«…men ennå ikke kjenne deg»

7. juni 20247. juni 2024 / Lillia / Legg igjen en kommentar

En av de hyggeligste blomstene jeg har i hagen er prestekrage (Leucanthemum vulgare). Den er kanskje ikke den vakreste, og den er så absolutt ikke den som lukter best, men det er likevel noe ved den som jeg liker veldig godt. Den ser så glad ut på en måte, og den er dessuten den blomsten de aller fleste tenker på dersom de blir bedt om å tegne en blomst. Den er liksom prototypen på blomst. Villig er den også, og insektene liker den godt. Den er dessuten en typisk plante i en hage av god, gammel årgang. Og hvem har ikke nappa kronblader for å finne ut om følelsene sine er gjengjeldt?

Lykke, av Inger Hagerup

Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Blomstrende mai

31. mai 202428. juli 2024 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Wie schön blüht uns der Maien,
der Sommer fährt dahin!
Mir ist ein schöns Jungfräulein
gefallen in mein Sinn.
Bei ihr, da wär's mir wohl!
Wenn ich an sie gedenke,
mein Herz ist Freuden voll.

Å, den som var en løvetann!

21. mai 202223. mai 2022 / Lillia / Legg igjen en kommentar

En av mine favorittdiktere da jeg var liten, var Alf Prøysen. Ikke bare fylte han min barndoms jul med dompapper høyt oppi lia, krakken bortåt glaset, julefeiring i musehullet og romjulsdrømmer på a bæssmors fang. Han skrev også en rekke historier om livet på bygda i en tid som vel egentlig var forbi – om teskjekjerringa og den grønne votten og den vesle geitekillingen som kunne telle til ti. I tillegg skrev han alle sangene der han helt tydelig viste at ikke hadde glemt hvordan det føltes å være barn, både lek og moro i Bakvendtland, men også maktesløshet i huttetuttetei og sårhet i lillebrors vise. En av mine favoritter var sangen om den vesle pjokken som plukker sin aller første løvetann. De store barna plukker flotte blåveisblå buketter og gjør narr av hans enslige løvetann som han skal ta med hjem til mor. Nedstemt gir han henne blomsten og er sikker på at hun sier hun blir glad bare fordi hun som mor er forpliktet til det, men hun avslutter visa med å si «Det aller største mor vet om er nemlig guttemann/ som kommer hjem og har med seg sin første løvetann». Og hvilken glede det var da barna var små og kom hjem med blomster! Ofte bare blomsterhodene eller stilker så korte at de ikke fikk plass i noen vase, men like fullt med et ønske om å glede den som fikk dem.

Et velkjent syn for flere – løvetann i plenen.

Hagen min er et paradis for de som ønsker å plukke løvetann til mor. Litt halvhjertet forsøker jeg å nappe opp med rot og topp som i pjokkens tilfelle, men jeg får det ikke så godt til. Da barna var små, fikk de betalt for hvert hode de kunne levere meg, og en hel sommer ble de betalt i is. Selv kommer jeg sjeldent så langt at jeg får halshugget plantene. Dessuten kjenner jeg at så lenge det ikke blir altfor mange av dem, synes jeg faktisk ikke det gjør noe Hagen min er til for alle, og jeg vet at løvetann er en plante insektene setter veldig stor pris på. Det er jo litt dobbeltmoralsk at hagelag og foreninger snakker høyt om hvor viktig det er med planter til de pollinerende insektene samtidig som vi stort sett gjør det vi kan for å fjerne de som allerede er der. Jeg fjerner derfor noen av dem, og så forsøker jeg å fjerne når de nærmer seg den hvite alderdommen.

Med sin knallgule farge og ganske rufsete utseende, er det ikke så rart blomsten minner om en løve. På tysk heter den «Löwenzahn» og på engelsk kalles den for «Dandelion», så løven er med i flere språk. Hva tann har med saken å gjøre, er jeg mer usikker på. Til hageeieres fortvilelse klarer den seg stort sett i alle jordsmonn (og noen ganger nesten helt i mangel på dette) og i alle hagetyper. Finner den en sprekk mellom heller, trenger den ikke mange sandkorn for å sette rot. det er ikke for ikke noe at man snakker om løvetannbarn – barn som har klart seg i livet til tross for en tøff oppvekst. Bladene kan visstnok spises i salat, men det har jeg ikke selv prøvd. Den blomstrer stort sett hele sesongen, og etter hvert blir det tidligere så rufsete gule hodet til hvite fjærlignende hoder fulle av frø. Dette var det som barn veldig moro å blåse på, slik at de hvite frøfjærene fløy av gårde og satte nye løvetenner et annet sted. På tysk er der faktisk et eget navn for blomstene i dette stadiet; det heter «Pusteblume» som betyr blåseblomst. Det er ved dette stadiet det er viktigst å fjerne dem fra hagen dersom man ikke ønsker flere av dem.

