Strålende sol og ekte aprilvarme. For en fantastisk dag å ha bursdag på! Årets første påskelilje (gartneridrevet) slo ut i blomst i vårsola, og i Juliana står ferskentreet fullt av rosa løfter om blomstrende dager. Jeg velger meg definitivt april!
Akkompagnert av klokkeklang fra snøklokker og fanfaresmell fra knopper som spretter kommer Våren nå i full marsj. Hun er kledd solskinn og fuglesang og anger av varm jord og klorofyll der hun danser på lette føtter langsmed hagens blomsterstier. Jeg sitter ute i hagen, med jord under negla og te i koppen, og kjenner hvordan kroppens solceller lades opp. Husets Bichon havanais tusler saktmodig rundt og lukter på hva Våren har tryllet fram; helt som Ferdinand som «luktar på blommorna» er han ikke, men det er tydelig at han elsker å være med ut der det grønnes – og der er vi samstemte, han og jeg!
Våren lar visst vente på seg i år også, og hun er i kraftig kamp mot Kong Vinter som gang på gang legger planene hennes under dyp snø. For ikke lenge siden, tittet krokus opp i Solveggen, og det begynte å bli bart i hagen. Nå er det helt hvitt der ute, og drømmen om litt søndagshaging kan jeg bare glemme. Jeg får heller bedrive litt haging fra innsiden av vinduene – hagelitteratur, repriser av hageprogram og frøposer med vårtegn. Heldigvis er det mulig å få kjøpt ferdig drevne blomster i hagebutikken! 
Snø er jeg så definitivt ferdig med for denne gang, men når det kommer i form av rene, hvite klokker, da er det helt greit – selv om det er flere måneder seinere enn i fjor! 
Ivar Aasen er kan hende en omstridt mann, men jeg synes han hadde mye godt for seg. En av strofene i diktet «Nordmannen» fra 1875 synes jeg passer ekstra godt i disse dager:
Fram paa Vetteren stundom han tenkte:Giv eg var i eit varmare Land!Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,fekk han Hug til si heimlege Strand.
Klokkeblåstjerne (Hyacinthoides hispanica)
Nåvel, det er ikke akkurat blå himmel denne pinsa, men det betyr ikke at det ikke er blått å se i hagen, for der blomstrer det masse forskjellig for øyeblikket. Og siden jeg er veldig glad i blå blomster (det er i alle fall noe jeg sier til meg selv, selv om jeg absolutt har mange blomster i andre farger jeg liker svært godt også), er det flere å velge mellom nå.
Da vi kjøpte huset for ti år siden, var det en svært vanskjøttet hage vi overtok. Vel hadde de klippet plenen, men det var også det eneste de hadde gjort. Det var altså ikke mye igjen i bedene til de tidligere eierne som hadde solgt åtte år tidligere, men noen få planter overlevde lenge nok til at jeg klarte å redde dem. Én av disse er noen løkplanter jeg ikke vet hva heter. Jeg tror de ble kalt «Spanish Bluebells» i et engelsk hageprogram jeg så her om dagen, og det vil si spansk klokkeblåstjerne (Hyacinthoides hispanica) her i Norge (jeg er usikker på om det er den spanske sorten jeg har eller den mer vanlige). Det er ganske mange av
Valurt (Symphytum officinale)
dem i Solbedet i Mellomhagen, og de er svært vakre når de blomstrer. Jeg har også noen i rosatoner, og de er strengt tatt vel så vakre som de lyseblå jeg har flest av. Det er alltid gøy med planter som har en lengre hagehistorie – selv om jeg aldri kommer til å få vite hva den er.
En annen plante fikk jeg med meg etter et plantemarked og er en jeg ikke er helt klar over hva heter. Hageorakelet i huset over veien har sagt det er en type valurt (Symphytum officinale), og det stemmer med hva verdensveven også sier. Planta er svært villig, blir opptil én meter høy og har klokkelignende blomster i en vakker blåfarge. Jeg har også lest at planta kan bli ugressaktig, men det er så langt ikke noe problem i hagen min. Jeg får se hva jeg synes om noen år…
Knoppurten (Centaurea)
En annen ugresslignende plante (hva spredning angår) er den klare, blå knoppurten (Centaurea) som jeg fikk av en god hagevenn. Den har en fantastisk vakker blåfarge og blomstrer relativt lenge. Noen ganger kommer den også igjen med ny blomstring på senhøsten. Den trives godt og blir stor og høy, slik at i min skrånende hage må den støttes opp for ikke å legge seg over alt i Sindres bed. Jeg ser nå at jeg må holde litt øye med den, for den frøsår seg visst lett, så jeg har nappa opp et par mindre eksemplarer, men det er ikke noe problem å få bort disse småttingene. Selve blomsterknoppen minner om tistler, men blomsten ser mer ut som en kornblomst. Og med en blåfarge klarere enn himmelen!
