Til tross for lite hageblogging i fjor, var det mye haging i løpet av sesongen. I år skal jeg forsøke å blogge noe mer, for det er gøy for egen del å kunne se tilbake på hvordan det var da og da. Særlig på seinvinteren når det klør i fingre etter å endelig fargelegge de grå og visne bedene, gjør det godt for sjela å se at det blir flere farger etter hvert. Det er bare å være litt tålmodig.
Vinteren i år var lang her på østlandet. Gang på gang så det ut til at Våren skulle vinne kampen, men gang på gang slo Vinteren gjennom med snø og slaps og kalde vinder. Så seint som 1.mai var hagen nyhvit og sovende, men nå ser det ut til at Våren virkelig har gått seirende ut av drakampen. Hurra!
Det ser riktig nok ut til at Vinteren har vært litt ekstra hardhendt i år, så de fleste rosene er slått i bakken. De kommer heldigvis fra bunnen igjen, men det spørs om ikke jeg må bli bedre til å dekke dem neste vintersesong. Også noen av buskene ser slitne ut, og kornellen jeg kjøpte i fjor ser temmelig død ut. Synd!
Men det er jo masse som har klart seg godt gjennom sesongen også. Stauder og løker klarer det meste og spruter ut i fargeglede, mer for hver dag. All grunn til å glede seg!
Vårkjærminne (Omphalodes verna)Gravveronikaen er i full blomst i Nedre HageHagens vakreste ugress! Jeg elsker den himmelblå fargen på Gravveronikaen, Veronica filiformiRhododendron kommer i mer enn bare standard lillaSiden hagen besøkes altfor flittig av rådyr, er det ikke så mange løkplanter som klarer seg. Narsissene er ikke på rådyrenes meny, så jeg har plantet massevis av dem. Ekstra bonus at de er så vakre!Narsissene får stå i fred for rådyrEnhver hage av en viss alder bør ha en løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis) eller to. Jeg har ganske mange, og jeg frydes over hver enkelt.
Jeg har i grunn alltid vært et lesende menneske, enten ved å bli lest for som liten, ved å lese selv når jeg etter hvert ble stor nok til det, eller ved å lese for mine barn når de ennå ikke var store nok til å lese selv. Jeg har mange favoritter, og en av bøkene jeg har lest om igjen og om igjen er Frances H. Burnetts Den hemmelige hagen fra 1911. Jeg hadde den ikke selv som barn, men en fetter av meg hadde den. Han både var og er glad i mange ting, men bøker var nok ikke det han hadde størst interesse av som barn. Det var derfor jeg til stadighet fikk låne den ellers pent leste boka for på ny og på ny å høre om hvordan Mary oppdaget den gjemte og låste hagen som ingen hadde vært inne i på ti år. Som barn var jeg så dypt fascinert av denne hagen og hva som vokste der og hvordan den ble reddet av tre små barn at jeg ikke fikk med meg den dypere betydningen i metaforen som hagen var. Som voksen er den svært tydelig, men det gjør meg ingen ting. Jeg liker historien like godt selv om den har et så tydelig budskap. For hvem kan ikke la seg sjarmere av en bok der selve hagens oppvåkning er det bærende motivet?
Mary Contrary (kallenavnet kommer fra et engelsk barnerim) blir sendt til sin rike onkel i England etter at begge hennes foreldre dør av kolera i hjemmet deres i India. Mary er et uelsket og uønsket barn og oppfører seg deretter. Onkelen befinner seg i utlandet, og Mary blir gående for seg selv i en kald og frossen hage – et tydelig bilde på hvordan hun selv er som menneske. Etter hvert møter hun gartneren Ben Weatherstaff, og det oppstår et vennskap mellom dem uten at de helt merker det selv.
Hun gikk inn i den første av kjøkkenhagene og fant Ben Weaterstaff i arbeid der, sammen med to andre gartnere. Det virket som væromslaget hadde gjort ham godt, for han snakket med henne helt frivillig.
«Våren e på veg», sa han. «Lukte du itte det?
Mary snuste og mente at det gjorde hun.
«Jeg lukter noe deilig og friskt og vått», sa hun.