Alf Prøysen skrev ikke bare for barn, han skrev også en rekke både fortellinger, bøker, viser og dikt for voksne, og det er tydelig se at han hadde stor forståelse for menneskesinnet. Med utgangspunkt i hvem som gjerne var hovedpersonene i hans historier for de mer voksne, er det kanskje ikke så rart at han har skrevet flere viser om nettopp løvetannen – blomsten som klarer seg uansett. Sangen «Å den som var en løvetann» skrev han sammen med Alf Cranner:

Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
I Bispegata tre;
Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
I Bispegata tre,
Så noen kunne plukke meg, og «noen» skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
Og jeg fikk være med.

Junikveld

14. juni 2021 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært glad i å lese dikt, og en av mine favorittlyrikere er Hans Børli (1918-1989). Han skrev fantastiske dikt om naturen, livet og kjærligheten, om hva som virkelig betyr noe her i livet, og om hvor vanskelig det kan være å forstå dette. Oftest brukte han bilder fra naturen, og da særlig skogen, når han skrev om de store ting i livet. Et av de fineste diktene hans er kjærlighetsdiktet «Junikveld» fra 1958. De to siste verselinjene gjør like stort inntrykk på meg hver gang. «Den er så svinnende kort den stund/ vi mennesker er sammen.» Det er kanskje ikke den mest originale tanken, men det er likevel en tanke som lett forsvinner for oss i en travel hverdag. Hva er det som virkelig betyr noe når det kommer til stykket? Det er sjeldent det man stresser mest med.

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Sammar i vente

21. mai 2021 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Det er laget mange sanger om våren, og siden våren ofte er en metafor for ungdomstid, er det ikke så rart at sangene ofte handler om kjærlighet. Det må likevel være mer enn ungdommelig kjærlighet som gjør at våren er et yndet motiv i dikt og sanger. En av visene jeg liker best med dette temaet er visa «Menuett i mai» av Vidar Sandbeck. Visa ble skrevet i 1960 og gir i alle fall meg en skikkelig vårstemning, og jeg tar meg i å nynne på den og småsynge den for meg selv der jeg tusler mellom de stadig grønnere bedene.

Jeg er så fascinert av uttrykket han bruker: «grogrønne mainettene». Fantastisk uttrykk! For det er en helt egen grønnfarge nå som det spruter fram langs «gangsti og vegg» og hagesti og blomsterbed.

Vil du bli med i menuetten i de de grogrønne mainetten’
når det våres, når det våres ut med gangsti og vegg.
Vil du leke og gle’ deg, tar du kjæresten med deg
ut i skogen når det lever milla bjørker og hegg.

Våren er sein her hos oss i år, og blomstringa ligger i hvert fall to uker etter tidligere år. Det skyldes vel de kalde aprilnettene vi hadde. De tok for øvrig knekken på flere planter enn vinteren klarte, sånn at flere roser har fryst hel ned og det samme har en rododendron og den store, flotte blodripsen jeg har i Nedre Hage. Jeg har håp om at det ikke er helt dødt, men noen stor blomstring blir det ikke i år.

Men hvordan det nå enn er med sen blomstring og uteblitt blomstring, så er det sommer i vente, og da kan det jo ikke bli så galt likevel.

Det er sammar i vente, det er lykke å hente.
Det er livet som forærer deg en blomsterbukett.

Hagelitteratur

9. april 2021 / Lillia / 2 kommentarer

Jeg har i grunn alltid vært et lesende menneske, enten ved å bli lest for som liten, ved å lese selv når jeg etter hvert ble stor nok til det, eller ved å lese for mine barn når de ennå ikke var store nok til å lese selv. Jeg har mange favoritter, og en av bøkene jeg har lest om igjen og om igjen er Frances H. Burnetts Den hemmelige hagen fra 1911. Jeg hadde den ikke selv som barn, men en fetter av meg hadde den. Han både var og er glad i mange ting, men bøker var nok ikke det han hadde størst interesse av som barn. Det var derfor jeg til stadighet fikk låne den ellers pent leste boka for på ny og på ny å høre om hvordan Mary oppdaget den gjemte og låste hagen som ingen hadde vært inne i på ti år. Som barn var jeg så dypt fascinert av denne hagen og hva som vokste der og hvordan den ble reddet av tre små barn at jeg ikke fikk med meg den dypere betydningen i metaforen som hagen var. Som voksen er den svært tydelig, men det gjør meg ingen ting. Jeg liker historien like godt selv om den har et så tydelig budskap. For hvem kan ikke la seg sjarmere av en bok der selve hagens oppvåkning er det bærende motivet?

