Skynda dig älskade

Den yngste av søstrene Høst har i lengre tid ruslet barføtt gjennom hagen og etterlatt striper av gult og rødt der hennes hender har strøket over plantene. De fleste av hagens blomster har bøyd sine hoder for henne og latt sine kronblader falle til jorda. En og annen rose på nesten bare kvister strekker seg fremdeles mot himmelen, og den sentblomstrende Ormedrua (Cimifuga ramosa) har lysende hvite spir på mørkerøde flikete blader. De forskjellige syrinhortensiaene (hydrangea paniculata) er ennå vakre der de står i full blomst, som de allerede har gjort i mange uker, men noen har fått en kledelig rødme i kronbladene etter Lillesøster Høsts besøk. Om ikke så altfor lenge vil Lillesøster Høst måtte vike plassen for Storesøster Høst, og også de sentblomstrende hagebeboerne vil måtte knele for henne. Det gjelder å nyte det hele mens man kan!

Tove Jansson (1914-2001) er mest kjent for sine fantastiske historier om Mummitrollet og alle de andre i Mummidalen, men en av hennes vakreste og mest vemodige tekster er diktet «Höstvisa» fra 1977. Her benyttes høsten som et motiv for noe mye strørre, og det er en av de vakreste tekstene jeg vet om som handler om å miste noen. Ta vare på hverandre og vis at du bryr deg, for «snart är den blommande sommarn slut».

Vägen hem var mycket lång
Och ingen har jag mött
Nu blir kvällarna kyliga och sena
Kom trösta mig en smula
För nu är jag ganska trött
Och med ens så förfärligt allena
Jag märkte aldrig förut
Att mörkret är så stort
Går och tänker på allt det där man borde
Det finns så mycket saker
Jag skulle sagt och gjort
Och det är så väldigt lite jag gjorde

Skynda dig älskade
Skynda att älska
Dagarna mörknar minut för minut
Tänd våra ljus
Det är nära till natten
Snart är den blommande sommaren slut

Jag letar efter nånting
Som vi kanske glömde bort
Och som du kunde hjälpa mig att finna
En sommar går förbi
Den är alltid lika kort
Den är drömmen om det man kunnat vinna
Du kommer kanske nångång
Förrän skymningen blir blå
Innan ängarna är torra och tomma
Kanske hittar vi varann
Kanske hittar vi då på
Något sätt att få allting att blomma

Skynda dig älskade
Skynda att älska
Dagarna mörknar minut för minut
Tänd våra ljus
Det är nära till natten
Snart är den blommande sommaren slut

Nu blåser storm därute
Och stänger sommarens dörr
Det är för sent för att undra och leta
Jag älskar kanske mindre
Än vad jag gjorde förr
Men mer än du nånsin får veta
Nu ser vi alla fyrar
Kring höstens långa kust
Och hör vågorna villsamma vandra
En enda sak är viktig
Och det är hjärtats lust
Och att få vara samman med varandra

Skynda dig älskade
Skynda att älska
Dagarna mörknar minut för minut
Tänd våra ljus
Det är nära till natten
Snart är den blommande sommaren slut

Høstroser

Vinteren kommer tidsnok med isroser, men foreløpig er det mulig å glede seg over hagens blomstrende høstroser. Det er mange av dem som fremdeles blomstrer, og flere av dem har også svulmende knopper med løfter om kommende blomstring helt til vinteren tar dem. Jeg håper det er lenge til ennå!

Svart november

At november ikke kommer med så mye lys og varme er vel et kjent motiv fra både lyrikere og musikere, og som hageentusiast må jeg i grunn bare henge meg på; det er lite som gjør det gøy ute i hagen nå. Men da det var et aldri så lite opphold i regnværet tidligere, oppdaga jeg at det faktisk er en staude som har slått ut i blomst i disse dager: Julerosa i Øvre Hage. Den synes ikke så godt nedi bedet sitt, men riktig så klar og hvit står den med hengende hode om man titter ned til den. Mon tro om den takler kulda som skal komme de neste dagene? IMG_20191125_151103

Siste dag i oktober

IMG_20191031_112546November er bare noen timer unna, og i kveld er det orange og skrekk som gjelder. Også søtsaker, da. Jeg foretrekker det orange og søte hagen har å oppdrive i stedet for. Og til tross for noen kortere besøk av Jack Frost, er det fremdeles liv å finne her ute. Heldigvis!

Gullbusken (forsynthia) har vel strengt tatt fått navnet sitt fra de gullende gule blomstene på våren, men busken er vel så gyllen nå, dekket med lys gule blader fra topp til tå. Istrødd noen solstråler er den litt av et skue!

Ramblerrosa Lykkefund er avblomstret for lengst, og tilbake er det opptil flere røde nyper. Tro om fuglene liker dem like godt som de røde bærene til hagtornbuskene? Lenger opp i hagen er det en rose som fremdeles har troa på framtida, og to sprekkferdige knopper i rent hvitt står klare til å lyse opp i bedet. Jeg håper jeg har like mye livskraft når min høst går mot vinter!