«Det e god, fet mold, det», sa han og grov. «‘N e i godt homør og gjør seg klår tel å bli grodd ti’. ‘N e glad når det bli plantetid. Det e kjedsomt for’n om vintern, når’n itte ha nå å gjøra på. I blomehagan der ute kan det røre seg ting nere i mørket. Sola varme dom. No vare det itte lenge, så kan du sjå bitte små grøne spisser som stikk opp tå svarte molda.»
Det er ikke bare Mary og Ben Weatherstaff som gleder seg over at våren er i anmarsj; jeg kan knapt nok vente til snøen forsvinner og sola varmer opp jorda på denne tida av året! Måten våren vekker opp hagen har selvsagt en parallell i Marys egen oppvåkning og blomstring, og kanskje er det slik for flere av oss. Jeg tror ikke jeg er helt contrary på vinteren, men jeg er sikker på at jeg er et hyggeligere menneske å være sammen med når våren kommer.
Mary endrer seg slik hagen endrer seg med årstiden, og hennes etter hvert gode humør smitter over på det som skal vise seg å være en annen hemmelighet i herskapshuset; gutten som gråter om natten. Hun får ham til å ville ut for å oppleve våren og hagen og alt det fører med seg.
«Det er så nydelig!» sa hun, litt andpusten etter spurten. «Du har aldri sett noe så nydelig! Den er kommet! Jeg trodde den var her forleden dag, man da var den bare på vei. Nå er den her! Det er våren, den har kommet! Det sier Dickon!»
«Har den virkelig?» sa Colin, og selv om han ikke egentlig visste noe om våren, kjente han hjertet banke. Han satte seg faktisk opp i sengen.
Og etter en runde i hagen i dag, kan jeg si meg enig med Mary; våren har kommet! Takk og takk! Det er godt å være hagemenneske i disse dager! Og skulle det komme en regnværsdag eller to, så vil Burnetts hemmelige hage og en kopp te få fram den gode hagestemningen likevel.
Juli kom og gikk, og i dag er det allerede 1.august. Jeg vet det er en klisjé å si at tida går fort, men jeg synes absolutt det er tilfelle. Alt jeg skulle rekke! Det blir litt som med regla vi sa da vi lekte i sandkassa: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen». I år som i fjor og som alle år før det må jeg innse at jeg ikke fikk gjennomført alle idéene jeg hadde for hagen denne sesongen; det er potensiale for nye planer også neste år. Heldigvis er det mye som gikk som det skulle, og det er mye å glede seg over når jeg går en morgenrunde i solskinnet.
Pus på hagevandring
I Juliana er det tendenser til litt matauk der druene nå begynner å modnes og tomatene rødmer i sola. Husets yngste gartner hjelper gjerne til med vanning og stell, selv om han synes tomatplantene lukter så sterkt at det er kvalmende (han liker virkelig ikke tomater). Det er alltid hyggelig å være flere sammen når haging står på programmet!
Eksotisk mmed druer
Tomater!
Auberginen blir stadig større
Aubergineblomsten er vakker!
Gartnerspira
Vi er også flere sammen om hageprosjektet når jeg går rundt blant bedene i Nedre Hage. Det summer fra hundrevis av insekter i alle blomstene som byr på frokost. Særlig oreganoen er godt besøkt, og her må jeg være litt forsiktig når jeg tusler rundt, så jeg ikke kommer for nær de bevingede pollinatorene – nærkontakt kan gjøre vondt. Oreganoen må jeg forøvrig finne en bedre løsning for neste år, for de legger seg utover i bedet og fungerer ikke så godt som kantplante som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan ikke fjerne den, for insektene elsker blomstene, men jeg må altså finne bedre støtte til plantene. Neste sesong blir bedre!
Rhapsody in Blue med oregano
Blomsterflue på Rhapsody in Blue
Allium Sphaerocephalon
En annen plante jeg må finne støtte til, er perleevigblom (Anaphalis margaritacea), for den legger seg ned for den minste regnskyll. Jeg lot planta få innpass i hagen etter et plantemarked for noen år siden, og jeg skjønte raskt hvorfor giveren hadde ekstra planter å dele ut; den er langt mer villig enn jeg skulle ønske. Det kreves hissig luking hvert år for å holde den delvis i sjakk. Ifølge nettet er dette en gammel medisinplante indianerne brukte, og den kunne brukes mot det meste. Selv har jeg bare brukt den som tørket bukett inne når sommerens blomsterflor er over.
