Sammar i vente

Hagelilja

Det er laget mange sanger om våren, og siden våren ofte er en metafor for ungdomstid, er det ikke så rart at sangene ofte handler om kjærlighet. Det må likevel være mer enn ungdommelig kjærlighet som gjør at våren er et yndet motiv i dikt og sanger. En av visene jeg liker best med dette temaet er visa «Menuett i mai» av Vidar Sandbeck. Visa ble skrevet i 1960 og gir i alle fall meg en skikkelig vårstemning, og jeg tar meg i å nynne på den og småsynge den for meg selv der jeg tusler mellom de stadig grønnere bedene.

Jeg er så fascinert av uttrykket han bruker: «grogrønne mainettene». Fantastisk uttrykk! For det er en helt egen grønnfarge nå som det spruter fram langs «gangsti og vegg» og hagesti og blomsterbed.

Vil du bli med i menuetten i de de grogrønne mainetten’

når det våres, når det våres ut med gangsti og vegg.

Vil du leke og gle’ deg, tar du kjæresten med deg

ut i skogen når det lever milla bjørker og hegg.

Våren er sein her hos oss i år, og blomstringa ligger i hvert fall to uker etter tidligere år. Det skyldes vel de kalde aprilnettene vi hadde. De tok for øvrig knekken på flere planter enn vinteren klarte, sånn at flere roser har fryst hel ned og det samme har en rododendron og den store, flotte blodripsen jeg har i Nedre Hage. Jeg har håp om at det ikke er helt dødt, men noen stor blomstring blir det ikke i år.

Men hvordan det nå enn er med sen blomstring og uteblitt blomstring, så er det sommer i vente, og da kan det jo ikke bli så galt likevel.

Det er sammar i vente, det er lykke å hente.

Det er livet som forærer deg en blomsterbukett.

Det gror!

Dette ser ut til å bli en av de somrene som hagen vil like: sol og passe varme og stadig (!) regnskyll. Selv kunne jeg godt tenkt meg hakket færre regnskyll og desto mer varme, men trøsten er en bugnende hage. Og som det gror! Det er nesten så en kan høre det. Riktignok ble en del slått i bakken av regnet som spruta ned i natt, og det er både valmuer og pioner som ikke kommer til å reise seg igjen, men stort sett ser plantene ut til å stortrives. Det gjør insektene også, og jeg er helt sikker på at det er mye flere av dem i hagen i år enn i fjor. I alle fall humlene er det ekstra mange av – mine favorittinsekter, kanskje med unntak av sommerfugler. Kanskje like greit været er som det er likevel.


IMG_20190613_175311

Humlebesøk i brunstorkenebb (Geranium phaeum)

IMG_20190613_174728

Clematis sammen med pil (Salix)

IMG_20190613_174622

Allium

IMG_20190613_174606

Akeleie

Akeleier

Nå er tida endelig her for en av mine absolutte favoritter: akeleie. Jeg har massevis av den rundt i hele hagen, og det blir stadig nye krysninger av farger og ynde. Noe så vakkert! Og noen av dem lukter godt også. Ikke er de særlig kravstore heller; de liker sol eller halvskygge og normal hagejord. Der de trives frøsår de seg lett, og sånn kan man få nok til å dele med gode hagevenner på kort tid – hvis man ikke plukker de inn til buketter, da. Akeleier blir jeg aldri lei!

Aldri lei

20160602_144543I fjor på denne tida skrev jeg at akeleie nok er den blomsten jeg ville gå for dersom noen pressa meg på å si min favorittblomst. Akeleier blir man aldri lei! I år ser jeg at det har skjedd noen krysninger med spennende resultat; noen hvite har blanda seg med de mørk burgunder som stort sett dominerer i hagen, og det har resultert i noen mørke lilla med lyse skjørtekanter. Fiffig!20160602_144605

Jeg gjetter på at det er den lyse og vakre akeleia ikke så langt unna som er opphavet til skjørtekantene. Har dere sett hvor flott form det er på blomstene? Ikke rart akeleier står øverst på lista!

Ellers ser jeg at jeg at jeg har kommet hjem med et skikkelig funn fra plantemarkedet vårt i fjor; en søt og yndig akeleie i så lyse gult at det nesten er hvitt. Også har den brokete blader! Det har jeg aldri sett før! Kjempeflott! Håper den blir stor og kraftig der den står i Sindres bed.

 

Mitt favorittbarn

DSC_0002For en stund siden ble jeg spurt om hva min favorittblomst er. Jeg mener, for DSC_0019en blomsterelskende person er dette et nærmest umulig spørsmål å svare på, nærmest på linje med «hvilket av barna dine elsker du mest». Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg likevel fram til et svar. For selv om det varierer etter årstid og sikkert også humør, så er det én blomst jeg alltid blir glad av å se: akeleien. Jeg har i grunn elsket akeleier helt fra jeg var liten, og jeg husker særlig en gammel variant som stod i hagen hjemme. Den var gul og lilla med lange honningsporer, og best av alt; den lukta fantastisk. Faktisk lukta den som en is jeg var veldig glad i. Det er i alle fall sånn jeg husker det.DSC_0016

Jeg har masse forskjellige akeleier i hagen, og jeg lar dem få spre seg som de vil. Det vil de heldigvis gjerne, så det dukker statig opp akeleier på nye steder. Til og med mellom steinene på uteplassen dukker de opp, og jeg lar dem få stå i fred. Stort settDSC_0017 er det den mørkelilla sorten som var igjen i hagen fra tidligere eiere som er den som er å finne flest steder, men det blir stadig flere sorter. Jeg har både fått en del av venner samt tatt med hjem fra plantemarked, så det er stadig noe nytt. Hva de heter alle sammen, er jeg ikke så nøye på. Så lenge de blomstrer, tiltrekker seg insekter og lyser opp i bedet, kan de hete hva de vil for meg.DSC_0088

Best liker jeg de store med lange honningsporer, og det er helt i orden at de også lukter godt. Fargen er ikke så farlig. De ser uansett så yndige ut der de nikker blidt med hodene sine. Man må simpelthen bli i godt humør av å se dem!