 

Og hagens søteste skapning? Det må være husets Bichon havanais som tusler rundt blant falne blader og håper å finne noe spennende under noen av dem. Lykke til!

IMG_20191031_121742.jpg

Ikke over ennå

Oktober har så langt vært våt og kald her i Horten, men nå i helga kom sola fram og lyste opp både blomster og hjerter. Selv om blomstringen er på hell, er det noe som skinner nesten som gull blant alt det brune, og det er nesten så en kan undre seg over hvordan de holder ut. Men det gjør de altså. Heldigvis. Det ville jo vært trist om eventyret var slutt allerede.

Det går stort sett i rødnyanser i hagen nå – enten det er blomstene eller bladene. Som en slags blomstenes solnedgang før de kommer lysende, hvite og gule, tilbake med soloppgangen på våren en gang.

En av staudene som ikke gir seg, er en av mine favoritter: Stjerneskjerm. På latin er navnet Astrantia, og det er et så poetisk navn, synes jeg. Antagelig betyr det noe, men jeg vet ikke hva det er, og det er heller ikke så viktig. Jeg synes uansett navnet er vakkert, og det passer godt til den vakre blomsten. Villig og lettdyrket er den, trives både i sol og skygge, og den kommer altså med et blomstrende ekstranummer på høsten. Denne burde alle ha i hagen sin!

En annen staude som blomstrer nå, har ventet hele sesongen på å vise seg fram når det meste annet er borte. Jeg vet ikke om det skyldes lav selvtillit eller nettopp det motsatte, men det gjør godt å ha noe i full blomst nå også. Ormedrue (Actea) stikker sine høye spir opp i lufta og gir tydelig beskjed om at de ikke frykter høsten, nei. Flotte! Og flott bladverk har de også, så selv om de ikke blomstrer før langt utpå høsten, er de dekorative i bedene de står i.

Og i potta ved inngangsporten har endelig en av dahliene slått ut i blomst. Jeg får rett og slett ikke til dahliaer, selv om jeg duller med dem etter beste evne (her minnes jeg Torvalds kommentar til Nora når hun sier hun sparer så godt hun kan: «Men du kan jo slett ikke.»). De vil altså ikke blomstre. Jeg ser at det i stor grad skyldes at noe spiser opp alle blomsterknoppene, men nå begynner jeg å bli litt lei. Jeg får se hvor lenge jeg gidder styre med noe som ser ut som ugress (eller poteter) i potter…

IMG_20191012_131732.jpg

Sommerlig i september

Etter en del grå dager, har endelig sola kommet fram, og septemberhagen lyser opp. Det er stadig færre blomster å finne, men fremdeles er det noen fargeklatt rundt om i hagen. Heldigvis!

Hagens jordskokk (Helianthus tuberosus) blomstrer for første gang. De ser ut som litt små solsikker der de strekker seg mot sola godt og vel halvannen meter over meg. Man må jo bli i godt humør av slikt! I tillegg vet jeg at det er masse deilige knoller å høste fra etter hvert som blomstringen avtar, og da skal det bli jordskokksuppe. Mmmm!

I Solbedet i Mellomhagen står en storkenebb ennå i blomst. Den holder nok ut til frosten kommer. Og litt lenger ned er drueplanta full av modne, grønne druer. Dessverre er de ikke så veldig gode, men moro er det likevel. Tror jeg skal øve litt mer på å tynne ut neste år, slik at det kanskje blir litt mer størrelse på druene. Nede i Det blå bedet i Nedre Hage står astersen i full blomst. Nydelig farge!

I tillegg kan jeg glede meg over alt selvsådd – både selvsådd av meg og selvsådd av seg selv. Jeg rakk aldri å så kjempeverbena i år, men det ordna fjorårets planter selv, så de strekker seg mot lyset i flere bed. Også blomkarsen har ordnet opp selv, og den gjør en mye bedre jobb enn meg. Tror i grunn jeg setter bort den jobben neste år også. Det føles godt når sommerblomstene blomstrer fremdeles, langt ut i september. Det gir sommeren litt ekstra lengde.

Wake me up when September ends

Green Day synger om å sove bort hele september, men slik årets første høstmåned starter i dag, er det all mulig grunn til å holde seg våken. Etter en tropesommer som slo alle rekorder og som mer eller mindre slukte både blomster og blomstring, er det godt det er litt igjen utover høsten. Og selv om dahliene ikke har så vakkert bladverk (hva har jeg gjort galt?), er de fantastiske i blomst. Makan til fargefyrverkeri!! Stokkrosene står ennå i blomst, selv om det bare er enkelte igjen. Og blomkarsen i år står lubben og fin og gleder seg over at hverken lus eller snegler har forsynt seg. Nei, jeg vil sannelig ikke sove bort hverken sumarnatta eller septembermåned!

