En av mine favorittdiktere da jeg var liten, var Alf Prøysen. Ikke bare fylte han min barndoms jul med dompapper høyt oppi lia, krakken bortåt glaset, julefeiring i musehullet og romjulsdrømmer på a bæssmors fang. Han skrev også en rekke historier om livet på bygda i en tid som vel egentlig var forbi – om teskjekjerringa og den grønne votten og den vesle geitekillingen som kunne telle til ti. I tillegg skrev han alle sangene der han helt tydelig viste at ikke hadde glemt hvordan det føltes å være barn, både lek og moro i Bakvendtland, men også maktesløshet i huttetuttetei og sårhet i lillebrors vise. En av mine favoritter var sangen om den vesle pjokken som plukker sin aller første løvetann. De store barna plukker flotte blåveisblå buketter og gjør narr av hans enslige løvetann som han skal ta med hjem til mor. Nedstemt gir han henne blomsten og er sikker på at hun sier hun blir glad bare fordi hun som mor er forpliktet til det, men hun avslutter visa med å si «Det aller største mor vet om er nemlig guttemann/ som kommer hjem og har med seg sin første løvetann». Og hvilken glede det var da barna var små og kom hjem med blomster! Ofte bare blomsterhodene eller stilker så korte at de ikke fikk plass i noen vase, men like fullt med et ønske om å glede den som fikk dem.

Hagen min er et paradis for de som ønsker å plukke løvetann til mor. Litt halvhjertet forsøker jeg å nappe opp med rot og topp som i pjokkens tilfelle, men jeg får det ikke så godt til. Da barna var små, fikk de betalt for hvert hode de kunne levere meg, og en hel sommer ble de betalt i is. Selv kommer jeg sjeldent så langt at jeg får halshugget plantene. Dessuten kjenner jeg at så lenge det ikke blir altfor mange av dem, synes jeg faktisk ikke det gjør noe Hagen min er til for alle, og jeg vet at løvetann er en plante insektene setter veldig stor pris på. Det er jo litt dobbeltmoralsk at hagelag og foreninger snakker høyt om hvor viktig det er med planter til de pollinerende insektene samtidig som vi stort sett gjør det vi kan for å fjerne de som allerede er der. Jeg fjerner derfor noen av dem, og så forsøker jeg å fjerne når de nærmer seg den hvite alderdommen.

Med sin knallgule farge og ganske rufsete utseende, er det ikke så rart blomsten minner om en løve. På tysk heter den «Löwenzahn» og på engelsk kalles den for «Dandelion», så løven er med i flere språk. Hva tann har med saken å gjøre, er jeg mer usikker på. Til hageeieres fortvilelse klarer den seg stort sett i alle jordsmonn (og noen ganger nesten helt i mangel på dette) og i alle hagetyper. Finner den en sprekk mellom heller, trenger den ikke mange sandkorn for å sette rot. det er ikke for ikke noe at man snakker om løvetannbarn – barn som har klart seg i livet til tross for en tøff oppvekst. Bladene kan visstnok spises i salat, men det har jeg ikke selv prøvd. Den blomstrer stort sett hele sesongen, og etter hvert blir det tidligere så rufsete gule hodet til hvite fjærlignende hoder fulle av frø. Dette var det som barn veldig moro å blåse på, slik at de hvite frøfjærene fløy av gårde og satte nye løvetenner et annet sted. På tysk er der faktisk et eget navn for blomstene i dette stadiet; det heter «Pusteblume» som betyr blåseblomst. Det er ved dette stadiet det er viktigst å fjerne dem fra hagen dersom man ikke ønsker flere av dem.

Alf Prøysen skrev ikke bare for barn, han skrev også en rekke både fortellinger, bøker, viser og dikt for voksne, og det er tydelig se at han hadde stor forståelse for menneskesinnet. Med utgangspunkt i hvem som gjerne var hovedpersonene i hans historier for de mer voksne, er det kanskje ikke så rart at han har skrevet flere viser om nettopp løvetannen – blomsten som klarer seg uansett. Sangen «Å den som var en løvetann» skrev han sammen med Alf Cranner:

Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann

I Bispegata tre;

Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann

I Bispegata tre,

Så noen kunne plukke meg, og «noen» skulle være deg.

Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,

Og jeg fikk være med.