I vakre Lunde i Telemark har vi hytte, og her har jeg selvsagt anlagt noen bed. Til tross for at vi er så mye på hytta som tid og energi gir mulighet for, så er dette bed som i stor grad må klare seg selv. Jeg har derfor forsøkt å plante deretter. I tillegg ligger hytta omgitt av skog, og da ønsker jeg å ha planter som passer litt inn. Jorda her er sur, så jeg har flere rododendron og hortensia. Dessuten har jeg kunnet plante både ridderspore (Delphinium) og storhjortetrøst (Eutrochium purpureum), siden det ikke er snegler her; i hagen hjemme i Horten ble plantene spist før de noen gang rakk å blomstre. Den krypende timianen (Thymus) sprer seg villig utover, og både hosta og storkenebb vokser seg store og fine.
Jeg synes det er deilig å kunne pusle litt i bedene her oppe også, og det er ekstra stas å gi bedene et litt annet uttrykk enn bedene i villahagen hjemme
Ridderspore (delphinium) i lys lilla variant Praktryllik (Achillea filipendulina) er godt besøkt av pollinerende insekter Bedene vokser seg til 😊Askveronika (Veronica spicata) ble med hjem fra lokallagets plantemarkedTimian med sommerfuglbesøkEn vakker sommerfugl samler nektar fra en nellik (Dianthus)
Dersom man ønsker insekter velkommen i hagen (og det gjør vi jo!), så er det enkelte blomster som tiltrekker seg flere enn andre. En slager i så måte er vakre kryptimian (Thymus), en krydderurt man burde ha i hagen uavhengig av interesse for pollinerende innsekter. Ikke bare er den vakker med sine lilla blomster tett i tett, men den lukter deilig, og den er lettstelt. Det vil si at den gjerne kan ha litt karrige kår med litt sandete jord og lite vann, men den mistrives om det blir for vått, og våte vintre kan utslette store deler av tua. Dersom den får levekår den liker og får mye sol og varme, vil den villig spre seg og danne store tuer relativt raskt. Mange bruker den mellom heller eller i trapper i hagen, noe som ser pent ut både under blomstring og ellers.
Hvis du ikke allerede har kryptimian, anbefales det på det sterkeste!
I Øvre hage har det i flere år stått et høybed der hvor ungenes sandkasse tidligere stod. Først var tanken at ungene skulle få hvert sitt som de kunne beplante som de selv ønsket, men dette fikk ikke den ønskede effekten av grønne fingre hos den yngre garde. Jeg overtok deretter bedene selv. Det ene høybedet har jeg beplantet med jordbær (passende nok av sorten corona det året pandemien hjemsøkte vårt land), og det andre har hatt litt forskjellige urter og vekster. Det viser seg at det gror godt i bedene.
Siden forholdene i bedene er såpass gode, har jeg gått til anskaffelse av flere pallekarmer for å utvide grønnsaksproduksjonen. Pallekarmene måtte først males, og så var det bare å sette dem sammen. Først da oppdaga vi, ikke så raskt, at de er dobbelt så store som de vi allerede har. Det igjen betyr dobbelt så mye jord. Vi har derfor valgt å bare sette opp ett nytt høybed, og så får vi se litt hvor vi setter det andre; det er tross alt ikke så mye gressplen igjen i hagen vår…
Jeg har stifta fast barkduk til kassene, sånn at de forhåpentligvis holder lenge. Deretter har jeg fylt opp med god hagejord jeg har kjøpt i hagebutikk. Jeg kunne sikkert hatt litt mindre god jord i bunnen, men det hadde jeg ikke tilgjengelig. Deretter har jeg beplanta med både selvsådde og selvkjøpte planter – sistnevnte fordi jeg var litt seint ute med hele prosjektet. Til tross for at vi har den varmeste forsommeren på lang tid, ser det ut til å klare seg godt i bedet. Jeg er spent på hvordan bedet gror seg til i løpet av sesongen og hvor mye grønnsaker vi faktisk kommer til å få!
