Også i år fyller jeg opp Juliana med herligheter som etter hvert skal på bordet. Jeg er fullt klar over at jeg på ingen måte hadde kunnet leve av det som dyrkes, men det er like fullt en stor glede i å pusle med rødmende tomater, auberginer og paprika. Jeg oppdaga litt overraskende at agutkplanten ikke var agurk, men en type gresskar eller lignende. Kan ikke huske å ha sådd det, men vi får se hva det blir ut av frukten/grønnsaken etter hvert. Spennende!
Med en solfattig sommer, er det fint å kunne lagre solenergi i drivhuset, og plantene ser ut til å trives også uten for mye sol. Jeg lurer likevel på om jeg skal gå til anskaffelse av litt større potter neste sesong. Det kan være bra for blant annet tomatene.
Drueplanta i hjørnet har selvsådd seg ganske kraftig, og jeg har nå nesten ti relativt store avleggere samt en hel haug bitte små (jeg har ikke hjerte til å luke bort alle). Usikker på om de kommer til å bære frukt, men kan ikke se hvorfor de ikke skal det. Blir gøy å følge dem videre!
Jeg er ellers et temmelig utålmodig menneske, og jeg tror haging er godt for kropp og sjel for sånne som meg; det gjør godt å måtte vente på at naturen ordner opp i eget tempo og å vite at målet ikke nås hverken i år eller neste år. Det blir hvilepuls ut av sånt!
Selvsådd druePaprikaAuberginAuberginblomsten er vakkerSquashTomatene trivesAgurk? Melon? Gresskar? Spennende!
Høsten 2023 kom jeg over et supertilbud på et drivhus som settes oppå en pallekarm, og etter at Bambi med venner spiste opp alle jordbærene jeg hadde i fjorårets pallekarm, var det et enkelt valg å gå til innkjøp av nevnte drivhus. I våres, da snøen endelig forsvant, fikk jeg mannen min til å hjelpe meg med å sette sammen mesterverket. Pallekarmen det skulle settes oppå, var ikke helt i vater, så det var litt styr å få det til å fungere, men han fikk det fint til. Og se så fint det ble!
Jeg har nå planta alle jordbærene der samt planta innkjøpte salater (mine selvsådde hadde visst gått ut på dato og ville ikke spire). Jeg har også satt inn to tomatplanter som var til overs etter Hagelagets plantemarked. Nå burde både snegler og rådyr kunne holdes ute, og jeg er spent på hvor stor årets avling blir.
Ved inngangsdøra har jeg planta en av mine sommerfavoritter: sjokoladekosmos (Cosmos Atrosanguineus). Jeg elsker den dype røde fargen som nesten går over i brunt, og jeg elsker selvsagt duften av sjokolade. I år skal jeg nok en gang forsøke å overvintre den, men det er heldigvis en stund til ennå. Fremdeles er det mulig på morgenkvisten for en liten humle å stille sitt søtsug i en blomstrende sjokolade. Mon tro om den smaker sjokolade også?
Modne fiken fra hagen
Jeg har for første gang i min hagehistorie kunnet høste fiken fra egen hage, og det synes jeg er veldig stas! Jeg tok bare med tre stykk, for jeg ville dobbeltsjekke om de faktisk var modne. Og det var de. De smaker søtt og saftig og en en fryd å spise! Fikentreet (Ficus) ble plantet i stor potte i drivhuset i fjor, og det ser ut til at det er en heldig plassering. Jeg håper treet vil fortsette å trives der nede.
Juli kom og gikk, og i dag er det allerede 1.august. Jeg vet det er en klisjé å si at tida går fort, men jeg synes absolutt det er tilfelle. Alt jeg skulle rekke! Det blir litt som med regla vi sa da vi lekte i sandkassa: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen». I år som i fjor og som alle år før det må jeg innse at jeg ikke fikk gjennomført alle idéene jeg hadde for hagen denne sesongen; det er potensiale for nye planer også neste år. Heldigvis er det mye som gikk som det skulle, og det er mye å glede seg over når jeg går en morgenrunde i solskinnet.
Pus på hagevandring
I Juliana er det tendenser til litt matauk der druene nå begynner å modnes og tomatene rødmer i sola. Husets yngste gartner hjelper gjerne til med vanning og stell, selv om han synes tomatplantene lukter så sterkt at det er kvalmende (han liker virkelig ikke tomater). Det er alltid hyggelig å være flere sammen når haging står på programmet!
Eksotisk mmed druer
Tomater!
Auberginen blir stadig større
Aubergineblomsten er vakker!
