Øvre Hage er solsiden av huset med inngangsparti, uteplass og stor garasje. Her er det stort sett sol hele dagen, og det er lunt nede i dumpa foran huset. Siden dette har vært uteplassen bestandig (vil jeg anta), var det belanta litt her da vi kom i 2007. Det stod blant annet en stor forvokst dyprød klokkebusk, en forvokst fagerbusk, to plommetrær, et område med krypfuru, en stor thuja eller lignende, samt en hekk med japansk spirea ganske nylig planta. Det hadde visstnok vært et stort staudebed der, men det hadde fått vike for en større steinbelagt uteplass. Staudene var ikke tatt vare på, så jeg kan bare gjette på hva de kan ha vært.

Allerede samme dag vi flytta inn, anla jeg et bed langs uteplassen (helt til venstre på bildet). Jeg husker ikke hva jeg planta da, for det har måtte blitt bytta ut en del, blant annet grunnet dårlig jordsmonn. Nå står det noen lavendler, en høstflox, busknellik, fredløs (de må avgrenses!) og en del løker. Det dufter godt!

Thujaen ble fjernet, og det samme ble plommetreet som stod i hjørnet av uteplassen. Vi hadde allerede et plommetre fra før, og jeg/vi ønska ikke noe som skulle skygge til på plassen. Jeg bar steiner fra Nedre Hage opp til der plommetreet hadde stått og anla der et steinbed med flere takløk og noen nåleflox. Sistnevnte har vokst seg gedigne og er et flott skue om våren! Takløkene likte seg ikke så godt, og de dekkes nå nærmest av noen californiavalmuer som villig sår seg selv.

Ved inngangen til huset står det rester av det gamle staudebedet etter tidligere eiere. Her står klokkebusken som jeg har måtte beskjære kraftig for å få liv i igjen. Dette lyktes bra, og den er et flott skue når den blomstrer – noen ganger rekker den flere runder på en sesong. Bedet under er et ganske trist skue igjen. Her har krypfredløs og gress tatt så over at selv med iherdig luking, ser jeg at slaget er tapt. Jeg har redda en gammel potentilla og har planta en humleblom, en lilla akssøyleblomst og saxifraga. Jeg har prøvd på noe annet her også, men det har blitt slukt av krypfredløsen. Jeg har planer om et vanninnslag her, der det skal ligge en gammel slipestein som det skal sildre vann opp gjennom, men dette ligger en stund fram i tid. Da skal jeg også bygge opp bedet på nytt, uten gress og krypfredløs, men foreløpig får jeg bare luke unna som best jeg kan.

Uteplassen er full av krukker med ymse planter. Jeg har en peppermynte der, for jeg har av erfaring lært at mynte må holdes under kontroll. Jeg har en flott, stor og høy lyseblå iris, jeg har en kattebusk som nok skulle hatt mer jord, en klematis som liker seg godt, blåveis som har blitt kjempestor, masse selvsådde tagetes og pyntekorg (fra en god hagevenn). Med mer! Det blomstrer altså hele tiden i en eller annen krukke, og det er konstant behov for vanning.

Også krypfuruen forsvant første året. Hva skal man med slikt? Det var også en mengde skvallerkål sammen med krypfuruen, et problem jeg har ellers i hagen også, så det måtte iherdig luking til for å kunne bruke flekken til noe som helst. Fremdeles luker jeg skvallerkål, men jeg har foreløpig overtaket. Vi lagde et krydderbed tidligere i år som står og dufter godt ved inngangsporten, har satt opp flaggstang og jeg har anlagt et bed med iris, oregano, løker og, nytt for i år, dahlia. Kronen på verket er morgengaven jeg fikk av mannen min i 2007; et magnoliatre som vokser seg større og flottere for hvert år. Det hadde godt over 40 blomster i år, og jeg elsker det! I det hele tatt vil jeg si at det ble et mye hyggeligere inngangsparti enn en stikkende krypfuru!

Det står en stor, gammel ripsbusk i hagen, og den har jeg beskjært så godt jeg kan. Den har sopp ved hovedstammen, så den lever nok ikke evig, men den har masse bær hvert år. Ungene elsker den, så den får stå så lenge det er liv laga. Midt inni denne busken har det vokst opp et plommetre som har sådd seg selv (de sår seg forøvrig altfor lett selv, og jeg må hvert år luke plommetrær). Det er et tre med gule plommer (har sådd seg fra naboens tre), og disse er så gode, at treet får lov til å stå, selv om det ikke er så ideell plassering.

Den gamle og strantete fagerbusken har jeg forsøkt å få i form igjen, og det lykkes litt bedre for hvert år. Fremdeles må jeg rydde unna en del døde greiner, men det er stadig mer som kommer fra rota, så dette ser lovende ut. Ungenes huskestativ står rett foran fagerbusken, så den «beskjæres» naturlig hvert år av ivrige barneføtter. Slik er det vel i hager med barn.

I hjørnet bak huskestativet var det en gang en gammel hagekompost. Tidligere eiere har ikke vært helt enige i hva som kunne komposteres; de som anla komposten mente nok at det var kun nedbrytbare ting som burde havne her, mens nyere eiere har ment at søppel, gamle leker og bomsterpotter også kan havne i haugen. Dette, som vi vet, forsvinner ikke, og det var bare masse brennesle og ugress som kom opp av komposten. Jeg fjerna derfor hele haugen (jorda som var der, var bra) og har, etter flere runder, planta masse allium, to bregner og prydgress der. Bedet står i hjørnet mellom fire tomter, og to av naboene har sine komposter inntil bedet. Jeg har derfor forsøkt å plante noe som ikke så lett slipper ugressfrø til og har forsøkt å sette opp en sperre for det verste rotugresset.

Langsmed gjerdet til naboen i sørøst er det også gjort et forsøk på å lage et bed. Det var et bed her tidligere, men det har tidens tann (ugress!) slukt. Jeg har planta en rose (Raphsody in blue), en del løker, noe akeleie og nå også to dahlia. Jeg må gjøre noe med dette bedet slik at ikke naboens ugress tar det helt, men jeg er ennå ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre. Kanskje kan jeg gjøre det om til et høybed?

Nedenfor det potensielle høybedet står den gamle sandkassa til ungene. Den har jeg fylt med jord og har planta en ridderspore, vakkerøye, fagerklokke og gullkorg. Jeg skal gjøre noe mer her etter hvert, men først må syrinene mot naboen beskjæres, slik at det kommer noe mer lys til bedet.

Stort sett er det orden i bedene i Øvre Hage. Det skyldes vel at det er her vi oftest befinner oss, så det er lett å ta små lukerunder hele tiden, og slikt må til når man har bed i alle kriker og kroker. Husbonden sier han må slåss for hver kvadratmeter gressplen i hagen, og det er sant at det stadig er mindre plen, men det er vel en overdrivelse å si at han slåss for det som er igjen.