Da vi for snart 14 år siden flytta til hagen her i Horten, var det rester av et gammelt staudebed foran døra i Øvre Hage. Bedet ble raskt overtatt av krypfredløs og astilber, før det ble fullstendig dekka av gress. Siste året begynte skvallerkålen å bre seg, og det var direkte flaut å ha dette som blikkfanget når noen kom på besøk. Jeg hadde lenge snakka om muligheten for å grave opp og heller anlegge et vanninnslag i bedet, men mantraet for det meste her i hagen er inspirert ev Piet Hein: Ting Tar Tid. Så nå i påska tok jeg spaden i egen hånd og begynte å gyve løs på oppgaven.
Først måtte rota til alt ondt fjernes. Lenge før vår tid stod det et tre i dette bedet. Jeg vil tro det var en sypress eller noe lignende. Det ble i alle fall fjernet før vår tid (det skygget antagelig ganske greit på uteplassen utfra størrelsen på stammen å dømme), og så lenge vi har bodd her, har det bare vært en trestubbe igjen. Ungene leker ikke lenger at dette er en del av jungelen til figurene deres, så nå kunne jeg grave den opp. Den hadde stått så lenge, at den var blitt råtten nok til at jeg faktisk klarte å grave den opp kun ved bruk av spade, muskelkraft og sinne. Bedet var i tillegg fylt med masse stein, både store og små, og disse måtte fjernes. Jord måtte lagres i trillebår fram til jeg kunne fylle det på igjen. Den største jobben var egentlig å fjerne ugressduken som tidligere eiere hadde lagt over bedet for mange år siden. Den var fullstendig gjennomgrodd av både gress og skvallerkål og satt dermed nesten bom fast. Det var et strev å rive den opp, fjerne ugresset og rense jorda under for ugressrøtter. Jeg skal aldri legge ugressduk selv noen gang, for den fungerer bare fram til det tidspunktet det begynner å vokse noe over den (og det gjør det!), og dette er det mye vanskeligere å fjerne enn det hadde vært uten duk.
Så langt, så godt, men der stoppa det en god stund. Med alle butikker stengt (som jeg er lei av korona!) var det ikke så lett å få tak i vannbeholderen som skulle under slipesteinen jeg ville ha. Tidligere denne uka fikk jeg tak i ei stor mørtelbøtte hos Maxbo. Den rommer 90 liter og er super for formålet. Jeg fylte litt grus nederst i bedet der den skulle være, og så satte jeg bøtta oppå. Jeg fikk den i vater, og med litt hjelp i går, kom vi i mål. Vi fylte på med jord rundt bøtta, sånn at den stod støtt. Deretter satte vi noen steiner i bøtta, sånn at vannpumpa ble høy nok til å kunne komme opp gjennom hullet i slipesteinen. Så la vi armeringsjern oppå bøtta, før vi la slipesteinen oppå denne igjen. Vi la steiner både under og oppå armeringsjernet, sånn at det ble mest muslig dekket. Siden bøtta må tømmes på høsten samt pumpa må overvintres frostfritt, gjelder det å ikke dekke altfor mye oppå bøtta.
Bøtta ble fylt med vann, ledningen ble satt i kontakten, og det var bare å glede seg over fontenen som nå spruter opp over den gamle slipesteinen, før det renner ned igjen i beholderen under og sånn sett hele tiden brukes på nytt.
Jeg har beplantet bedet med masse forskjellig iris i hvite og blå toner, hvit storknebb, hvit stjerneskjerm (Astrantia major) og hvit vingefrøstjerne (Thalictrum delavayi). Jeg har også sådd blå valmuesøster for å se om jeg får dem til å ville være i bedet. Målet er å forsøke å holde meg til blå og hvite toner denne gang. Jeg pleier ikke å være så god til å holde meg til hva jeg har planlagt av blomster, men jeg skal forsøke å være flinkere denne gang. Jeg har også planta en del fioler innimellom, men det er bare fordi bedet foreløpig ser ganske tomt ut. Til høsten skal jeg sette masse løker, sånn at det vil blomstre fint neste år igjen. Jeg gleder meg veldig til det begynner å vokse seg til!















Perleevigblom (Anaphalis margaritacea) ligger nå utover store deler av Det Blå Bedet og mitt forsøk på å luke unna slik at den ikke skal ta for stor plass, ble ikke tatt hensyn til. Jeg får forsøke å finne noe å støtte dem opp med igjen – både perleevigblom og oregano. De er riktignok svært lette å ha med å gjøre, begge to, selv om de til tider nesten er litt for villige. De har også en lei tendens til å bli mer liggende enn stående i min skrånende hage, og det er et problem jeg hver sesong tenker at jeg skal håndtere bedre neste sesong. Plutselig finner jeg en god løsning, men foreløpig er plantene villere enn jeg skulle ønske.



