Det er laget mange sanger om våren, og siden våren ofte er en metafor for ungdomstid, er det ikke så rart at sangene ofte handler om kjærlighet. Det må likevel være mer enn ungdommelig kjærlighet som gjør at våren er et yndet motiv i dikt og sanger. En av visene jeg liker best med dette temaet er visa «Menuett i mai» av Vidar Sandbeck. Visa ble skrevet i 1960 og gir i alle fall meg en skikkelig vårstemning, og jeg tar meg i å nynne på den og småsynge den for meg selv der jeg tusler mellom de stadig grønnere bedene.
Jeg er så fascinert av uttrykket han bruker: «grogrønne mainettene». Fantastisk uttrykk! For det er en helt egen grønnfarge nå som det spruter fram langs «gangsti og vegg» og hagesti og blomsterbed.
Vil du bli med i menuetten i de de grogrønne mainetten’
når det våres, når det våres ut med gangsti og vegg.
Vil du leke og gle’ deg, tar du kjæresten med deg
ut i skogen når det lever milla bjørker og hegg.
Våren er sein her hos oss i år, og blomstringa ligger i hvert fall to uker etter tidligere år. Det skyldes vel de kalde aprilnettene vi hadde. De tok for øvrig knekken på flere planter enn vinteren klarte, sånn at flere roser har fryst hel ned og det samme har en rododendron og den store, flotte blodripsen jeg har i Nedre Hage. Jeg har håp om at det ikke er helt dødt, men noen stor blomstring blir det ikke i år.
Men hvordan det nå enn er med sen blomstring og uteblitt blomstring, så er det sommer i vente, og da kan det jo ikke bli så galt likevel.
Det er sammar i vente, det er lykke å hente.
Det er livet som forærer deg en blomsterbukett.











I fjor på denne tida skrev jeg at akeleie nok er den blomsten jeg ville gå for dersom noen pressa meg på å si min favorittblomst. Akeleier blir man aldri lei! I år ser jeg at det har skjedd noen krysninger med spennende resultat; noen hvite har blanda seg med de mørk burgunder som stort sett dominerer i hagen, og det har resultert i noen mørke lilla med lyse skjørtekanter. Fiffig!

en blomsterelskende person er dette et nærmest umulig spørsmål å svare på, nærmest på linje med «hvilket av barna dine elsker du mest». Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg likevel fram til et svar. For selv om det varierer etter årstid og sikkert også humør, så er det én blomst jeg alltid blir glad av å se: akeleien. Jeg har i grunn elsket akeleier helt fra jeg var liten, og jeg husker særlig en gammel variant som stod i hagen hjemme. Den var gul og lilla med lange honningsporer, og best av alt; den lukta fantastisk. Faktisk lukta den som en is jeg var veldig glad i. Det er i alle fall sånn jeg husker det.

