt foran i bedet sånn at ikke større planter dekker for den. I vår hage står den med månedsbær rundt føttene, og den ser ut til å synes det er helt fint.

Det er en ganske herdig rose og skal visstnok tåle klimaet helt til H4. I vår egen hage har den holdt seg fri for sykdommer og utøy, og jeg opplever den som en enkel rose å ha med å gjøre. Jeg liker de som er enkle!

Bonica

23. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

I det rosa bedet i Nedre Hage plantet jeg for et par år siden den søte klaserosa Bonica. Den blir litt under en meter høy og har bred vekst som godt kan støttes litt. De rosa, halvfylte blomstene kommer i klaser, slik de gjør på klaseroser; mange blomster på samme stilk.

Selve blomstene er ikke så store, men det er mange av dem, og de har en nydelig, rosa farge. De dufter ikke så mye, men de er vakre likevel. Bladene er blanke og fine. Den blomstrer på nye årsskudd, så den skal beskjæres på våren, og da kan man beskjære ganske kraftig for at rosa skal holde seg ny og sterk.

Dette er ei rose som blomstrer hele sommeren igjennom – fra juni til september. Ofte er dette den rosa som er i blomst helt fram til frosten kommer i hagen min. Den har foreløpig ikke vært plaget av hverken rust, sopp, meldugg eller lus, så den virker sterk og frisk. Akkurat sånn ei rose bør være!

Lykkefund

20. juni 20204. juli 2021 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Hvis du vil ha ei villig, kraftigvoksende, vakker rose, så er ramblerrosa Lykkefund den rette. Dette er ei rose som visstnok kan bli mange meter høy, og jeg har lest at den kan vokse enormt i løpet av bare én vekstsesong. Min egen Lykkefund er ikke fullt så rambleraktig, men den begynner nå å ta seg opp litt. Jeg tror den trengte litt mer kjærlighet enn jeg ga den i starten, for nå slynger den seg villig opp i det gamle kirsebærtreet vårt og er til glede for alle som ser den.

Lykkefund er svært riktblomstrende og kommer med et vell av blomster i juni. Den er ikke remonterende, men med et slikt flor, er det forståelig at den ikke makter flere enn én runde. Blomstene er hvite med en tydelig gul midte, og de er enkle. De dufter godt, og insektene elsker dem. På høsten får rosa fine nyper som fuglene igjen setter pris på. Et pluss er at rosa er tornefri, så den er ikke noe problem å håndtere når man vil lede greinene til å klatre videre dit man selv ønsker.

Lykkefund i knopp og som utsprunget. Den er kremhvit med tydelig gul midte.

Dette er som sagt ei rose som er lett å ha med å gjøre. Den klarer seg til H5, har ikke vært plaget av hverken lus, rust eller meldugg og er ei frisk og sterk rose. Den er rett og slett lykke i blomsterform!

Louise Odier

20. juni 202021. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Ny av året er den historiske rosa Louise Odier. Jeg har en forkjærlighet for planter som passer til hagens alder, og da er det på sin plass å velge de av eldre årgang.

Louise Odier er ei buskrose med fantastiske blomster. Rosa blir i underkant av to meter høy og har bred vekst, så den trenger litt plass. Fra juni til september kommer den med store og vakre blomster. Blomstene er halvfylte, og de har en nydelig rosa farge som i grunn passer med min forventning til gamle rosa roser. De dufter sterkt og godt, så det kan være hyggelig å plante rosa i nærheten av der man befinner seg.

Louise Odier

Min Louise Odier er foreløpig ikke mer enn en måned gammel i bedet, så den er ikke så stor, men jeg er allerede godt fornøyd! Gleder meg til å se hvordan den blir når den blir voksen!

Morgenstund i Nedre hage

13. juni 2020 / Lillia / 1 kommentar

Am leuchtenden Sommermorgen

Geh ich im Garten herum.

Es flüstern und sprechen die Blumen,

Ich aber, ich bleibe stumm

Heinrich Heine (1797-1856)

Blå iris mot blå himmel

Det er ennå ganske tidlig morgen, og jeg våkna enda tidligere av sola som kikket inn mellom gardinene på soverommet. Jeg gikk etter hvert ut på balkongen og så utover hagen, mitt eget rike, og kunne kjenne allerede nå i de tidlige fiolette morgentimer at det kommer til å bli en varm sommerdag. I en tynn sommerkjole ruslet jeg deretter en runde i hagen og så på alt som har skjedd av under i løpet av natta. Pus fulgte med på runden og forsvant snart inn blant buskene for å se etter mus, snart rundt føttene mine meg for å kose. Det stemmer som Heine skrev at jeg ikke snakket med blomstene, men med pus snakket jeg likevel. Ho hadde også tro på at dette blir en fin dag.