I Hjørnebedet i Mellomhagen står det ei rose med ukjent navn. Jeg har planer om å finne ut hva den er for noe, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Det er ei klaserosene, og den har helt hvite blomster. Den har hatt noen litt tøffe år, men nå ser den ut til å ha det litt bedre. Sammen med tvillingsøstera si litt lenger bort i bedet (idéen om symmetri ble med idéen) lyser det opp med rene, hvite roser. Spent på å finne ut hva slags sort det er snakk om.
Ukjent rose
Når jeg ser utover hagens bed nå på høysommerens hell, kjenner jeg roen senke seg. For en utålmodig sjel er det godt å måtte lære seg å vente på det som kommer og å vite at alt blir ikke perfekt med én gang. Og tenk om resten av livet også var som haging; at man alltid hadde mulighet til å begynne på nytt igjen neste år. Med blanke ark og fargestifter som Prøysen sang om. Hva av det man sådde her i livet ville man da endret neste år, og hvor ville man satt inn litt ekstra støtte? Hvilke samplantinger ville man endret på, og hvor ville man fylt på med mer gjødsel og næring?
Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kvell, og om du itte greie det æilt er like trist så ska du høre suset over furua som sist. Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel.
Det er pinseaften og langhelg, og denne gang spiller værgudene på lag og gir oss en smak av sommer. Det har nesten vært for varmt ute i sola, men bare nesten. Jeg har holdt det gående med kantklipping, luking, vanning (masse!), beundring, påfyll av fuglefrø i kurvene under plommetreet og ellers generell haging. Favorittkaffekoppen min bærer skrifta «I garden therefore I am», og sånn er livet for oss hageentusiaster. Livet er best for oss som liker hage!
I dag slo alliumen ut i blomst
En liljebille i bedet. Jeg har lest man skal drepe dem, men den får foreløpig være en fargeklatt i det grønne.
En av de tidlige akeleiene er i blomst. For et skue!
Snart springer rosa morsdag ut. Den står sammen med forglemmegeisøster Jack Frost.
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Dette skrev Karin Boye i 1935, og nå som hele hagen er full av sprekkeferdige knopper, håper jeg hun tok feil. De sprenges nesten av farger og energi, og selv gleder jeg meg over alt som er på vei. Det ville være trist om det gjør vondt! Heldigvis er diktet hennes en metafor for livet og friheten, og man kan jo bare håpe at det ikke er planter i pinsel hagen nå er full av.
Det føles i alle fall ikke som noen smerte der jeg rusler rundt mellom bedene og ser på alt som nesten, nesten har sprunget ut. » Vi kommer snart. Bare vent en time. En dag. Et døgn. Vi kommer!» Noen har søstre som allerede har foldet seg ut, mens andre er den fremste blant sine og strekker seg mot lyset. Noen er store og svulmende, nesten som gravide mager, mens andre klarer å holde de smale linjene selv om de er fulle av liv. Hos noen kan deres kommende fargeflor skimtes gjennom tynne kronblader, mens andre holder seg til klorofyllets farge som pulserer gjennom årene deres. Det er en følelse av magi som utfolder seg rundt meg der jeg går; naturen er magisk!
Honningknoppurt (Cyanus montanus) lokker til seg maur
Allium i ferd med å åpne seg
Lillesøster Clematis i Øvre Hage åpner seg snart, slik noen av de eldre søstrene har gjort
En av mine favorittroser: Buskrosa Aicha
Også pionen besøkes av ivrige maur
Om ikke lenge åpner duftskjæsminen (Philadelphus coronarius) seg og fyller hagen med en himmelsk duft!
Den plutselig så populære ramsløken (Allium ursinum) kommer snart med flotte hvite blomster some r supre å strø i salaten eller som garnityr på maten
Den nyinnkjøpte rosa Louise Odier skal snart vise hva hun duger til
Har du sett noe så flott som knoppene til kjempevalmuen?
Snart åpner den seg og strekker seg mot sola i all sin knalloransje prakt.
Hyttehagen begynner å vokse seg til, og det er gøy å følge med på prosessen. Akkurat nå er det gult og orange som er de dominerende fargene.
