For ikke så altfor mange år siden, fant jeg ut at jeg virkelig liker dahliaer. Jeg fant også ut at jeg liker dem godt nok til å være villig til å grave dem opp på høsten, lagre dem kjølig gjennom vinteten og drive dem fram i vårlyset igjen, selv om dette er en del jobb. Gleden har relativt raskt sunket, for det er noen som liker dahliaer om mulig enda mer enn jeg gjør: brunskogsneglene! De spiser opp plantene fullstendig, og de har tatt livet av flere enn min vinterlagring har gjort. Jeg har forsøkt alt; planta i kasser med kobberbånd rundt, planta i urner på uteplassen, planta kun de med mørke blader… Nå gir jeg opp å ha dahliene i Horten; de er alle frakta til hyttehagen der det ikke finnes brunskogsnegler, så får vi se om det blir blomster i år.
Dahlier i mai
Knollene har jeg lagra kaldt og mørkt (noe som var enklere på hytta enn hjemme), og rundt vinterferien satte jeg dem i potter for å drive dem fram. De trenger heldigvis ikke så mye vann når de står kjølig i potter (i lyset), og vi har vært her ofte nok til både vanning og kniping av toppskuddet (for å gjøre dem fyldigere). Nå har de vokst seg store og kraftige, så denne helga fikk de komme ut i bedene. Jeg fant en del kvister fra vierkrattet som jeg brukte som støtte, for det blåser en del her. Jeg er kjempespent på hvordan det vil bli!
planta før frosten, for det må da tære veldig på planta at den spises så ned? Vet ikke om det er nok kraft igjen til å overleve vinteren. Vi får se om den kan reddes. Jeg skal i alle fall forsøke. Det kan virke som om sneglene spiser opp det som allerede er angripi og heller lar det andre rundt få stå i fred.
jeg har glemt navnet på. Den er stor, høy og ganske kraftig og har blomstra masse allerede. Den er lys i bladene og burde sånn sett ha blitt spist av sneglene som har kommet opp i bedet (jada, de forserer kobberbåndet uten å mukke), men det ser ikke ut til å ha vært noe stor problem. Jeg vet ikke hvorfor den er mer eller mindre skåna, mens den lilla er spist. Kan det ha noe med fargen å gjøre? Jeg tror ikke det altså. Jeg tror heller teorien om at de små spises før de store er det som kan stemme her, og den navnløse lilla var/er mindre og allerede angripi.
Jeg fikk penger til å kjøpe meg noe fint for da jeg nylig hadde bursdag, og da visste jeg med én gang hva jeg ville ha; jeg ville ha en god stol til drivhuset! Da jeg var innom et av mine favoritthagesentre (Rom i Tønsberg), fant jeg nettopp den jeg ville ha. Sammen med en god hagevenn gikk jeg dermed til innkjøp av stolen, og nå står den stor og flott i drivhuset. Det spørs riktignok om det er en herr Karaffelmann som kommer med saft og vann, men jeg er da en dame av vår tid, så jeg klarer helt fint å bære med meg en kopp te selv om det skulle være ønskelig – ja, sågar et glass vin skal jeg klare å ta med meg!
og det har vært en fryd å holde på med luking, rydding og avslapping i hagen. Biene var i full fart, og én satt en stund på hodet mitt og tok seg en hvil. Kanskje ikke så rart; jeg heter tross alt Lillia! De flyr rundt og gleder seg over tidligblomstrende vinterblom, krokus, selje og stemorsblomster. En del av dem forvilla seg inn i drivhuset, men det satser jeg på at ikke blir noe problem når vi etter hvert får innstallert de automatiske vindusåpnerene.
Andre dyr i hagen jeg ikke setter like stor pris på, er snegler. Jeg har foreløpig ikke sett noen, men jeg har finni en del egg. Æsj! De knuser jeg selvsagt umiddelbart. Rundt det store Dahliabedet mitt, har jeg prøvd meg på en miljøvennlig løsning på snegleproblemet (det hevdes i alle fall så utapå pakka – om det virkelig er en løsning får tiden vise…). Jeg har nå klebet 4 cm bred kobbertape rundt hele bedet, for da kommer visstnok ikke sneglene over. Jeg er spent på om det stemmer! Lakmustesten vil være nettopp Dahliabedet, for det er fullt av sneglesnadder: Dahlier, forglemmeieisøster, ridderspore. Jeg skal fortelle hvordan det gikk, jeg!
Hagesumming 