Også i år fyller jeg opp Juliana med herligheter som etter hvert skal på bordet. Jeg er fullt klar over at jeg på ingen måte hadde kunnet leve av det som dyrkes, men det er like fullt en stor glede i å pusle med rødmende tomater, auberginer og paprika. Jeg oppdaga litt overraskende at agutkplanten ikke var agurk, men en type gresskar eller lignende. Kan ikke huske å ha sådd det, men vi får se hva det blir ut av frukten/grønnsaken etter hvert. Spennende!
Med en solfattig sommer, er det fint å kunne lagre solenergi i drivhuset, og plantene ser ut til å trives også uten for mye sol. Jeg lurer likevel på om jeg skal gå til anskaffelse av litt større potter neste sesong. Det kan være bra for blant annet tomatene.
Drueplanta i hjørnet har selvsådd seg ganske kraftig, og jeg har nå nesten ti relativt store avleggere samt en hel haug bitte små (jeg har ikke hjerte til å luke bort alle). Usikker på om de kommer til å bære frukt, men kan ikke se hvorfor de ikke skal det. Blir gøy å følge dem videre!
Jeg er ellers et temmelig utålmodig menneske, og jeg tror haging er godt for kropp og sjel for sånne som meg; det gjør godt å måtte vente på at naturen ordner opp i eget tempo og å vite at målet ikke nås hverken i år eller neste år. Det blir hvilepuls ut av sånt!
Selvsådd druePaprikaAuberginAuberginblomsten er vakkerSquashTomatene trivesAgurk? Melon? Gresskar? Spennende!
Å elske er en menneskerett, og man skal få kunne elske den man vil uten at man skal føle på skam eller ubehag eller oppleve diskriminering! Vi flagger selvsagt for å at kjærlighet er kjærlighet. Og også hagen står i regnbuens farger og støtter opp om budskapet.
PionHonningknoppurt (Centaurea montana)SveveValmueStorknebbBrunstorknebb (Geranium phaeum)Rosestorknebb (Geranium macrorrhizum)Denne har jeg glemt navnet på
I slutten av juli og begynnelsen av august (litt avhengig av vær, selvsagt) er det muligheter for å øke selvforsyningsgraden i heimen; det er tid for safting og sylting. Det vil si, dersom man kommer så langt før fuglene har tatt seg av alle bærene. Da barna var små, lagde jeg en del saft, men de foretrakk alltid den butikklagde framfor den jeg hadde lagd. Det ble derfor for mye styr til at jeg gadd å lage saft, når det ikke ble drukket. Syltetøy er heller ikke noe det spises mye av her i huset, noe som betyr at det ofte har vært nevnte fugler og andre kryp som har fått forsyne seg av det som henger på trær og busker. Men i år bestemte jeg meg for å prøve meg igjen – om så bare for min egen del!
Da vi beplanta hele (!) Nedre Hage på nytt for ti år siden, gikk jeg med på å la to små villbringebærbusker bli stående, for far og datter ville så gjerne plukke bærene derfra. Det er en av de dårligste hageavgjørelsene jeg har tatt! Som alle andre vet, sprer bringebær seg veldig, og villbringebær enda mer enn det igjen. Det er derfor bringebærbusker over store deler av Nedre Hage (ikke i bedene, men i den delen som skulle få ha et litt villere preg), og de tidligere nevnte bærentusiastene glimrer med sitt fravær. Det er derfor den lille røde høna som må sørge for at det blir noe ut av de rosa herlighetene – jeg må jo innrømme at de smaker veldig godt. Jeg plukka noen kilo (usikker på hvor mye), og har nå gjort dem om til både syltetøy og saft.
Da vi bygde om Nedre Hage, lot vi et gammelt kirsebærtre få bli stående. Etter ganske kraftig beskjæring og litt omtanke, bærer det nå en del frukt (samt er støtte for en Lykkefund-rose som snor seg oppetter stamme og greiner). Det blir ikke nok til så mye, men det holdt til noen glass syltetøy. Dette er syltetøy kun jeg liker i huset, og jeg gleder meg til å spise det utover vinteren.
Vi har et par ripsbusker av god, gammel årgang. De ligger temmelig skyggefullt til, så det er begrensa hvor mye de bærer av bær, men jeg fikk i alle fall med meg det som var der. Neste sesong skal jeg beskjære sånn at det kommer noe mer sol til dem. Naboens relativt nybygde garasje får jeg ikke gjort så mye med… I Nedre Hage er det dessuten en solbærbusk og en stikkelsbærbusk. De har litt dårlige kår der de står, så de bærer ikke så mye frukt (også noe som står på lista over hva som må gjøres noe med før neste sesong), så det blir ikke nok til egne syltetøy eller geleer av dem i år. Jeg blanda det derfor heller sammen med rips, bringebær og restene fra kirsebærtreet, sånn at det ble en saft med mye smak. Deilig!