Hver vinter og tidlig vår ser jeg utover hagen og tenker at nei, i år tror jeg ikke det blir så frodig her. Det ser så tomt ut over alt, og det er sikkert ikke så mye som har overlevd. Heldigvis er min pessimisme ikke korrekt, for det blir i løpet av noen måneder til et meterhøyt teppe av farger, blomster og dufter. Og insekter. Når jeg ser dem fly rundt fra blomst til blomst, tenker jeg at jeg gjør i alle fall noe for miljøet, jeg også. Og siden det ikke benyttes noe som helst av kunstgjødsel eller giftstoffer, kan jeg med god samvittighet fryde meg over alt som spirer og gror.

Majas bed med akeleier, kjempevalmuer og vortemelk

Majas bed med akeleier, nattfiol og løfter om mer blomstring

Til tross for at jeg ikke har et snev av religiøsitet i meg, blir jeg nesten andektig når jeg går rundt i hagen en sommermorgen i sol. Tenk så fantastisk naturen er! Jeg kan gjerne gå rundt og ta ære for hvordan det ser ut, og joda, jeg er ansvarlig for beplantning og for en del opprydning og vedlikehold. Men det er ikke jeg som får frøene fra i fjor til å åpne seg og slippe ut et vell av mystikk og magi. Det er ikke jeg som danner knopper på rosene, og det er ikke jeg som gir farge til verken sommerfugler eller kronblader. Det er ikke jeg som gir gullbassens vinger metallglød, og det er ikke jeg som omgjør jordbærplantenes hvite blomster til deilige, røde bær. Når jeg ser på hva Moder Natur ordner så fint på egen hånd, blir det mer og mer klart for meg at vi må spille på lag med henne og at vi må spille henne god. Bare ved et samarbeid på hennes vilkår vil vi kunne la framtidige generasjoner få nyte slike stille, andektige morgentimer!

Krypjonsokkoll (Ajuga reptans) med markjorbær

Humlebesøk i honningknoppurten (Cyanus montanus)

I akeleien kjemper en gullbasse en tapt kamp mot maurene

Hurdalsrosa

10. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Hurdalsrose

Hurdalsrose i knopp

Jeg har en forkjærlighet for roser som er enkle å ha med å gjøre, og da må naturlig nok Hurdalsrosa stå høyt på lista. Dette er ei gammel rose, antagelig fra 1800-tallet. Den er kjent som «Prestegårdsrose», og det sies at den ble tatt med til Norge fra Tyskland av en norsk prestesønn.

Hurdalsrosa trenger stor plass, for den kan bli 2-3 meter høy og stor i omkrets. Den har

Hurdalsrosa står nederst i Nedre Hage. Med litt ny beskjæring, vil den antagelig bli litt fyldigere nederst også.

ikke torner, så da er det ikke så farlig at den er litt stor, for man stikker seg ikke dersom man skulle komme borti den. Den tåler å stå nær kysten, og den kan plantes stort sett over hele Norge (skal visstnok være herdig helt til H7). Siden det er ei buskrose, er det enkel beskjæring (som på Aicha) der det bare skjæres bort det visne på våren og eventuelt gamle greiner for å forynge busken.

Hurdalsrosa har rosa blomster, og busken kommer med et vell av blomster nå i juni. Blomstene dufter svakt og søtt. De er halvfylte, og pollinerende insekter er svært begeistret for dem. Rosa blomstrer som så mange av de eldste rosene bare én gang i løpet av sesongen (den er altså ikke remonterende), men med så mange blomster, må det være lov holde seg til ett flor.

Min egen busk ble plantet i 2016, og den har vokst seg ganske stor allerede. Den står litt dumt til, nederst i hjørnet i Nedre Hage med hekk på begge sider og et morelltre like ved. Likevel ser det ut til at den trives, selv om den er litt tynnere nederst enn jeg skulle ønske. Jeg vil tro at dersom jeg beskjærer den litt, vil det komme mer fra bunn av igjen, så det er planen nå etter at den er avblomstret. Den strekker seg godt over gjerdet og gleder de som går forbi på fortauet nedenfor hagen så vel som meg som stort sett ser den ovenfra når jeg står på balkongen.

Som med så mye annet, synes jeg det også i hagen er viktig å føre tradisjoner videre. Det er viktig å bevare eldre planter, og Hurdalsrosa er en av rosene vi bør ta vare på. At den er så enkel å ha med å gjøre, og at den er så herdig som den er, burde gjøre at den får plass i mange hager fremdeles.