Kinesisk gressløk (Allium tuberosum)GressløkNytt og gammelt bed sammenLubne jordbærplanter av sorten coronaButikkjøpte fenikkelplanterBrekkbønneplanter fra butikkenIkke så lenge til de er modne!Insektene elsker løkblomsterHonningurt (Phacelia tanacetifolia) for å glede insektene
For noen år siden gikk jeg til innkjøp av en fantastisk japanpil: Salix integra. Det har hvitspettede grønne blader og er virkelig vakker. Når de nye skuddene vokser ut, er de rosa og hvite, og selv om ikke treet selv blomstrer, ser det ut som en sukkersøt rosa sky. Treet har en fin vokseform og blir til en rund krone, og det vokste relativt raskt. Det skal stå i sol og klarer seg helt til H4.
En vinter døde nesten alle greinene, men selve stammen overlevde, så det kom heldigvis nye skudd i rosa og hvitt. Jeg trodde at det verste var over. Det var dessverre ikke tilfellet, og sesongen etter døde hele treet. Jeg lot det bli stående i bedet slik at klematisen kunne klatre i det, men etter hvert var ikke det så fint heller.
Jeg gikk derfor til innkjøp av et nytt Salix integra- eksemplar forrige uke, og nå står det planta på samme sted som det forrige stod. Jeg har lest at det liker sandholdig jord best, så jeg har forbedret jorda der det er planta – vi har ellers ganske mye leire i Nedre Hage. Det ser ut til å trives godt der det står, og jeg håper det blir et vakkert innslag i hagen i mange år framover.
Bladene til Salix integra er hvitmarmorerteDe nye skuddene er rosaDe rosa skuddene er like vakre som blomster Foreløpig er Salix integra bare omtrent en meter med hageglede, men allerede i løpet av sesongen vil det ha blitt en del større
Til tross for lite hageblogging i fjor, var det mye haging i løpet av sesongen. I år skal jeg forsøke å blogge noe mer, for det er gøy for egen del å kunne se tilbake på hvordan det var da og da. Særlig på seinvinteren når det klør i fingre etter å endelig fargelegge de grå og visne bedene, gjør det godt for sjela å se at det blir flere farger etter hvert. Det er bare å være litt tålmodig.
Vinteren i år var lang her på østlandet. Gang på gang så det ut til at Våren skulle vinne kampen, men gang på gang slo Vinteren gjennom med snø og slaps og kalde vinder. Så seint som 1.mai var hagen nyhvit og sovende, men nå ser det ut til at Våren virkelig har gått seirende ut av drakampen. Hurra!
Det ser riktig nok ut til at Vinteren har vært litt ekstra hardhendt i år, så de fleste rosene er slått i bakken. De kommer heldigvis fra bunnen igjen, men det spørs om ikke jeg må bli bedre til å dekke dem neste vintersesong. Også noen av buskene ser slitne ut, og kornellen jeg kjøpte i fjor ser temmelig død ut. Synd!
Men det er jo masse som har klart seg godt gjennom sesongen også. Stauder og løker klarer det meste og spruter ut i fargeglede, mer for hver dag. All grunn til å glede seg!
Vårkjærminne (Omphalodes verna)Gravveronikaen er i full blomst i Nedre HageHagens vakreste ugress! Jeg elsker den himmelblå fargen på Gravveronikaen, Veronica filiformiRhododendron kommer i mer enn bare standard lillaSiden hagen besøkes altfor flittig av rådyr, er det ikke så mange løkplanter som klarer seg. Narsissene er ikke på rådyrenes meny, så jeg har plantet massevis av dem. Ekstra bonus at de er så vakre!Narsissene får stå i fred for rådyrEnhver hage av en viss alder bør ha en løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis) eller to. Jeg har ganske mange, og jeg frydes over hver enkelt.
At hage er rekreasjon for flere, er godt å se, og jeg fryder meg over alle som følger med på runder jeg tar forbi busker og bed. Noen bare titter innom, mens andre tar seg mer tid. Det er hyggelig å dele hagegleden med flere!