Jeg er ikke så god på matauk. Det jeg sår og dyrker ellers blir gjerne ikke så imponerende som dyrkere i hagebøker og hageblader ellers ser ut til å få det til å bli. Eplene har en del skurv, og plommetreet får stort sett bare råtne plommer (det får bli stående for å skjule garasjen til en annen nabo). I år spiste dessuten rådyrene opp absolutt alle jordbærene, så det ble ikke en eneste dessert ut av dem. Det føles derfor godt når jeg i alle fall klarer å bruke noe av det som vokser i hagen og gjør det om til glass og flasker fylt med smak av sommer. Gudene skal vite at smaken av sommer og sol er noe som er sårt tiltrengt i en våt og kald norsk vinter!
For noen år siden gikk jeg til innkjøp av en fantastisk japanpil: Salix integra. Det har hvitspettede grønne blader og er virkelig vakker. Når de nye skuddene vokser ut, er de rosa og hvite, og selv om ikke treet selv blomstrer, ser det ut som en sukkersøt rosa sky. Treet har en fin vokseform og blir til en rund krone, og det vokste relativt raskt. Det skal stå i sol og klarer seg helt til H4.
En vinter døde nesten alle greinene, men selve stammen overlevde, så det kom heldigvis nye skudd i rosa og hvitt. Jeg trodde at det verste var over. Det var dessverre ikke tilfellet, og sesongen etter døde hele treet. Jeg lot det bli stående i bedet slik at klematisen kunne klatre i det, men etter hvert var ikke det så fint heller.
Jeg gikk derfor til innkjøp av et nytt Salix integra- eksemplar forrige uke, og nå står det planta på samme sted som det forrige stod. Jeg har lest at det liker sandholdig jord best, så jeg har forbedret jorda der det er planta – vi har ellers ganske mye leire i Nedre Hage. Det ser ut til å trives godt der det står, og jeg håper det blir et vakkert innslag i hagen i mange år framover.
Bladene til Salix integra er hvitmarmorerteDe nye skuddene er rosaDe rosa skuddene er like vakre som blomster Foreløpig er Salix integra bare omtrent en meter med hageglede, men allerede i løpet av sesongen vil det ha blitt en del større
For noen år siden gikk jeg til innkjøp av et prydtre. Jeg synes, som de fleste andre, at vårblomstrende frukttrær er noe av det vakreste som finnes, og et slikt tre ville jeg også ha. Jeg ønsket et tre som ikke blir altfor stort, men som er vakkert både før og etter blomstring. Trær med mørke blader synes jeg er spesielt vakkert, så ønsket var å få tak i et slikt. Valget falt på et prydepletre av den blodrøde typen (Malus purpurea).
Treet er nå omtrent to og en halv meter høyt og blomstrer vakkert med dypt røde blomster som nesten går litt i ett med de vakre bladene. Det skal visstnok være en sort som er sterk mot sykdom, og det kan se ut til å stemme godt, for det har ikke vært plaget av lus eller annet utyske. Som de fleste frukttrær vil det helst ha mye sol, men det er ikke alltid like lett å oppfylle kravet når det allerede er beplantet godt i hele hagen. Mitt tre står derfor i halvskygge, men det ser ut til å trives svært godt der også. Det er mulig det ville vokst noe raskere hadde det fått mer sol, men jeg ønsker uansett ikke at det skal bli altfor stort.
Jeg er i alle fall svært godt fornøyd med valget mitt, og det ser ut til at insektene deler min oppfatning. Er det ikke vakkert?
En av hagens aller vakreste busker står nå i full blomst, og den er litt av et syn. Liten eldkvede (Chaenomeles japonica) heter den, men min er blitt ganske stor til å kalles liten. Knalloransje blomster fulle av nektar for hagens insekter. Greinene har torner og gjør at busken kan være litt tøff å håndtere, men den trenger heldigvis lite stell. Litt gjødsel er selvsagt bra, men ellers klarer den seg selv. Den står plassert i halvskygge og ser ut til å trives godt med utsikt over hage og havna. Eldkvede er ganske hardfør og kan klare seg helt til H5. På høsten kommer vakre eplelignende frukt som visstnok kan brukes til gele, men det har jeg ennå ikke forsøkt meg på. Hvis noen har en oppskrift, er det bare å dele.
