Hvitt er også en farge

Jeg husker for en del år siden en samtale mellom to av mine yngre kusiner; de diskuterte om hvitt var en farge eller ikke. Den eldste, som hadde fysikk på skolen, så at hvitt i seg selv ikke var en farge, bare lys. Den yngste gikk på malekurs og hevdet hardnakket at hvitt absolutt var en av fargene. Her var det interessekonflikt! Selv tusler jeg rundt i Øvre Hage og ser det lyser opp i hvitt både her og der, og jeg tenker med meg selv at det er ikke så viktig om man kan kalle det farge eller ikke, så lenge det er så vakkert. Og hvem av oss har ikke i barndommen sunget med til «Se min kjole» der den hvite kjolen er hvit som snø – slik det også er i 17.mai-sangen om flagget vårt der «så hvitt som det hvite er sneen»? Heldigvis er sneen (eller snøen som jeg sier i min dialekt) borte nå, men hvitt som det hvite er… syrinen og tusenfryden og jordbærblomsten og…. Så nynnende på barndomsminner finner jeg det ene beviset på det andre om at hvitt absolutt er en farge å finne i min hage. Heldigvis.

Se min kjole, den er hvit som sneen,
Alt hva jeg eier, det er hvitt som den
Det er fordi jeg elsker at det hvite,
Og fordi en møller er min venn

Vann i hagen

Den gamle slipesteinen har fått nytt liv.

Da vi for snart 14 år siden flytta til hagen her i Horten, var det rester av et gammelt staudebed foran døra i Øvre Hage. Bedet ble raskt overtatt av krypfredløs og astilber, før det ble fullstendig dekka av gress. Siste året begynte skvallerkålen å bre seg, og det var direkte flaut å ha dette som blikkfanget når noen kom på besøk. Jeg hadde lenge snakka om muligheten for å grave opp og heller anlegge et vanninnslag i bedet, men mantraet for det meste her i hagen er inspirert ev Piet Hein: Ting Tar Tid. Så nå i påska tok jeg spaden i egen hånd og begynte å gyve løs på oppgaven.

Først måtte rota til alt ondt fjernes. Lenge før vår tid stod det et tre i dette bedet. Jeg vil tro det var en sypress eller noe lignende. Det ble i alle fall fjernet før vår tid (det skygget antagelig ganske greit på uteplassen utfra størrelsen på stammen å dømme), og så lenge vi har bodd her, har det bare vært en trestubbe igjen. Ungene leker ikke lenger at dette er en del av jungelen til figurene deres, så nå kunne jeg grave den opp. Den hadde stått så lenge, at den var blitt råtten nok til at jeg faktisk klarte å grave den opp kun ved bruk av spade, muskelkraft og sinne. Bedet var i tillegg fylt med masse stein, både store og små, og disse måtte fjernes. Jord måtte lagres i trillebår fram til jeg kunne fylle det på igjen. Den største jobben var egentlig å fjerne ugressduken som tidligere eiere hadde lagt over bedet for mange år siden. Den var fullstendig gjennomgrodd av både gress og skvallerkål og satt dermed nesten bom fast. Det var et strev å rive den opp, fjerne ugresset og rense jorda under for ugressrøtter. Jeg skal aldri legge ugressduk selv noen gang, for den fungerer bare fram til det tidspunktet det begynner å vokse noe over den (og det gjør det!), og dette er det mye vanskeligere å fjerne enn det hadde vært uten duk.

Så langt, så godt, men der stoppa det en god stund. Med alle butikker stengt (som jeg er lei av korona!) var det ikke så lett å få tak i vannbeholderen som skulle under slipesteinen jeg ville ha. Tidligere denne uka fikk jeg tak i ei stor mørtelbøtte hos Maxbo. Den rommer 90 liter og er super for formålet. Jeg fylte litt grus nederst i bedet der den skulle være, og så satte jeg bøtta oppå. Jeg fikk den i vater, og med litt hjelp i går, kom vi i mål. Vi fylte på med jord rundt bøtta, sånn at den stod støtt. Deretter satte vi noen steiner i bøtta, sånn at vannpumpa ble høy nok til å kunne komme opp gjennom hullet i slipesteinen. Så la vi armeringsjern oppå bøtta, før vi la slipesteinen oppå denne igjen. Vi la steiner både under og oppå armeringsjernet, sånn at det ble mest muslig dekket. Siden bøtta må tømmes på høsten samt pumpa må overvintres frostfritt, gjelder det å ikke dekke altfor mye oppå bøtta.

