I slutten av juli og begynnelsen av august (litt avhengig av vær, selvsagt) er det muligheter for å øke selvforsyningsgraden i heimen; det er tid for safting og sylting. Det vil si, dersom man kommer så langt før fuglene har tatt seg av alle bærene. Da barna var små, lagde jeg en del saft, men de foretrakk alltid den butikklagde framfor den jeg hadde lagd. Det ble derfor for mye styr til at jeg gadd å lage saft, når det ikke ble drukket. Syltetøy er heller ikke noe det spises mye av her i huset, noe som betyr at det ofte har vært nevnte fugler og andre kryp som har fått forsyne seg av det som henger på trær og busker. Men i år bestemte jeg meg for å prøve meg igjen – om så bare for min egen del!

Da vi beplanta hele (!) Nedre Hage på nytt for ti år siden, gikk jeg med på å la to små villbringebærbusker bli stående, for far og datter ville så gjerne plukke bærene derfra. Det er en av de dårligste hageavgjørelsene jeg har tatt! Som alle andre vet, sprer bringebær seg veldig, og villbringebær enda mer enn det igjen. Det er derfor bringebærbusker over store deler av Nedre Hage (ikke i bedene, men i den delen som skulle få ha et litt villere preg), og de tidligere nevnte bærentusiastene glimrer med sitt fravær. Det er derfor den lille røde høna som må sørge for at det blir noe ut av de rosa herlighetene – jeg må jo innrømme at de smaker veldig godt. Jeg plukka noen kilo (usikker på hvor mye), og har nå gjort dem om til både syltetøy og saft.

Da vi bygde om Nedre Hage, lot vi et gammelt kirsebærtre få bli stående. Etter ganske kraftig beskjæring og litt omtanke, bærer det nå en del frukt (samt er støtte for en Lykkefund-rose som snor seg oppetter stamme og greiner). Det blir ikke nok til så mye, men det holdt til noen glass syltetøy. Dette er syltetøy kun jeg liker i huset, og jeg gleder meg til å spise det utover vinteren.

Vi har et par ripsbusker av god, gammel årgang. De ligger temmelig skyggefullt til, så det er begrensa hvor mye de bærer av bær, men jeg fikk i alle fall med meg det som var der. Neste sesong skal jeg beskjære sånn at det kommer noe mer sol til dem. Naboens relativt nybygde garasje får jeg ikke gjort så mye med… I Nedre Hage er det dessuten en solbærbusk og en stikkelsbærbusk. De har litt dårlige kår der de står, så de bærer ikke så mye frukt (også noe som står på lista over hva som må gjøres noe med før neste sesong), så det blir ikke nok til egne syltetøy eller geleer av dem i år. Jeg blanda det derfor heller sammen med rips, bringebær og restene fra kirsebærtreet, sånn at det ble en saft med mye smak. Deilig!

Jeg er ikke så god på matauk. Det jeg sår og dyrker ellers blir gjerne ikke så imponerende som dyrkere i hagebøker og hageblader ellers ser ut til å få det til å bli. Eplene har en del skurv, og plommetreet får stort sett bare råtne plommer (det får bli stående for å skjule garasjen til en annen nabo). I år spiste dessuten rådyrene opp absolutt alle jordbærene, så det ble ikke en eneste dessert ut av dem. Det føles derfor godt når jeg i alle fall klarer å bruke noe av det som vokser i hagen og gjør det om til glass og flasker fylt med smak av sommer. Gudene skal vite at smaken av sommer og sol er noe som er sårt tiltrengt i en våt og kald norsk vinter!