Japansk eldkvede Blomstene minner om blomster på epletrærneNedre hage i slutten av mai
Det er eventyrlig vakkert i hagen når rosene står i blomst, og en av rosene som jeg er spesielt fornøyd med, er den bunndekkenede rosa Tommelise. Den blir visstnok også kalt Sandefjordrosa, og selv om jeg har et nært forhold til den byen, foretrekker jeg det mer eventyrlige navnet på planta.
Tommelise er, som navnet tilsier (dersom man kjenner eventyret), ikke så høy. Den blir ikke stort høyere enn 40 cm, men den blir bred (omtrent en meter) og legger seg utover om man lar den få vokse som den vil. Den passer også godt i krukker, siden den ikke blir så stor, og da vil den naturlig nok ikke legge seg like mye utover som i et bed. Planta er full av små, enkle rosa blomster uten særlig duft, og Tommelise er remonterende og blomstrer fra juni til september. Dette er en skikkelig humlemagnet, siden de setter størst pris på blomster der de lett kan få tak i nektaren i midten, så det surrer rundt den hele tida.
Tommelise er herdig helt til H4, kanskje helt til H5, og den går for å være ei rose som er super for nybegynnere. Det var en av de første rosene jeg selv gikk til anskaffelse av, og jeg er fremdeles svært godt fornøyd med kjøpet. Jeg anbefaler derfor rosa til dere alle.
Som et lite eventyr står den snøhvite buskrosa i Nedre Hage og nærmest skinner for seg selv. Den har helt rene, hvite blomster (det er tydelig hvor navnet kommer fra) og blanke, grønne blader. Blomstene er fylte og kommer i klaser, og de lukter deilig. Den er hardfør (til H5) og tåler sjølufta som er her jeg bor. Planta blir ganske stor (opptil 1,2 meter høy), men foreløpig tar den ikke for mye plass i bedet, så dette er vel noe man kan styre litt selv om man ikke ønsker en som tar for mye plass. Schneewittchen er remonterende, så den blomstrer fra juni og ut sesongen.
Et pluss er at rosebusken er uten torner. Den kan derfor gjerne plantes i nærheten av der man oppholder seg. Schneewittchen framstår som frisk og sykdomsfri, og den har heller ikke vært plaga av lus (som andre av rosene har denne sommeren).
Vi kjenner jo alle eventyret om snøhvit som jages av sin onde stemor på grunn av sin egen skjønnhet og som må leve i skjul i skogen sammen med de syv dvergene. Som seg hør og bør kommer det en vakker prins på en hvit hest og redder henne med et lidenskapelig kyss fra en skjebne verre enn døden (dette er i alle fall den barnevennlige versjonen av eventyret som de fleste av oss er oppvokst med – den opprinnelige er langt mer makaber). Jeg er usikker på om det er noen typisk Prince Charming i min hage, og mine feministiske verdier heier på en kvinne som kan stå på egne bein. det passer derfor fint at Scheewittchen har kraftige stilker som ikke trenger å bindes opp. Ho fungerer flott som solitærplante og er omsvermet av bevingede venner. Jeg synes ho på ange måter er bildet på den snøhvit vi vil ha i dag!
På lista mi over Ting Som Må Gjøres i Hagen har platting i Nedre Hage stått høyt oppe i en lang stund. Utenfor Juliana har det nemlig vært en flat jordflekk som jeg ikke helt har klart å bestemme meg for hva jeg ville gjøre med. Jeg har planta et epletre der, men det falt overende og ble så skjevt at det til slutt måtte fjernes. Jeg har anlagt gressplen der (vi snakker omtrent 8 kvm), men det ble bare et villnis. Jeg har satt Grow Campen ned dit, men den ble bare full av ugress og snegler. Det har derfor vært et ønske at det skulle ryddes og legges en platting for å få et penere uttrykk dere nede.
Som med alt jeg ikke klarer på egen hånd, har dette også vært noe som har tatt vesentlig lengre tid enn jeg skulle ønske. I den helt nedstengte perioden i fjor våres gravde yngstemann og jeg opp så mye av denne hagebiten vi klarte. Det var nemlig beskjed fra husets snekker om at vi måtte minst 30 cm ned for å kunne få plattingen jevn med drivhusets inngang. Vi gravde og gravde og bar og bar til alle bed var fulle av ekstra jordlag på toppen. Og så kom varmen, og det ble så hardt å grave at vi ikke lenger fikk det til. Og så gikk dagene og ukene og månedene uten at noe skjedde annet enn at skvallerkålen bredte seg enda lenger ut og jeg sukket teatralsk.
