Orden på våren

Det er rare dager vi er inne i. Skoler er stengte, folk isolerer seg hjemme, besteforeldre skal ikke besøkes, barnehagene står tomme. Et potensielt dødelig virus sprer seg i befolkningen. Det er unntakstilstand i land etter land. Dette er jo nok til å skremme de tøffeste av oss. Da er det godt for kropp og sjel å gå ut i hagen og våren og se at der er alt som det skal være. Et eller annet mobilabonnement for en del år siden hadde slagordet «så har du i hvert fall orden på noe«. Det er litt sånn jeg føler det når jeg rusler rundt og ser knoppene svulme, spirer stikke opp av jorda og krokusene lyse opp i bedene. Javel, så gikk ikke undervisningen via nettet sånn jeg hadde tenkt i dag. Og vennetreff må skje via samtaler i Teams. Men hagen våkner som den skal, og sola skinner, og livet går videre.

Ikke bare blomstene viser tegn til liv i dag. Det var også flere småkryp å finne ute i sola. Lite gjør meg så glad som årets første humledronning i hagen. Ho var lubben og rund og tok seg god tid på perleblommen foran inngangsdøra. Kanskje hadde hun akkurat våkna opp? Da valgte ho i alle fall en god dag, for dette er den varmeste vårdagen vi har hatt så langt i år.

Og hvilken farge er det våren kom med i dag? Blått som en klar vårhimmel. Er det ikke sånn at blåfargen skal virke beroligende? Jeg blir rolig, i alle fall.

 

Hagedessert

IMG_20190817_111307

Klaserosen «Fellowship»

Ute er det en av de regnværsdagene som gjør at jeg er veldig glad jeg ikke har arbeid utendørs. Det sprutregner med en slik kraft at det nesten slår opp igjen fra bakken, og slik skal det fortsette stort sett hele dagen. Bortsett fra at jeg gjerne kunne tenke meg å holde på litt i hagen, synes jeg det er litt deilig med sånne skikkelig regndager også; da kan jeg være inne med god samvittighet, og det er masse tid til å gjøre ingenting – drikke litt te, lese i en (hage)bok, «lay like broccoli» foran tv’en (hvem har ikke sett Pretty Woman?). Kanskje er det på tide å oppsummere litt for seg selv hva som fungerte og hva som ikke fungerte i hagesesongen som gikk (jeg begynner allerede å føle at årets er på hell), og da er slike regnfulle dager gode å ha.

I går var det mer sommerlig ute, og jeg gikk en runde litt seint på ettermiddagen og gledet meg over alt som ikke er avblomstra. Joda, vi er definitivt på dessertdelen av hagemåltidet, og selv om hovedretten er den gjeveste med masse kraft, farger og overraskelser, ser det ut til å komme både søtt og godt i denne runden også. Med litt flaks kan det til og med hende at det vil komme en godbit til kaffen etterpå også, så måltidet er slett ikke over ennå.

I både Øvre Hage og Mellomhagen blomstrer det i gult. Min favoritt blant sommerblomstene står i like flott flor nå som den har gjort de siste to månedene: Cosmo. Jeg elsker de fjærlette bladene, og blomstene ser akkurat ut slik Blomster skal. Jeg er ganske sikker på at om man ber et barn tegne en blomst, vil det tegne en som ligner Cosmo, kanskje med unntak av bladene. Den blomstrer villig hele sesongen, og den er fri for snegler. Den er dessuten både lett å samle frø fra og å så selv, så det er mulig å fylle både potter og bed med denne fantastiske blomsten! Like ved noen av mine Cosmo står Kransvakkerøye (Coreopsis verticillata) i en gammel sandkasse som ikke lenger er fylt med sand. Bladene og blomstene kan minne om Cosmo, men den blomstrer mye seinere, og det er dessuten en staude, så den kommer tilbake igjen neste år. Den liker sol og veldrenert jord, så den liker seg godt der den står, selv om den nok skulle ønske at jeg ikke hadde rota inn litt oregano der også, for sistnevnte er altfor villig. I Mellomhagen står buskrosa jeg er mest fornøyd med i hagen (de andre er ikke blitt like store – ennå): Aicha. Den kom med et vell av blomster tidlig i juni, og nå kommer den med runde to. Det er riktignok færre blomster denne runden, men den er kraftig og fin, og insektene gleder seg om mulig enda mer enn meg over gjenblomstringen.

Det er i det hele tatt mange insekter i hagen, og rett ved siden av Aicha står det en busk som er dypt elsket av fargerike flyvende blomster: Sommerfuglbusken (Buddleja davidii). Den kan minne litt om syrin, men blomstrer først litt sent på sommeren, og den er mye mindre vinterherdig enn syrinen er. Den bør beskjæres på våren for å sikre en kraftig vekst, og dersom man også passer på å klippe bort de avblomstrede kvistene, vil det komme sideskudd med blomster som dermed forlenger blomstringstiden. Den liker seg best i sol, og av egen erfaring vil jeg si at det er lurt å ikke plante den så vindutsatt, for den har ganske sprø greiner. Sommerfuglene elsker den, så den er stort sett full av sommerfugler i forskjellige størrelser og farger. Den er absolutt å anbefale!

I Nedre Hage var det en edderkopp som i går var dypt opptatt med å spinne et nett mellom rosebuskene. Jeg er på ingen måte noen fan av edderkopper og kan oppføre meg fullstendig irrasjonelt om den skulle komme for nær meg, men jeg lar meg like fullt fascinere av hvordan den trekker tråder opp i et intrikat mønster. Inger Hagerup skriver om edderkoppens mysterium i diktet «Så rart» fra 1950:

Så rart å være edderkopp
Med nøste i sin egen kropp
Og spille alle dage.
Men hvordan kan den gjemme på
Så mange kilometer tråd
I slik en liten mage?

Ja, det lurer jammen meg jeg også på!

Det er noe med å rusle rundt i hagen og se hvordan lyset spiller inn på fargene på blomstene. Noen stor fotograf er jeg ikke, men det er litt moro likevel å leke litt med bilder i motlys. Personlig, og helt objektivt så klart, må jeg si at jeg synes blomstene tar seg fantastisk ut i all slags type lys!

Charlottes små

You have been my friend. That in itself is a tremendous thing. I wove my webs for you because I liked you. After all, what’s a life, anyway? We’re born, we live a little while, we die. A spider’s life can’t help being something of a mess, with all this trapping and eating flies. By helping you, perhaps I was trying to lift up my life a trifle. Heaven knows anyone’s life can stand a little of that.

Da barna var små, husker jeg vi hørte på E. B. Whites Charlottes tryllevev som lydbok i bilen. Barna elsket den, og jeg lot meg fascinere av at de fikk medfølelse for et vesen jeg ellers misliker på det sterkeste – edderkopper. Selv husker jeg vagt fra egen barndom en tegnefilm basert på boka, og jeg husker jeg gråt og gråt på slutten da Charlotte døde, så det er tydeligvis noe i måten historien formidles på.
Nå ser det ut til at Charlotte eller en av hennes venner har fått årets edderkoppkull ved inngangsdøra vår. En hel generasjon småttinger kravler rundt ringeklokka og sørger for at ingen kommer på besøk med det første. Jeg forsøkte meg på å si at de var søte, men husets tenåring, ho som elsket Whites fortelling som liten, mente bestemt at det var en overdrivelse. Kule, ja. Søte, nei. Hva synes du?