Bøtta ble fylt med vann, ledningen ble satt i kontakten, og det var bare å glede seg over fontenen som nå spruter opp over den gamle slipesteinen, før det renner ned igjen i beholderen under og sånn sett hele tiden brukes på nytt.

Jeg har beplantet bedet med masse forskjellig iris i hvite og blå toner, hvit storknebb, hvit stjerneskjerm (Astrantia major) og hvit vingefrøstjerne (Thalictrum delavayi). Jeg har også sådd blå valmuesøster for å se om jeg får dem til å ville være i bedet. Målet er å forsøke å holde meg til blå og hvite toner denne gang. Jeg pleier ikke å være så god til å holde meg til hva jeg har planlagt av blomster, men jeg skal forsøke å være flinkere denne gang. Jeg har også planta en del fioler innimellom, men det er bare fordi bedet foreløpig ser ganske tomt ut. Til høsten skal jeg sette masse løker, sånn at det vil blomstre fint neste år igjen. Jeg gleder meg veldig til det begynner å vokse seg til!

Det er fordi jeg elsker alt det hvite…

…og fordi en baker er min venn. Jeg har ingen bakervenn, da. Tror faktisk ikke at jeg kjenner noen bakere i det hele tatt. Riktignok var oldefaren min baker og drev et eget bakeri, men det er langt tilbake i forrige århundre, og han har vært død i over 30 år nå. Like fullt elsker jeg hvitt i form av hvite blomster. Sist skrev jeg om en del av hagens rosa blomster, og joda, det er flere rosa enn hvite blomster å finne hos meg, men det betyr ikke at jeg ikke elsker hvite blomster; jeg har kjærlighet nok til å elske det meste!

I Øvre Hage har en av 40-årsgavene slått ut i blomst nå: En nydelig hvit pasjonsblomst (Passiflora incarnata)! Den klatrer villig oppover veggen og er allerede blitt temmelig stor siden jeg satte den ut i mai. Jeg vet den må overvintre inne, så jeg er spent på om jeg får det til. I år blir den i alle fall et flott syn!


I Mellomhagen er det ikke så mye hvitt som blomstrer, men i Solbedet finner jeg både hvite roser (ukjent sort) og ei revebjelle som ikke helt kan bestemme seg for om ho vil være hvit eller rosa. Jeg vet revebjelle er svært giftige, men de er så vakre, at jeg klarer ikke å motstå dem. I Øvre Hage hvor uteplassen og ungene er, får derimot ikke revebjella være – sånn for sikkerhets skyld.

Det er Nedre Hage som er den delen som har flest blomsterbed og dermed også flest hvite blomster. Her er det roser, pioner, iris og ymse stauder i forskjellige fasonger. Jeg blir aldri mett av å se utover!
IMG_20190702_154507

Jeg synes stjerneskjerm (astrantia major) er så flott! Egentlig synes jeg den røde er vakrest, men den er ikke like villig i hagen, så jeg har lagt den litt på vent. Den hvite varianten derimot er lettstelt og veldig villig og har vokst seg stor og kraftig og motstår både rådyr og snegler. Insektene elsker den også, så dette er en plante jeg godt kan anbefale! Se på alle de bitte små stjernene i blomsterskjermen; er de ikke vakre?


Hjem fra hagemarkeder og hageturer har jeg gjerne med meg mye gøy. Ofte forsvinner navnene på plantene underveis, sånn at jeg sitter igjen med navnløse skjønnheter, men de blir heldigvis ikke mindre vakre av sånt.

IMG_20190702_151657

En hvit iris i Det rosa bedet. Den er så klar i fargen at det nesten skinner av den


For et par år siden ville jeg kjøpe en ramblerrose til å klatre i det gamle kirsebærtreet. Jeg falt for rosa Lykkefund. Den har brukt litt tid på å føle seg vel, men nå har den begynt å slynge seg oppover, og jeg kjenner jeg blir lykkelig av å se den i full blomst!