Pus titter intenst inn i buskene. Mon tro om hun ser noe der?Nabohunden titter inn gjennom nytt hull i gjerdet.Lyra finner veien på gjengrodde stierSnegler med hus er langt å foretrekke for de uten!En gullbasse i en av hagens alunrotplanter (heuchera)Alunrot og gullbasse
Jeg husker for en del år siden en samtale mellom to av mine yngre kusiner; de diskuterte om hvitt var en farge eller ikke. Den eldste, som hadde fysikk på skolen, så at hvitt i seg selv ikke var en farge, bare lys. Den yngste gikk på malekurs og hevdet hardnakket at hvitt absolutt var en av fargene. Her var det interessekonflikt! Selv tusler jeg rundt i Øvre Hage og ser det lyser opp i hvitt både her og der, og jeg tenker med meg selv at det er ikke så viktig om man kan kalle det farge eller ikke, så lenge det er så vakkert. Og hvem av oss har ikke i barndommen sunget med til «Se min kjole» der den hvite kjolen er hvit som snø – slik det også er i 17.mai-sangen om flagget vårt der «så hvitt som det hvite er sneen»? Heldigvis er sneen (eller snøen som jeg sier i min dialekt) borte nå, men hvitt som det hvite er… syrinen og tusenfryden og jordbærblomsten og…. Så nynnende på barndomsminner finner jeg det ene beviset på det andre om at hvitt absolutt er en farge å finne i min hage. Heldigvis.
Se min kjole, den er hvit som sneen, Alt hva jeg eier, det er hvitt som den Det er fordi jeg elsker at det hvite, Og fordi en møller er min venn
Noen bilder burde komme med lukt!Enhver hage av en viss alder burde ha en syrinbusk eller to.Gressklipperen kjøres pent i sirkel rundt tusenfrydene i plankantene.Også korona kan være hyggelig!StorknebbStorknebbRødkattebusk (Actinidia kolomikta)Rødkattebusk (Actinidia kolomikta)Rødkattebusk (Actinidia kolomikta) – fantastisk fargespill på bladene.
For noen år siden gikk jeg til innkjøp av et prydtre. Jeg synes, som de fleste andre, at vårblomstrende frukttrær er noe av det vakreste som finnes, og et slikt tre ville jeg også ha. Jeg ønsket et tre som ikke blir altfor stort, men som er vakkert både før og etter blomstring. Trær med mørke blader synes jeg er spesielt vakkert, så ønsket var å få tak i et slikt. Valget falt på et prydepletre av den blodrøde typen (Malus purpurea).
Treet er nå omtrent to og en halv meter høyt og blomstrer vakkert med dypt røde blomster som nesten går litt i ett med de vakre bladene. Det skal visstnok være en sort som er sterk mot sykdom, og det kan se ut til å stemme godt, for det har ikke vært plaget av lus eller annet utyske. Som de fleste frukttrær vil det helst ha mye sol, men det er ikke alltid like lett å oppfylle kravet når det allerede er beplantet godt i hele hagen. Mitt tre står derfor i halvskygge, men det ser ut til å trives svært godt der også. Det er mulig det ville vokst noe raskere hadde det fått mer sol, men jeg ønsker uansett ikke at det skal bli altfor stort.
Jeg er i alle fall svært godt fornøyd med valget mitt, og det ser ut til at insektene deler min oppfatning. Er det ikke vakkert?
En av hagens aller vakreste busker står nå i full blomst, og den er litt av et syn. Liten eldkvede (Chaenomeles japonica) heter den, men min er blitt ganske stor til å kalles liten. Knalloransje blomster fulle av nektar for hagens insekter. Greinene har torner og gjør at busken kan være litt tøff å håndtere, men den trenger heldigvis lite stell. Litt gjødsel er selvsagt bra, men ellers klarer den seg selv. Den står plassert i halvskygge og ser ut til å trives godt med utsikt over hage og havna. Eldkvede er ganske hardfør og kan klare seg helt til H5. På høsten kommer vakre eplelignende frukt som visstnok kan brukes til gele, men det har jeg ennå ikke forsøkt meg på. Hvis noen har en oppskrift, er det bare å dele.
