En av høysommerens dronninger i hagen er høstfloxen (Phlox paniculata) som nå står i full blomst. Dette er en staude av den eldre sorten og er typisk å finne i gamle hager – en del av oldemors hage. Selv minner den meg om min mormor, selv om jeg ikke lenger kan huske hvilken farge det var på hennes variant.

Høstfloks kommer i flere farger. Jeg har rosa og lilla, hvite og nesten blå. Jeg har også hatt noen som var både rosa og hvite, men de er jeg usikker på om jeg fremdeles har. Selv om staudene i seg selv er enkle å ha med å gjøre, har mine en lei tendens til å bli frokost for Bambi med venner. Det er ikke alle av dem som takler å spises flere år på rad, så det fører til noen tomme plasser i bedene (som igjen fylles av andre planter som takler utfordringen bedre). Høstfloks spises i alle fall ikke av snegler i hagen, og det er enda godt!

Som stauder flest, visner høstfloks ned i løpet av vinteren, og så vokser de seg store og kraftige i løpet av vekstsesongen. Mine er omtrent 50 cm høye og har i løpet av årene laget en stor tue. De kan fint deles og plantes andre steder i hagen eller få lyse opp andres hagebed, dersom man synes de blir for store. Bladene er avlange og mørkegrønne, og blomstene kommer i store oppadvendte klaser på toppen. De har en mild duft av søtt krydder og besøkes flittig av pollinerende innsekter. De blomstrer typisk i slutten av juli og utover i august (i hvert fall her på Østlandet), og de trenger ikke å bindes opp. For å forlenge blomstringen har jeg toppet noen av dem tidligere i sommer; jeg klippet av toppen på plantene. Da bruker de litt lengre tid på å komme i blomst og alt blomstrer ikke samtidig.

Jeg elsker å fylle hagen med planter fra alle verdenshjørner, men jeg synes det er ekstra stas å ta vare på de eldre sortene. Jeg vet selvsagt at heller ikke høstfloks er opprinnelig nordisk (wikipedia sier de kommer fra Amerika), men dette er en staude med lange tradisjoner i norske hager, og det synes jeg vi skal ta vare på. Særlig når den er så vakker!