I Nedre Hage er det både selvplanta forglemmegeisøster (Brunnera macrophylla) og selvinnflytta forglemmegei (Myosotis). Sistnevnte luker jeg bort litt med jevne mellomrom, men det er også plass til den i hagen, synes jeg. Den har en fantastisk vakker blåfarge, og som barn var jeg alltid så fascinert av historien om hvordan den fikk navnet sitt, så den minner meg på en måte om barndommen min. Dens storesøster har ikke bodd i hagen så lenge, og jeg har problemer med å skille den fra den (for meg) svært så like vårkjærminne. Vakre blomster har den i alle fall, selv om de ikke er like lyseblå og yndige som lillesøsteren.
På hagevandring i regnet ser jeg at det er en del som blomstrer, selv om vårvarmen lar vente på seg. Det er enda godt noe vil blomstre også uten særlig varme, for det ser ut til at vi må vente en stund til på den.
I en tønne i Øvre Hage er det noen flotte tulipaner jeg kjøpte fra Tyskland som har slått ut i blomst. De skal visstnok se ut som is i beger (og heter Ice Cream). Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig, men fine er de uansett. Og ganske annerledes enn andre tulipaner jeg har.
I Solbedt i Mellomhagen står en av mine favorittblomster og lyser opp. Den har tydeligvis bedre kår enn de andre jeg har rundt omkring i hagen, for de er langt unna blomstring ennå. Planta jeg snakker om er Løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis) og er en av de aller første plantene jeg kjøpte da vi flytta hit. Alle hager bør ha minst én! Navnet vet jeg ikke helt hva jeg synes om; hva har en løytnant med dette å gjøre? På tysk heter den Tränende Herz (gråtende hjerte), og det synes jeg er mye mer poetisk igjen. Men navnet skjemmer ingen, og den er vakker nå når den står i blomst!
Jeg vet ikke hva som er forskjellen på påskeliljer og pinseliljer, men jeg vet at jeg elsker dem! De har fantastiske farger, de spises ikke av snegler, og noen av dem lukter til og med godt. Også finnes de i så mange forskjellige varianter! Jeg kjøper opptil flere sorter hvert år og gleder meg over alt som kommer – uavhengig om det er påske eller pinse de tilhører!
I den utrolige SOMMERvarmen vi har hatt de siste dagene, spruter det fram nye blomster hver dag. Ikke alle er slått ut i blomst ennå, og da er det bare å glede seg over alle de bristeferdige knoppene som nesten dirrer av energi. Snart, snart kommer jeg! Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men snart, snart. Bare vent!
Når jeg rusler rundt i hagen og ser på det som titter fram, slår det meg at det er en fellesnevner i naturens fargebruk; det skal visst være gult. Det er sikkert en god grunn for at de tidligste blomstene gjerne er gule eller hvite, men jeg er ingen botaniker, så jeg kan ikke noe om dette. Jeg gjetter på at det har med sollys å gjøre, men jeg har altså ikke egentlig peiling. Og det gjør ingen ting, for jeg trenger heldigvis ikke kunne dette for å kunne nyte vårtegnene. Og nyyyter er nettopp det jeg gjør!
Anisisop (Agastache foeniculum)
I den ene krukka utenfor inngangsdøra lyser anisisopen opp. Den har en fantastisk farge på bladene, lukter deilig lakris, selvsår seg lett og er enkel å ha med å gjøre. Hva mer kan man ønske seg? Jeg vet at den er mulig å bruke i maten, men det har jeg ennå ikke forsøkt meg på. Kanskje jeg finner på noe moro med bladene i år. Te, kanskje?
I Den trinne damens bed står det noen vakre påskeliljer i full blomst. Jeg er usikker på hva sorten heter, men jeg falt fullstendig for dem i påska i fjor da de stod ferdig utsprunget i potte i butikken. Potta fikk være med meg hjem, og blomstene var visne, satte jeg løkene i et bed jeg visste jeg ville se dem lett. Dette er en sort som er en fryd for øyet!
Og nå har vi kommet så langt ut på våren at nå er også vårkålen slått ut i blomst. Jeg vet
Vårkål (Ficaria verna)
dette går for å være et irriterende ugress som tar over for annet man gjerne vil ha, men i vår hage er det absolutt plass til den. Den utkonkurrerer lett mosen (hurra!) og ser ut til også å takle skvallerkålen ganske bra (dobbelthurra!). Også er den flott, da, der den står knallgul og liksom smilende mot alle som kommer forbi. Nei, den skal sannelig få lov til å bo i hagen min!
Hagesumming 