Høsten er her

Høsten er her, sommeren gikk fort

Vindene blåser så kalde

Gulnende løv virvler av sted

Snart skal de alle falle

Jeg husker vi sang dette på barneskolen rundt denne tida for snart tretti år siden, og melodien jeg husker er trist og melankolsk; det er på mange måter en sang om alt som er forbi (tror nok dette var en sang vi skulle lære med tema årstider og ikke om livets forgjengelighet…). Uansett er motivet i strofen like aktuelt nå som da, for det er definitivt et kjølig drag i lufta for tida, høsten er her.

Det har ennå ikke vært noen frostnatt her i Horten, men det har vært svært nære. Ennå

20161014_162127

Storkenebb, Geranium

står dahliane i full blomst (de som ikke sneglene tok knekken på), og det er ennå enkelte planter som står og blomstrer nærmest i ensom majestet rundt om i hagens bed. Det er mange storkenebb som skinner i nyanser av lilla og rosa. Flere av dem blomstrer helt til frosten tar dem – noen tåler til og med noen få kuldegrader i løpet av natta. Det er mange gode grunner til å ha storkenebb i hagen, og lang blomstringstid er en av dem!

20161014_161841Rosene har vært på hell i noen måneder, men noen av de remonterende gir seg ikke helt ennå. En av de hvite, småblomstrende i Solbedet viser at det er kraft i den fremdeles der den yndig og uskyldsren viser seg fram i oktobersola (nåja, sol og sol fru Blom…). Det ser ut til at blomstene i Solbedet trives bedre i år enn de har gjort tidligere, og det skyldes vel dryppslangen som har klart å holde den verste tørken unna. Det kreves vann skal det bli liv!

Like ved den blomstrende rosa står det ei navnesøster i dus rosa: en stokkrose. Det hevdes

20161014_161808

Stokkrose (alcea)

at stokkroser er toårig og at de ikke kommer igjen året etter de har blomstra, men i min hage er dette ikke tilfelle. De aller fleste blomstrer villig år etter år, og de sprer seg der de trives. De kunne gjerne spredd seg enda litt mer, men jeg er muligens litt for ivrig med lukinga på våren… Jeg har i alle fall flere av disse vakre plantene – både rosa som på bildet, gule og nesten svarte. De blir gjerne et par meter høye når de trives, så det gjelder å huske å binde dem opp skal de ikke velte i vinden. Jeg sørger for å ha de enkle blomstene, for her er det mest nektar for insektene. Det gjelder å legge til rette for flere som liker blomster!

20161014_161918

Ormedrue (actaea)

Nede i Skyggebedet blomstrer en av hagens seineste blomster: Ormedrue (actaea). Den slo først ut i blomst for kort tid siden, og jeg synes det er like fantastisk i år som før at naturen har gjort det sånn at selv så seint i sesongen er det noe som starter blomstringen sin. Gjennom hele sesongen kan jeg glede meg over vakre blader i dyp rød (kanskje burgunder er mer treffende?), og så, en solskinnsdag langt ut på høsten når nesten alt annet har gitt opp, åpner de kritthvite blomsteraksene seg. Fantastisk! Har du ikke denne i hagen din ennå, er den absolutt verdt en plass!

Og nå, i oktober, når det meste annet er brunt og vissent – eller i det minste visnende – er det jeg kommer på hvorfor det er så hyggelig med gamle hagestauder som Oktoberbergknapp (Hylotelephium spectabile). Planta er i slekt med den viltvoksende og ikke så flotte smørbukk-planta, så det er nærliggende å tro at oktoberbergknapp har lyst opp i norske hager i alle fall da våre oldemødre anla sine bed. Og i full blomst kan man se hva som gjør oktoberbergknapp til ei plante man gjerne vil ha der den spruter ut i sterke farger en kjølig dag på høsten. Villig og lettstelt er den også, så det er bare å fryde seg – noe jeg gjør!

20161014_161939

Oktoberbergknapp, (Hylotelephinum spectabile)

 

Orm i paradis

bilde 1I fjor kjøpte jeg en staude som først blomster nå langt ut i oktober: ormedrue (Acatea simplex). Den har mørkt lillarøde blader og helt, helt hvite blomster på lange spir. Den ser fantastisk ut! Ikke bare elsker jeg blomster med flotte blader, og da gjerne i bilde 2purpurfarger, men også de flotte spirene er et skue! Tett i tett med små lysende hvite blomster.

Det er fantastisk at naturen er innretta sånn at når det meste annet visner ned og forsvinner, så er det noe så vakkert som står i full blomst. Ormedrue anbefales på det sterkeste.

Ringblomstene ringer høsten inn

bildeDet er nå allerede blitt oktober, og hagen går langsomt til ro. Det er ennå noen få fargeklatter her og der i bedene, men det er lenge siden hagen var et flott syn. De selvsådde ringblomstene lyser riktignok fremdeles opp nede i grønnsakshagen, og jeg klarer ikke å la være å smile når de skinner om kapp med høstsola. En sliten og fillete neslesommerfugl svinger seg lett mellom blomstene og lurer nok på hvor sommeren ble av. Mon tro om den sjekker inn på insektshotellet vårt i vinter?