Mary Contrary (kallenavnet kommer fra et engelsk barnerim) blir sendt til sin rike onkel i England etter at begge hennes foreldre dør av kolera i hjemmet deres i India. Mary er et uelsket og uønsket barn og oppfører seg deretter. Onkelen befinner seg i utlandet, og Mary blir gående for seg selv i en kald og frossen hage – et tydelig bilde på hvordan hun selv er som menneske. Etter hvert møter hun gartneren Ben Weatherstaff, og det oppstår et vennskap mellom dem uten at de helt merker det selv.

Hun gikk inn i den første av kjøkkenhagene og fant Ben Weaterstaff i arbeid der, sammen med to andre gartnere. Det virket som væromslaget hadde gjort ham godt, for han snakket med henne helt frivillig.

«Våren e på veg», sa han. «Lukte du itte det?
Mary snuste og mente at det gjorde hun.
«Jeg lukter noe deilig og friskt og vått», sa hun.
«Det e god, fet mold, det», sa han og grov. «‘N e i godt homør og gjør seg klår tel å bli grodd ti’. ‘N e glad når det bli plantetid. Det e kjedsomt for’n om vintern, når’n itte ha nå å gjøra på. I blomehagan der ute kan det røre seg ting nere i mørket. Sola varme dom. No vare det itte lenge, så kan du sjå bitte små grøne spisser som stikk opp tå svarte molda.»

Det er ikke bare Mary og Ben Weatherstaff som gleder seg over at våren er i anmarsj; jeg kan knapt nok vente til snøen forsvinner og sola varmer opp jorda på denne tida av året! Måten våren vekker opp hagen har selvsagt en parallell i Marys egen oppvåkning og blomstring, og kanskje er det slik for flere av oss. Jeg tror ikke jeg er helt contrary på vinteren, men jeg er sikker på at jeg er et hyggeligere menneske å være sammen med når våren kommer.

Mary endrer seg slik hagen endrer seg med årstiden, og hennes etter hvert gode humør smitter over på det som skal vise seg å være en annen hemmelighet i herskapshuset; gutten som gråter om natten. Hun får ham til å ville ut for å oppleve våren og hagen og alt det fører med seg.

«Det er så nydelig!» sa hun, litt andpusten etter spurten. «Du har aldri sett noe så nydelig! Den er kommet! Jeg trodde den var her forleden dag, man da var den bare på vei. Nå er den her! Det er våren, den har kommet! Det sier Dickon!»
«Har den virkelig?» sa Colin, og selv om han ikke egentlig visste noe om våren, kjente han hjertet banke. Han satte seg faktisk opp i sengen.

Og etter en runde i hagen i dag, kan jeg si meg enig med Mary; våren har kommet! Takk og takk! Det er godt å være hagemenneske i disse dager! Og skulle det komme en regnværsdag eller to, så vil Burnetts hemmelige hage og en kopp te få fram den gode hagestemningen likevel.

Tanker en sommerdag

1. juni 20202. juni 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Du ska inte tro det blir sommar,
ifall inte nån sätter fart
på sommarn och gör lite somrigt,
då kommer blommorna snart.
Jag gör så att blommorna blommar,
jag gör hela kohagen grön,
och nu så har sommaren kommit,
för jag har just tagit bort snön.

Och smultron det gör jag åt barna,
för det tycker jag dom kan få,
och andra små roliga saker
som passar när barnen är små.
Och jag gör så roliga ställen,
där barnen kan springa omkring,
då blir barna fulla med sommar
och bena blir fulla med spring.

Text: Astrid Lindgren
Musik: Georg Riedel

Syrinene er i ferd med å takke for seg, men de dufter ennå deilig!

Det er første juni allerede, og sommeren i det mest spesielle året vi har hatt på lenge, er offisielt i gang. Den starter med strålende solskinn fra blå, blå himmel, fuglekvitter, barnelatter fra naboens utefrokost, pus som stryker seg inntil og hilser god morgen, duft av syriner på hell og roser i startgropen. Dette borger for en flott sommer! Og nå som viruset ser ut til å i alle fall ha lettet litt på sine herjinger, er det mulig å glede seg over sommeren sammen med flere enn de aller nærmeste. For de av oss som ikke ble alvorlig syke eller følte sykdommen tett på oss, har vel denne tida lært oss en del om samhold og omtanke. Jeg tror vi har blitt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre, og jeg tror vi har tenkt mer over hva som virkelig betyr noe framfor hva man tror betyr noe – det materielle må oftest vike i slik refleksjon. Jeg tror vi har hatt godt av å kjenne litt på dette! (Jeg mener på ingen måte at det har vært bra for oss at det har kommet en pandemi som har tatt livet av nesten 400 000 mennesker i verden så langt, og jeg føler dypt for alle dem som har stått og

Det skal bli markjordbær i år også.

fremdeles står midt oppi det, men for oss litt ute i periferien, tror jeg slike livsomveltninger også kan føre noe godt med seg.) Og en liten livsomveltning, ikke så veldig liten egentlig, er at naturen grønnes stadig mer, og sommeren er her for fullt!