Gartnerspira
Vi er også flere sammen om hageprosjektet når jeg går rundt blant bedene i Nedre Hage. Det summer fra hundrevis av insekter i alle blomstene som byr på frokost. Særlig oreganoen er godt besøkt, og her må jeg være litt forsiktig når jeg tusler rundt, så jeg ikke kommer for nær de bevingede pollinatorene – nærkontakt kan gjøre vondt. Oreganoen må jeg forøvrig finne en bedre løsning for neste år, for de legger seg utover i bedet og fungerer ikke så godt som kantplante som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan ikke fjerne den, for insektene elsker blomstene, men jeg må altså finne bedre støtte til plantene. Neste sesong blir bedre!
Rhapsody in Blue med oregano
Blomsterflue på Rhapsody in Blue
Allium Sphaerocephalon
En annen plante jeg må finne støtte til, er perleevigblom (Anaphalis margaritacea), for den legger seg ned for den minste regnskyll. Jeg lot planta få innpass i hagen etter et plantemarked for noen år siden, og jeg skjønte raskt hvorfor giveren hadde ekstra planter å dele ut; den er langt mer villig enn jeg skulle ønske. Det kreves hissig luking hvert år for å holde den delvis i sjakk. Ifølge nettet er dette en gammel medisinplante indianerne brukte, og den kunne brukes mot det meste. Selv har jeg bare brukt den som tørket bukett inne når sommerens blomsterflor er over.
I Hjørnebedet i Mellomhagen står det ei rose med ukjent navn. Jeg har planer om å finne ut hva den er for noe, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Det er ei klaserosene, og den har helt hvite blomster. Den har hatt noen litt tøffe år, men nå ser den ut til å ha det litt bedre. Sammen med tvillingsøstera si litt lenger bort i bedet (idéen om symmetri ble med idéen) lyser det opp med rene, hvite roser. Spent på å finne ut hva slags sort det er snakk om.
Ukjent rose
Når jeg ser utover hagens bed nå på høysommerens hell, kjenner jeg roen senke seg. For en utålmodig sjel er det godt å måtte lære seg å vente på det som kommer og å vite at alt blir ikke perfekt med én gang. Og tenk om resten av livet også var som haging; at man alltid hadde mulighet til å begynne på nytt igjen neste år. Med blanke ark og fargestifter som Prøysen sang om. Hva av det man sådde her i livet ville man da endret neste år, og hvor ville man satt inn litt ekstra støtte? Hvilke samplantinger ville man endret på, og hvor ville man fylt på med mer gjødsel og næring?
Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kvell, og om du itte greie det æilt er like trist så ska du høre suset over furua som sist. Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel.
Utenfor Juliana står rosa Astrid Lindgren og ønsker velkommen.
Drivhus gir mye glede, og for min del gir det mer glede enn matauk. Det skrives stadig om hvor sunt det er med hage for den psykiske helsa, og det tror jeg absolutt er sant. Jeg kjenner roen senker seg idet jeg går inn til Juliana, og jeg fascineres av lukter og farger. Bli med inn, så skal jeg vise deg hvordan det ser ut der nå.
Jeg har selvsagt sådd tomater, og i år ble plantene mine ganske fine. De har hatt en tendens til å bli litt høye og hengslete, men å år har jeg klart å få dem mer robuste. Jeg gjødsla dem flere runder i mai og først i juni, men jeg har glemt det litt i det siste. Jeg må derfor sørge for å gjødsle dem igjen nå, sånn at de makter å bære fram alle tomatene som henger på vent. Søte og saftige har de vært, de, som allerede har blitt modne. I år blir det nok til en del salat.
Cherrytomater er mine favoritter
Nytt av året er aubergine, eller eggplant som hagens yngste gartner kaller dem. Det har blitt noe ut av nesten alle frøene, og plantene ser frodige og flotte ut med store, grønne blader og nydelige lilla blomster. De trenger ikke hjelp til pollineringa, bare vann, gjødsel og kjærlighet. Allerede er det en babyaubergine på gang. Så skinnende og blank den er! Gleder meg til å smake!
Aubergine i blomst
Aubergine
I det sørøstlige hjørnet står ferskentreet.(Prunus). Det blomstret så fint i våres, og i år har det ikke kommet lus på det, slik det gjorde i fjor. Jeg har forsøkt å tynne litt ut i frukten, sånn at hver fersken skal få litt mer næring og dermed bli stor og søt. De ser foreløpig veldig bra ut! Treet deler potte med en liten chiliplante, og det ser ut til å gå fint. Personlig synes jeg chili er litt sterkt, men det er så gøy å så.
