Am leuchtenden Sommermorgen
Geh ich im Garten herum.
Es flüstern und sprechen die Blumen,
Ich aber, ich bleibe stumm
Heinrich Heine (1797-1856)
Blå iris mot blå himmel
Det er ennå ganske tidlig morgen, og jeg våkna enda tidligere av sola som kikket inn mellom gardinene på soverommet. Jeg gikk etter hvert ut på balkongen og så utover hagen, mitt eget rike, og kunne kjenne allerede nå i de tidlige fiolette morgentimer at det kommer til å bli en varm sommerdag. I en tynn sommerkjole ruslet jeg deretter en runde i hagen og så på alt som har skjedd av under i løpet av natta. Pus fulgte med på runden og forsvant snart inn blant buskene for å se etter mus, snart rundt føttene mine meg for å kose. Det stemmer som Heine skrev at jeg ikke snakket med blomstene, men med pus snakket jeg likevel. Ho hadde også tro på at dette blir en fin dag.
Hver vinter og tidlig vår ser jeg utover hagen og tenker at nei, i år tror jeg ikke det blir så frodig her. Det ser så tomt ut over alt, og det er sikkert ikke så mye som har overlevd. Heldigvis er min pessimisme ikke korrekt, for det blir i løpet av noen måneder til et meterhøyt teppe av farger, blomster og dufter. Og insekter. Når jeg ser dem fly rundt fra blomst til blomst, tenker jeg at jeg gjør i alle fall noe for miljøet, jeg også. Og siden det ikke benyttes noe som helst av kunstgjødsel eller giftstoffer, kan jeg med god samvittighet fryde meg over alt som spirer og gror.
Majas bed med akeleier, kjempevalmuer og vortemelk
Majas bed med akeleier, nattfiol og løfter om mer blomstring
Til tross for at jeg ikke har et snev av religiøsitet i meg, blir jeg nesten andektig når jeg går rundt i hagen en sommermorgen i sol. Tenk så fantastisk naturen er! Jeg kan gjerne gå rundt og ta ære for hvordan det ser ut, og joda, jeg er ansvarlig for beplantning og for en del opprydning og vedlikehold. Men det er ikke jeg som får frøene fra i fjor til å åpne seg og slippe ut et vell av mystikk og magi. Det er ikke jeg som danner knopper på rosene, og det er ikke jeg som gir farge til verken sommerfugler eller kronblader. Det er ikke jeg som gir gullbassens vinger metallglød, og det er ikke jeg som omgjør jordbærplantenes hvite blomster til deilige, røde bær. Når jeg ser på hva Moder Natur ordner så fint på egen hånd, blir det mer og mer klart for meg at vi må spille på lag med henne og at vi må spille henne god. Bare ved et samarbeid på hennes vilkår vil vi kunne la framtidige generasjoner få nyte slike stille, andektige morgentimer!
Krypjonsokkoll (Ajuga reptans) med markjorbær
Humlebesøk i honningknoppurten (Cyanus montanus)
I akeleien kjemper en gullbasse en tapt kamp mot maurene
Hagesumming 