I min barndoms verden var Astrid Lindgren den største av de store. Vi snakker om de fire store i litteraturhistorien, men det er ingen forfatter som har rørt meg og gledet meg så mye som nettopp Astrid Lindgren har gjort. Flere av bøkene hennes er lest i filler, og jeg elsket særlig Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte. Mio min Mio var kjempeskummel, og Ridder Cato gjorde et dypt inntrykk. Jeg elsket også de vemodige historiene hennes om barn og voksne i vonde livssituasjoner, og min aller største favoritt var fortellingen «Sunnaneng». Først som voksen

Valurt (Symphytum officinale) med sine blå klokker

skjønte jeg at den lykkelige slutten der de fattige og mishandlede barna ute i vintersnøen fikk komme inn i en evig sommer med blomstrende trær, lekende barn og en snill mor med pannekaker, slett ikke var så lykkelig. Astrid Lindgren viste en forståelse for og en anerkjennelse av barns tanker og følelser på en måte få andre forfattere har gjort, og jeg tror at gjennom hennes fortellinger, har mye av mitt verdigrunnlag blitt lagt; vi skal viser empati for alle! Tenk bare på Pippis kloke ord: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill». Dette er noe enhver leder i enhver situasjon bør ta inn over seg – det være seg rundt middagsbordet, i klasserommet eller i storpolitiske sammenhenger.

Solskinnsbedet i full blomst

Astrid Lindgrens fantastiske historier får enda mer liv og dybde når hennes like så fantastiske stemme legges til, og å se de gamle filmatiseringene av bøkene hennes der hun har fortellerstemmen, er en fryd! Jeg blir utrolig trist når de i senere tid har valgt å dubbe filmene sånn at nye barnegenerasjoner vokser opp med en platt norsk stemme i stedet for. Emil og Ida som sammen med foreldre, Alfred («du och jag, Alfred») og Lina, viser oss hvordan livet kunne være for en liten familie i Skandinavia for 100 år siden. Visst gjør Emil mye rart som man kan skjønne må ha vært frustrerende for allerede slitne foreldre, men han beskrives med så mye varme og kjærlighet, at man blir glad i ham likevel. En av de søteste filmene er «Emil och grisknoen» fra 1973 når Emil og griseknoen spiser seg dårlige på gjærede kirsebær, og Emil må bli tatt hånd om av gårdsgutten Alfred som kjenner bedre til alkoholrelatert magebesvær enn foreldrene som er med i «nykterhetsrörelsen». Tidligere i filmen får vi høre lillesøster Ida synge en sang som hyller sommeren, og har man ikke sommerstemning allerede, får man det i alle fall når man har hørt denne. Den som var fem år og løp barbeint i gresset i sommersola igjen!

Aicha i blomst. For en fantastisk duft!

Charlottes små

6. juni 20197. juni 2019 / Lillia / 2 kommentarer

You have been my friend. That in itself is a tremendous thing. I wove my webs for you because I liked you. After all, what’s a life, anyway? We’re born, we live a little while, we die. A spider’s life can’t help being something of a mess, with all this trapping and eating flies. By helping you, perhaps I was trying to lift up my life a trifle. Heaven knows anyone’s life can stand a little of that.

Da barna var små, husker jeg vi hørte på E. B. Whites Charlottes tryllevev som lydbok i bilen. Barna elsket den, og jeg lot meg fascinere av at de fikk medfølelse for et vesen jeg ellers misliker på det sterkeste – edderkopper. Selv husker jeg vagt fra egen barndom en tegnefilm basert på boka, og jeg husker jeg gråt og gråt på slutten da Charlotte døde, så det er tydeligvis noe i måten historien formidles på.
Nå ser det ut til at Charlotte eller en av hennes venner har fått årets edderkoppkull ved inngangsdøra vår. En hel generasjon småttinger kravler rundt ringeklokka og sørger for at ingen kommer på besøk med det første. Jeg forsøkte meg på å si at de var søte, men husets tenåring, ho som elsket Whites fortelling som liten, mente bestemt at det var en overdrivelse. Kule, ja. Søte, nei. Hva synes du?