Fersken
Foreløpig er ikke chilien moden
I de to andre hjørnene har jeg henholdsvis et lite fikentre og en drueplante. De står begge i potter og ser ut til å trives med det. Drueplanta vokser seg gedigen hvert år og får masse små, blå druer som i grunn ikke smaker så veldig godt. I år har jeg beskjært planta underveis og forsøkt at det bare skal være to klaser per grein. Foreløpig ser det ut til å ha gjort druene større. Om de er bedre, vil tiden vise… Fikentreet (Ficus) i det andre hjørnet er inne i sin andre sesong i min hage, og det er kjempegøy å se utviklingen! Det kommer en del fiken, så det blir nok til en god dessert etter hvert.
Drueplante
Jeg håper druene blir søte i år
Fiken (Ficus)
Det er virkelig stas med et drivhus å pusle i, og så synes jeg det ser fint ut i hagen også. Et lysthus hadde vært gøy å ha, men det er det rett og slett ikke plass til hos oss. Dermed må Juliana stå for begge deler – både matauk og lyst. Og det gir meg i alle fall masse lyst til mer haging!!
DER er sommerferien offisielt igang, og nå ligger hele sommeren foran oss full av blanke ark vi skal fargelegge i de fargene vi vil – eller de fargene som blir oss tildelt. Det er alltid litt rar og til dels melankolsk stemning når året er ferdig, for når man har en jobb som min, så går ikke året fra januar til januar men fra midten av august til midten av juni. Erik Bye sang «Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre», og så står man der når året er over og tenker over hva det faktisk var man mestret når det kom til stykket. Dette har ikke vært det enkleste året å ro i land, med en pandemi som satte oss på prøve på flere måter enn jeg trodde skulle være mulig. Helt plutselig ble hverdagen snudd på hodet, og det ser ikke ut til å bli noen vanlig hverdag igjen med det første heller. Noe av det beste i mitt yrke er å være sammen med mennesker, diskutere, lære bort og lære selv. Den digitale formen med svarte skjermer og monologer med seg selv fikk meg til å savne ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle savne. Måten å avreagere på var å gå ut i hagen, og heldigvis kom pandemien på en tid på året der det virkelig gikk an å holde på der ute. Til og med været var på vår side, så det har vært dag på dag med solskinn de siste månedene. Og når jeg ser utover hagen på hvordan det spruter ut knopper, blomster, farger, lukter og lyder, da kjenner jeg at selv om jeg slett ikke mestret alt jeg skulle ønske, så har jeg da mestret noe likevel. Heldigvis!
Melonblomsten er svanger!
Drueplanta blir større for hvert år.
I drivhuset er det frodig og grønt. Jeg har klart å holde det i live selv om det har vært så varmt at det mer minner om Sør-Europa enn lille Norge. For første gang har vi sådd meloner, etter ønske fra familiens yngste gartner, og nå er det tydelig å se at noen av melonblomstene er svangre der de strutter med oppblåste mager. Det hadde vært så moro om vi i det minste klarte å få én melon! Auberginene har ennå ikke kommet med blomster, men jeg har fremdeles troa på at dette vil gå bra. Drueplanta er i alle fall fornøyd i hjørnet sitt og vokser seg kraftigere for hvert år. Dette året skal jeg forsøke å huske å fjerne noen av klasene, sånn at det kanskje blir litt størrelse på de druene som får vokse. Det gjør alltid så vondt å fjerne frukter som kunne blitt noe…
Sveve (Hieracium)
Overalt i hagen er det noe som blomstrer eller som snart slår ut i blomst, og det endrer seg fra dag til dag. Akkurat nå er det de oransje svevehodene som stikker seg fram i bedene. De har en flott farge og ser så yndige ut der de svever over de andre blomstene (ikke så vanskelig å gjette hvor navnet kommer fra). De sprer seg riktignok ganske villig, så de må holdes litt i sjakk.
Det må ikke pionene. Også i år har jeg glemt å støtte opp alle, men jeg har husket noen av dem. Kanskje jeg får ordnet noe i morgen, for dagen etter skal regnet komme, og da blir de ellers slått ned i bakken. De dufter så deilig og søtt, men de er så fulle av maur at det ikke er like moro å stikke nesa borti.
Rosene kommer for fullt nå. Noen er allerede i full blomst, mens andre forbereder seg. Godt ikke alt blomstrer på en gang, for det hadde blitt så kjedelig seinere i sesongen. Roseknopper er så vakre, synes jeg! Tenk all skjønnheten og duften de holder inne!
