Hampton Court

I år igjen dro vi på tur til London. Denne gang ble det ikke jentetur, da husets yngste ga beskjed om at i år ville han også være med, for tenk! Det ble derfor tre generasjoner på tur også i år, men denne gang var det to barn i følget. Vi skulle være nesten ei uke i storbyen, så det ble tid til masse gøy (blant annet så vi på kulissene til filmene til Harry Potter). Tradisjonen tro dro vi til Hampton Court Palace. Ungene ville veldig gjerne spise Lille Larven Aldrimetts lunsj, og de ville dessuten prøve seg på den trehundre år gamle hekklabyrinten. Jeg visste det var store deler av hagen jeg ikke fikk sett i fjor, så jeg var ikke så vanskelig å be.

I år som i fjor var det strålende vær da vi besøkte slottet. Rosehagen luktet mykt og søtt, og mor tilbragte store deler av besøket der, mens vi andre ruslet gjennom slottets mange spennende rom og ganger. Planen var at vi andre skulle avslutte dagen i rosehagen, men da vi nådde dette tidspunktet, var allerede metningspunktet nådd for en stund siden. Greit å ha en grunn til å komme tilbake også.

De stooore staudebedene langs slottsmurene var like imponerende i år som i fjor. Åh, den som hadde hatt plass til slike bed! Nytt for i år, for vårt vedkommende, var The Privy Garden som var restaurert til slik den muligens så ut for tre hundre år siden. Jeg likte virkelig ideen om å lage små vinduer i hekkene som omkranset de forskjellige delene av hagen, slik at man kunne se inn på det man ellers ikke fikk komme inn til. Det var supert å føle seg som en kikker!

Hagene innenfor hekkene var alle forskjellige. De var alle temmelig formelle og slik sett svært annerledes enn min cottage garden-stil hjemme, men det er flott å se formelle hager når det er størrelse på dem og de er velholdte. Her var de begge deler. Det var også her store, fargerikt bed med både stauder og sommerblomster, og det var et imponerende skue, det hele!

Yngstemann i flokken er definitivt en sønn av sin mor; da vi kom et stykke innover i hagene, utbrøt han: «Oj, se så fint drivhus, mamma!». Det var der The Great Vine var å se; en drueplante som har stått der i mer enn 240 år og som ennå bærer frukt. Den var, som seg hør og bør, gedigen. Min lille drueplante er ikke noe i forhold, men så har jeg heller ikke kongelige gartnere til å passe på den…

Jeg sa til ungene at det nok alltid er fint vær her på Hampton Court Palace, siden jeg aldri har sett det i dårlig vær. Ungene svarte snusfornuftig at det bare er en tilfeldighet og at det bare betydde at det har vært fint vær der når vi har vært der. Så mye til barnlig fantasi…

Det var i alle fall en riktig flott tur, og det er virkelig, virkelig flotte hager der som det er verdt å komme og se. Det er slik hagedrømmer blir til!

Sommeren 2014 var det jentetur til London med tre generasjoner «jenter» på tur. Siden turen også skulle være barnevennlig, hadde vi gjort en del research på forhånd, og det var klart at slottet til Henry den åttende måtte besøkes – om ikke annet så på grunn av Den lille larven aldrimett-lunsjen som kunne kjøpes der. Selv gledet jeg meg mer til å se selve slottet samt hagene som lå rundt.

Vi var heldige med været og fikk se det hele i strålende solskinn. Rosehagen var noe avblomstret og slått litt i stykker av kraftig regn noen dager før, men den var fortsatt litt av et syn – og det lukta kjempegodt! Det var også store, flotte staudebed langs slottsmurene, og jeg likte særlig klatrestativene for noe jeg antar må ha vært bønner.