Du ska inte tro det blir sommar,
ifall inte nån sätter fart
på sommarn och gör lite somrigt,
då kommer blommorna snart.
Jag gör så att blommorna blommar,
jag gör hela kohagen grön,
och nu så har sommaren kommit,
för jag har just tagit bort snön.

Och smultron det gör jag åt barna,
för det tycker jag dom kan få,
och andra små roliga saker
som passar när barnen är små.
Och jag gör så roliga ställen,
där barnen kan springa omkring,
då blir barna fulla med sommar
och bena blir fulla med spring.

Text: Astrid Lindgren
Musik: Georg Riedel

 

Syrinene er i ferd med å takke for seg, men de dufter ennå deilig!

Det er første juni allerede, og sommeren i det mest spesielle året vi har hatt på lenge, er offisielt i gang. Den starter med strålende solskinn fra blå, blå himmel, fuglekvitter, barnelatter fra naboens utefrokost, pus som stryker seg inntil og hilser god morgen, duft av syriner på hell og roser i startgropen. Dette borger for en flott sommer! Og nå som viruset ser ut til å i alle fall ha lettet litt på  sine herjinger, er det mulig å glede seg over sommeren sammen med flere enn de aller nærmeste. For de av oss som ikke ble alvorlig syke eller følte sykdommen tett på oss, har vel denne tida lært oss en del om samhold og omtanke. Jeg tror vi har blitt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre, og jeg tror vi har tenkt mer over hva som virkelig betyr noe framfor hva man tror betyr noe – det materielle må oftest vike i slik refleksjon. Jeg tror vi har hatt godt av å kjenne litt på dette! (Jeg mener på ingen måte at det har vært bra for oss at det har kommet en pandemi som har tatt livet av nesten 400 000 mennesker i verden så langt, og jeg føler dypt for alle dem som har stått og

Det skal bli markjordbær i år også.

fremdeles står midt oppi det, men for oss litt ute i periferien, tror jeg slike livsomveltninger også kan føre noe godt med seg.) Og en liten livsomveltning, ikke så veldig liten egentlig, er at naturen grønnes stadig mer, og sommeren er her for fullt!

I min barndoms verden var Astrid Lindgren den største av de store. Vi snakker om de fire store i litteraturhistorien, men det er ingen forfatter som har rørt meg og gledet meg så mye som nettopp Astrid Lindgren har gjort. Flere av bøkene hennes er lest i filler, og jeg elsket særlig Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte. Mio min Mio var kjempeskummel, og Ridder Cato gjorde et dypt inntrykk. Jeg elsket også de vemodige historiene hennes om barn og voksne i vonde livssituasjoner, og min aller største favoritt var fortellingen «Sunnaneng». Først som voksen

Valurt (Symphytum officinale) med sine blå klokker

skjønte jeg at den lykkelige slutten der de fattige og mishandlede barna ute i vintersnøen fikk komme inn i en evig sommer med blomstrende trær, lekende barn og en snill mor med pannekaker, slett ikke var så lykkelig. Astrid Lindgren viste en forståelse for og en anerkjennelse av barns tanker og følelser på en måte få andre forfattere har gjort, og jeg tror at gjennom hennes fortellinger, har mye av mitt verdigrunnlag blitt lagt; vi skal viser empati for alle! Tenk bare på Pippis kloke ord: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill». Dette er noe enhver leder i enhver situasjon bør ta inn over seg – det være seg rundt middagsbordet, i klasserommet eller i storpolitiske sammenhenger.

Solskinnsbedet i full blomst

Astrid Lindgrens fantastiske historier får enda mer liv og dybde når hennes like så fantastiske stemme legges til, og å se de gamle filmatiseringene av bøkene hennes der hun har fortellerstemmen, er en fryd! Jeg blir utrolig trist når de i senere tid har valgt å dubbe filmene sånn at nye barnegenerasjoner vokser opp med en platt norsk stemme i stedet for. Emil og Ida som sammen med foreldre, Alfred («du och jag, Alfred») og Lina, viser oss hvordan livet kunne være for en liten familie i Skandinavia for 100 år siden. Visst gjør Emil mye rart som man kan skjønne må ha vært frustrerende for allerede slitne foreldre, men han beskrives med så mye varme og kjærlighet, at man blir glad i ham likevel. En av de søteste filmene er «Emil och grisknoen» fra 1973 når Emil og griseknoen spiser seg dårlige på gjærede kirsebær, og Emil må bli tatt hånd om av gårdsgutten Alfred som kjenner bedre til alkoholrelatert magebesvær enn foreldrene som er med i «nykterhetsrörelsen». Tidligere i filmen får vi høre lillesøster Ida synge en sang som hyller sommeren, og har man ikke sommerstemning allerede, får man det i alle fall når man har hørt denne. Den som var fem år og løp barbeint i gresset i sommersola igjen!

Aicha i blomst. For en fantastisk duft!