Friesia og kattemynte (Nepeta)
Mark Twain skal ha sagt en gang (eller sikkert skrevet) noe som jeg fant oversatt til tysk, og jeg synes det var så treffende på en dag i nesten 30 grader i skyggen: «Sommer ist die Zeit, in der es zu heiß ist, um das zu tun, wozu es im Winter zu kalt war». Det er nesten så jeg håper det blir hakket kaldere i morgen.
De siste dagene har det vært hetebølge her i (deler av) landet, noe som betyr merarbeid for alle som liker haging – både for oss med føtter og de med vinger. Heldigvis er det dette vi venter på hele vinteren og lever for hele sommeren (for noen av oss mer bokstavelig enn andre). Livet er godt for oss som liker hage!
I Juliana grønnes og rødnes og blånes (?) det, og det er like moro hver gang å kunne knaske på stedet eller å ta med til salaten. Og tenk! Jeg har til og med en egen drivhusassistent!
Lykke
Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.
Men ennå ikke kjenne deg.
Diktet er skrevet av Inger Hagerup og utgitt i 1945.Hun er en av mine absolutte favorittdiktere, og jeg elsker hvordan hun med tilsynelatende letthet kan rime seg gjennom de fleste temaer – ofte med kvinnelivet i fokus. Her er det ungdommeligheten og den kanskje nært forestående Forelskelsen det skrives om, og de gjenkjennelige ungjentetankene går meg rett i hjertet – selv om jeg hverken er ungjente eller nyforelsket lenger. Likevel er noe av den følelsen som diktet gir meg, med meg når jeg går gjennom Nedre Hage nå i begynnelsen av juni. Myggstikk (eller for min del, maurstikk) som klør, blomster som viser vei og forventningene om hva sommeren vil bringe. Ja, dét er lykke!
Regnet som kom de siste dagene, har bidratt til bugnende bed, og det er en fryd å holde på! Så i strålende dag har jeg gått hagen ned og opp (huset er øverst) med jord, gjødsel, planter, utstyr og omtanke for å plante, luke, klippe og stelle. Ofte med en liten vofs i ved føttene, selv om han syntes det ble litt mye mas opp og ned og etter hvert boikott hele greia. Det er jammen mye god trening i en økt i en skrånende hage, og det er i alle fall sikkert at tomatene i drivhuset er forbeholdt husets lille røde høne!
I Øvre Hage har den ene clematisen så vidt slått ut i blomst. Den får slynge seg oppover i hagens gamle plomme tre, og jeg håper de etter hvert kritthvite stjerneblomstene vil dekke hele treet. Merkelappen til planta er selvsagt borte, så jeg husker ikke lenger hva for slag det er, men sånn er det i grunn med det meste her i hagen.
Like ved clematisen står Dahliabedet, som ikke har noen Dahlier, men som er fullt av nesten avblomstrede tulipaner. Etter hvert vil rosene komme bedre til syne, men akkurat nå er det forglemmegeisøsteren «Jack Frost» (Brunnera macrophylla) som stjeler showet. Den stortrives tydeligvis i bedet og har blitt kjempestor. Sammen med kattebusken (Actinidia) blir det litt av et skue!
Nedre Hage bugner i grønt og hvitt og rødt og gult. Det er fremdeles mye som ikke er som det skal være, men så er det da også veien som er målet. Og veien deler seg stadig og slynger seg i nye retninger, så det er en fryd å rusle videre!
Ah, ferskentreet (Prunus persica) som ble anskaffet en vårdag i fjor, blomstrer for første gang i drivhuset. Og for et flor! Treet er plantet i en stor potte (plast for å flytte den lettere) og står i det sørlige hjørnet i Juliana. I vinter fikk det stå i fred i kaldt drivhus, og jeg var litt spent på om det ville gå bra, men det ser ut til å trives godt, for det har blitt ganske stort bare på den ene sesongen. I fjor kom det en del ferskner, og de var deilige og søte. Jeg er kjempespent på om det blir noen i år eller om jeg burde hjelpe litt til med pollineringen. Så rikt som det blomstrer nå er det i hvert fall ikke blomstringen det er noe feil med. Jeg skal fortelle i løpet av sesongen hvordan det har gått.
Ah, ferskentreet (Prunus persica) som ble anskaffet en vårdag i fjor, blomstrer for første gang i drivhuset. Og for et flor! Treet er plantet i en stor potte (plast for å flytte den lettere) og står i det sørlige hjørnet i Juliana. I
Hagesumming 