Ukjent narciss
Ukjent narciss
Jeg må ha fått tak i narcisser på tilbud i fjor, for jeg har fullt opp av en sort jeg ikke har hatt før. Jeg har prøvd å komme på hvor jeg kjøpte dem, men jeg kommer ikke på det. Flotte er de i alle fall, og jeg liker spesielt godt at de kommer med flere blomster på hver stengel. Dessuten lukter de kraftig og søtt. Siden jeg ikke kommer på hvor jeg fikk tak i dem, blir det ikke flere, så det er godt jeg kjøpte så mange jeg gjorde.
Ballblom i all sin prakt
Ballblom (Trollius europaeus)
En av de koseligste blomstene jeg vet om, er ballblom (Trollius europaeus). På tysk heter planta Trollblume, og med min interesse for folketro og folkediktning, er det er navn jeg godt kan like. Som liten kan jeg huske vi var på besøk hos familie i Valdres, og der ble jeg tatt med til en eng der ballblom vokste vilt. Jeg var 8-9 år og hadde aldri sett blomstene før; det føltes nesten magisk. Like magisk er det ikke når de står i bedene nå, mer enn 30 år senere, men jeg liker dem veldig godt likevel.
Geum
Humleblom
Ute i regnet
I nabobedet står en humleblom (Geum) som jeg kjøpte i fjor. Den har allerede vokst seg ganske stor, og i løpet av helga har en del av blomstene åpnet seg. De har en flott og klar oransjefarge og ser riktig så yndige ut med de store grønne bladene som nesten ser ut som blondekjoler.
Hytteforbudet er opphevet, og vi har endelig mulighet til å tilbringe noen dager i flotte Nome kommune. Jeg har stor respekt for forbudet som ble vedtatt, men det er fint å kunne være på hytta igjen. Og her blant både barskog og løvskog, fjell og vann ligger min lille hage i høyden. Vi er bare omtrent 200 moh, så det er ikke akkurat noen fjellhage det er snakk om, men så er jeg ikke så glad i høyfjellet uansett. Ikke er det store hagen det er snakk om heller; tre bed på omtrent 30 kvm til sammen – akkurat passe stort når den helst skal klare seg uten så mye hjelp fra meg.
Våren har kommet hit også, og det er gult og blått i alle bedene. Den mørkeblå lungeurten (Pulmonaria officinalis) er omsvermet av både humler og sommerfugler. Et sitronsommerfuglpar flørter mellom blomstene, men det er bare hunnen som er villig til å posere for meg. Blomster med vinger!
Lungeurt med besøk av sitronsommerfugl
dav
Det er også en liten vårkjærminne (Omphalodes verna) som titter himmelblått fram mellom grønne blader. Den ble kjøpt på det lokale hagelagets plantemarked i fjor, og den ser ut til å trives godt her. Jeg gleder meg til den blir større!
Også noen av fiolene fra i fjor har overlevd. De selvsår seg villig og dukker opp overalt i bedet, i stadig nye fargekombinasjoner. Jeg liker godt sånt som ordner opp selv.
I høst satte jeg en del løker. Krokusen er allerede avblomstret, men mange narcisser kommer for fullt. Jeg skal sette flere i høst. Kanskje blir det flere pinseliljer. Jeg har fått sansen for de gode, gammeldagse. Håper jeg får tak i noen.
Påskelilje
Narciss med ukjent navn
Husets tenåring er stor fan av litterære dystopier og «Hunger Games» er en av favorittene. Hovedpersonens lillesøster heter Primrose, og da vår tenåring fant ut at det er navnet på en ekte blomst, var det klart at vi måtte ha den i hagen. Vi gikk derfor til innkjøp av en primula i fjor (vi har selvsagt flere hjemme også), og nå blomstrer den så fint med lysegule nesten litt klokkeaktige blomster. De ser så spinkle og skjøre ut, men de er noen skikkelige tøffinger, og selv om de var dekket av et tynt lag snø i går morges, ser det ikke ut til å ha gjort dem noe som helst. Det passer vel på karakteren i trilogien – ikke noe dårlig forbilde!
Det har vært en strålende solskinnsdag i dag – en slik jeg håper det blir mange av framover. Det har vært tilnærma sommerlige temperaturer, og det er bare å nyte fullt ut!