Japansk eldkvede Blomstene minner om blomster på epletrærneNedre hage i slutten av mai
En av mine favorittdiktere da jeg var liten, var Alf Prøysen. Ikke bare fylte han min barndoms jul med dompapper høyt oppi lia, krakken bortåt glaset, julefeiring i musehullet og romjulsdrømmer på a bæssmors fang. Han skrev også en rekke historier om livet på bygda i en tid som vel egentlig var forbi – om teskjekjerringa og den grønne votten og den vesle geitekillingen som kunne telle til ti. I tillegg skrev han alle sangene der han helt tydelig viste at ikke hadde glemt hvordan det føltes å være barn, både lek og moro i Bakvendtland, men også maktesløshet i huttetuttetei og sårhet i lillebrors vise. En av mine favoritter var sangen om den vesle pjokken som plukker sin aller første løvetann. De store barna plukker flotte blåveisblå buketter og gjør narr av hans enslige løvetann som han skal ta med hjem til mor. Nedstemt gir han henne blomsten og er sikker på at hun sier hun blir glad bare fordi hun som mor er forpliktet til det, men hun avslutter visa med å si «Det aller største mor vet om er nemlig guttemann/ som kommer hjem og har med seg sin første løvetann». Og hvilken glede det var da barna var små og kom hjem med blomster! Ofte bare blomsterhodene eller stilker så korte at de ikke fikk plass i noen vase, men like fullt med et ønske om å glede den som fikk dem.
Et velkjent syn for flere – løvetann i plenen.
Hagen min er et paradis for de som ønsker å plukke løvetann til mor. Litt halvhjertet forsøker jeg å nappe opp med rot og topp som i pjokkens tilfelle, men jeg får det ikke så godt til. Da barna var små, fikk de betalt for hvert hode de kunne levere meg, og en hel sommer ble de betalt i is. Selv kommer jeg sjeldent så langt at jeg får halshugget plantene. Dessuten kjenner jeg at så lenge det ikke blir altfor mange av dem, synes jeg faktisk ikke det gjør noe Hagen min er til for alle, og jeg vet at løvetann er en plante insektene setter veldig stor pris på. Det er jo litt dobbeltmoralsk at hagelag og foreninger snakker høyt om hvor viktig det er med planter til de pollinerende insektene samtidig som vi stort sett gjør det vi kan for å fjerne de som allerede er der. Jeg fjerner derfor noen av dem, og så forsøker jeg å fjerne når de nærmer seg den hvite alderdommen.
Med sin knallgule farge og ganske rufsete utseende, er det ikke så rart blomsten minner om en løve. På tysk heter den «Löwenzahn» og på engelsk kalles den for «Dandelion», så løven er med i flere språk. Hva tann har med saken å gjøre, er jeg mer usikker på. Til hageeieres fortvilelse klarer den seg stort sett i alle jordsmonn (og noen ganger nesten helt i mangel på dette) og i alle hagetyper. Finner den en sprekk mellom heller, trenger den ikke mange sandkorn for å sette rot. det er ikke for ikke noe at man snakker om løvetannbarn – barn som har klart seg i livet til tross for en tøff oppvekst. Bladene kan visstnok spises i salat, men det har jeg ikke selv prøvd. Den blomstrer stort sett hele sesongen, og etter hvert blir det tidligere så rufsete gule hodet til hvite fjærlignende hoder fulle av frø. Dette var det som barn veldig moro å blåse på, slik at de hvite frøfjærene fløy av gårde og satte nye løvetenner et annet sted. På tysk er der faktisk et eget navn for blomstene i dette stadiet; det heter «Pusteblume» som betyr blåseblomst. Det er ved dette stadiet det er viktigst å fjerne dem fra hagen dersom man ikke ønsker flere av dem.
Et bustehode
Alf Prøysen skrev ikke bare for barn, han skrev også en rekke både fortellinger, bøker, viser og dikt for voksne, og det er tydelig se at han hadde stor forståelse for menneskesinnet. Med utgangspunkt i hvem som gjerne var hovedpersonene i hans historier for de mer voksne, er det kanskje ikke så rart at han har skrevet flere viser om nettopp løvetannen – blomsten som klarer seg uansett. Sangen «Å den som var en løvetann» skrev han sammen med Alf Cranner:
Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
I Bispegata tre;
Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
I Bispegata tre,
Så noen kunne plukke meg, og «noen» skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
Hagesumming 