«Det er vårdag i skogen, det spretter og gror.» Og det spretter og gror i hagen vår også! I Nedre Hage kommer det opp noe spennende jeg ikke kan huske å ha planta; hva i all verden er dette? Ser absolutt fine ut, og navnet skjemmer ingen, men jeg kan altså ikke huske dem. Det er noen løkgreier. Noen som vet?
I Øvre Hage er det mye som skjer nå. Ikke bare
begynner tulipanene i Dahliabedet å bli store, men narsissene har slått ut i blomst i Den trinne damens bed. Jeg tror det er sorten Ice Follies det er snakk om, og de er så vakre i sine rene, klare farger. Jeg må prøve å huske å kjøpe flere av dem til høsten.
Og så er det vakreste treet jeg kan tenke meg i ferd med å åpne blomstene sine; Magnoliaen jeg fikk i morgengave står full av store, svulmende, sprekkferdige knopper i knall rosa. Jeg gleder meg vilt til de slår ut i blomst!
Og mens jeg sitter der i sola og gleder meg vilt til alt som er og alt som skal komme, får jeg en gjest til tepartyet mitt; Biene Maja vil også være med. Så hyggelig med gode hagevenner på tebesøk!
Det lukter jul ved i inngangsdøra vår; de første sviblene har slått ut i blomst. Den søte, tunge svibellukta minner meg om førjulstid, selv om jeg aldri orker å ha løkene inne selv; jeg blir så kvalm av lukta. Nå som de blomstrer ute og gir beskjed om at det er vår, det er vår, tolererer jeg lukta mye bedre. Det er nesten så de lukter godt.
I Øvre Hage bygde vi også i fjor et høybed til mine dahlier – rett og slett Dahliabedet. Det er fylt med 90 tulipanløker samt noen snegleelskede stauder (det er jo her jeg prøver meg ut med sneglekobberbånd). Planen er å sette ut dahliene når tulipanene er avblomstra. Tulipanene er kjøpt i blandede poser, så det virker sannsynlig at de alle kommer til å blomstre samtidig. Likevel er det én som ikke helt har skjønt dette og som kommer i full fart nå. Fin er den absolutt, men det var jo ikke meninga at det skulle bli sånn.
hagen vår – i alle fall om man skal bedømme etter mengden scilla. Jeg elsker de knallblå løkblomstene som villig sprer seg og danner hele tepper i gamle hager. Jeg husker det var mange av dem i mormors hage, og det begynner å bli en del hos oss også. Jeg gjetter på at tidligere eiere har vært for opptatte av plenklippen til å la scillaen få mulighet til å spre seg, for hos oss har den spredd seg en del i løpet av de årene vi har bodd her. Flott! (Og jada, vi har mer enn nok mose i plenen. Jeg har prøvd meg på å være flink til å gjødsle i år, så kanskje noe av gresset får bedre tak. Dessuten beskjærte vi kraftig naboens busker, så nå kommer det mer lys inn på tomta. Det burde hjelpe litt, håper jeg.)
I Nedre Hage oppdaga jeg nylig noe rosa og pent som stakk opp av joda i det rosa bedet. Jeg har lurt på hva dette kunne være for noe, for her kunne jeg slett ikke huske å ha planta noe. I dag slo de ut i full blomst, og de ser praktfulle ut i sin gammelrosa drakt og med stjerner i blikket! Jeg tror dette er noen rosa scilla som var nye for året i fjor høst.Håper de sprer seg like villig som den blå storebroren.
en snart ettårgammel hund liker å gjøre. Etter full fart gjennom Øvre Hage noen runder, er det likevel deilig å flate ut under klokkebusken og bare slappe av. Han har tråkka ned det som var av stauder der (det var ikke så mye etter at krypfredløsen fikk komme til…), så bedet ble raskt døpt Bulders bed. Med tid og stunder skal det et vannelement dit, men det klarer jeg ikke ordne selv, så det tar nok litt tid.
lagrer nøtter for vinteren; det er ikke like godt å huske hvor alle ble gravd ned. Jeg er heldigvis ikke avhengig av å huske hvor jeg satte spaden i jorda, og jeg blir like glad hver gang det kommer opp spirer – og konkurrerer med meg selv i å gjette riktig på hva det er som kommer opp. Og om jeg skulle tape og det er noe annet som kommer opp enn hva jeg gjetta, så vinner jeg likevel; det er alltid noe som ser flott ut.
Hagesumming 