Yngstemann og jeg har ordna litt på en hageflekk vi skal forsøke å så gress på i morgen (må kjøpe frø først) samt litt sånne småting som gjerne kan fikses en søndag uten store planer. I morgen er planen å så gress, som nevnt, samt å anlegge et nytt rosebed. Jeg skal legge ut bilder i morgen. Gleder meg!
Over oss klar blå himmel med strålende gul sol, under oss mykt grønt gress med solgule blomster. Nå er vårkålen på sitt vakreste! Jeg vet det visstnok er ugress, men jeg liker det likevel. Jeg liker det faktisk veldig godt! Tidligere ble vårkålens blader spist for å få i seg c-vitaminer, så det var en plante man satte pris på. Det gjaldt dog å ikke sette for stor pris på den, for ved stort inntak er den giftig. Jeg tror jeg nøyer meg med å se på den, jeg.
Vårkål (ficaria verna)
Vårkål (ficaria verna)
I Den trinne damens bed er det mer i gult som blomstrer. Noen narcisser, hvis navn er glemt, gleder seg over adelig besøk. Jeg er ganske sikker på at jeg satte flere av løkene i bedet, men det er bare to som kommer opp. Hm, sånn er det ofte med løker, og da særlig de litt mer spesielle. Jeg får glede meg over de som kom, og så får jeg huske å fylle på til høsten.
Ei blomsterdronning med rumpa til!
Det er flere navn som er glemt; Hagens vakreste julerose har ei lillesøster oppe i Skyggebedet, og ho er så vakker der ho står! Ho er litt slankere enn storesøster, men til gjengjeld tør ho løfte hodet mer sånn at vi kan se hennes vakre ansikt. Har du sett så flott farge?
Julerose (Helleborus)
Og snart, snart kommer magnoliatreet til å begynne å blomstre. Jeg tror faktisk ikke jeg kan tenke meg noe vakrere!
Det er rare dager vi er inne i. Skoler er stengte, folk isolerer seg hjemme, besteforeldre skal ikke besøkes, barnehagene står tomme. Et potensielt dødelig virus sprer seg i befolkningen. Det er unntakstilstand i land etter land. Dette er jo nok til å skremme de tøffeste av oss. Da er det godt for kropp og sjel å gå ut i hagen og våren og se at der er alt som det skal være. Et eller annet mobilabonnement for en del år siden hadde slagordet «så har du i hvert fall orden på noe«. Det er litt sånn jeg føler det når jeg rusler rundt og ser knoppene svulme, spirer stikke opp av jorda og krokusene lyse opp i bedene. Javel, så gikk ikke undervisningen via nettet sånn jeg hadde tenkt i dag. Og vennetreff må skje via samtaler i Teams. Men hagen våkner som den skal, og sola skinner, og livet går videre.
Ikke bare blomstene viser tegn til liv i dag. Det var også flere småkryp å finne ute i sola. Lite gjør meg så glad som årets første humledronning i hagen. Ho var lubben og rund og tok seg god tid på perleblommen foran inngangsdøra. Kanskje hadde hun akkurat våkna opp? Da valgte ho i alle fall en god dag, for dette er den varmeste vårdagen vi har hatt så langt i år.
Dronningbesøk
Scilla
Og hvilken farge er det våren kom med i dag? Blått som en klar vårhimmel. Er det ikke sånn at blåfargen skal virke beroligende? Jeg blir rolig, i alle fall.
Dette ser ut til å bli en av de somrene som hagen vil like: sol og passe varme og stadig (!) regnskyll. Selv kunne jeg godt tenkt meg hakket færre regnskyll og desto mer varme, men trøsten er en bugnende hage. Og som det gror! Det er nesten så en kan høre det. Riktignok ble en del slått i bakken av regnet som spruta ned i natt, og det er både valmuer og pioner som ikke kommer til å reise seg igjen, men stort sett ser plantene ut til å stortrives. Det gjør insektene også, og jeg er helt sikker på at det er mye flere av dem i hagen i år enn i fjor. I alle fall humlene er det ekstra mange av – mine favorittinsekter, kanskje med unntak av sommerfugler. Kanskje like greit været er som det er likevel.
Hagesumming 