Men så, det ble vår på ny, og med den kom nye muligheter. Nok en gang gravdes det. Denne gang gjorde jeg det selv, og jeg var ikke lenger så nøye på hvor jeg kasta jorda; hovedpoenget var å få det bort. Og så, da det ble langhelg i forbindelse med Kristi Himmelfartsdag, kom husets snekker på banen, og vi kom i gang med Prosjekt Platting. Hurra! Det viste seg at vi var ute i grevens tid, for det var så godt som utsolgt for materialer hos byggvarekjedene i byen. Det er ikke å lett å få tak i varer i disse koronatider, det visste jeg jo, men jeg har ikke tenkt på at det skulle være planker og sånt det kom til å bli tomt for.
Ikke så store flekken, men stort nok når man skal grave og snekre og ordne selv.
Ikke lett å få alt i vater…
Joda, vi kommer i mål etter hvert.
Det viste seg at gravinga mi ikke var god nok (hvem hadde trodd…), så vi måtte bruke mye mer tid på å grave oss ned og i vater enn først antatt (jeg skal aldri bli hobbyarkeolog!). Så kunne vi etter hvert legge ned steinene plankene skulle ligge på og sette i gang med snekringa. Det ble mange skritt i bratt hage, og vi var temmelig slitne da prosjektet til slutt var ferdig, men nå er jeg godt fornøyd!
Vi la duk under for å unngå ugress
Når først terrassebordene kunne legges, gikk det ganske fort.
Yes, ferdig!
Det tidligere Blå Bedet er ikke lenger et blått bed. Det har dessuten blitt større i både bredde og lengde og har derfor måtte beplantes med overskuddsplanter fra andre deler av hagen. To av fjorårets innkjøpte Friesia-roser (som jeg feilaktig trodde var tatt av Vinteren) står nå i det nye bedet. Det gjør også en omplantet Magnolia som nok heller vil stå her hvor det er mer sol enn i delen i Majas Bed hvor den har stått. Noen akeleier har jeg alltids til overs, og jeg vurderer også å flytte den ene villpoionen min ned dit, men det er nok litt uheldig å flytte på den rett før blomstringstid.
Plattingen er ferdig!
Som støtte for det skrånende bedet ble det satt opp en ekstra planke som holder bedet på plass. Det ga mer blomsterbed.
Det tar ikke lang tid før jeg har fylt bedet med morsomheter!
Grow Campen er et trist syn (og har i grunn vært det lenge), men jeg skal forsøke å dekke den til meg svart plast og så etter hvert dyrke jordbær oppi der. Jordbærbedet i høybedet ved siden av plattingen er også et trist skue, men der tenkte jeg å forsøke å dekke til nå, og så skal jeg prøve meg på jordbær gjennom duken. Går det ikke, får jeg dekke til hele og la det stå et år eller to i påvente av at noe av skvallerkålen dør.
Nå har jeg i alle fall troa på at det kan bli bra det nede, og jeg gleder meg veldig, veldig til å se hvordan bedene blir etter hvert!
For noen fantastiske vårdager vi har hatt nå! Sol fra forglemmegeiblå himmel fra morgen til kveld, varmegrader opp mot sommertemperaturer og klorofyll som spruter ut i alle deler av hagen. Som jeg elsker våren!
Før arbeidsdagen begynte for fullt i dag, rakk jeg en runde rundt for å se hva som hadde skjedd siden i går. De helt store endringene over natta var ikke å spore, men det har virkelig skjedd mye der ute de siste dagene. Jeg blir aldri lei av å se svulmende knopper og tynne små spirer i mørk jord!
Nederst i Skyggebedet i Nedre Hage, der det er mest sol, står hagens flotteste julerose klar til å åpne seg. Den er fylt og har en helt fantastisk dyp rød farge. Det ser ut til at planta liker seg godt der den står, for den har vokst ganske mye de årene den har stått der. Fortsetter den sånn, kan den plutselig få barn som kan leve i andre hager også, og det hadde jo vært stas.
Julerose (Helleborus)
I Juliana er det godt og varmt nå, men siden det ikke er oppvarma, er det for kaldt på nettene til å sette inn noen grønnsaker ennå. Foreløpig er det bare ferskentreet som er i flor, men det er jammen ikke bare, for noe så vakkert! Treet er ikke så stort, men det er i grunnen greit, siden det står i potte inne i drivhuset. Frukt har det hatt hvert år uten at jeg har gjort noe for pollineringa, men for å hjelpe litt til i år, dytter jeg blomstene litt borti hverandre. Jeg vet ikke om det hjelper, men det kan ikke gjøre skade i alle fall.
Ferskentre i blomst
Ferskenblomster
Og som fast medhjelper og assistent følger pus meg rundt i hagen og ser på hva jeg gjør. Denne gang fra toppen av trappa mellom Nedre Hage og Mellomhagen. Godt noen holder oversikten!
Hagesumming 