Jeg vet jeg tidligere har skrivd at det er akeleier som er min favorittblomst, og det mener jeg fremdeles. Det betyr jo ikke at det ikke er flere sorter som står høyt i kurs. På en klar annenplass kommer storkenebb, og jeg kommer stadig hjem med nye utgaver av dem. De er helt supre planter for oss som liker at blomster skal klare seg i størst mulig grad selv (jeg holder mer enn gjerne på i timevis i hagen, men jeg synes det er et pes med blomster det må lirkes og lures med for å få til å komme; livet er for kort for slikt!). De tåler stort sett å plantes i alle typer jordsmonn og stort sett i både sol og skygge. De fleste av dem blomstrer stort sett hele sommeren eller kommer i det minste igjen på høsten. De har vakre blader. Og, dette er avgjørende for en enklere hagehverdag!, de blir ikke spist av snegler! Ikke pleier de å bli angripi av andre skadedyr heller (det har i alle fall ikke mine blitt), og det er derfor bare fryd og gammen. At de i tillegg er vakre gjør dem til en vinner i min hage (nest etter akeleiene altså).
Jeg har svært mange typer storkenebb, og jeg er, som tidligere nevnt, ikke så god til å huske navn på alle. Merkelappene som følger med fra gartneriet, har en tendens til å forsvinne i løpet av vinteren, og de jeg kjøper på plantemarkeder er uten sortsnavn. Men det er ikke så farlig.
Jeg vet jeg har rosestorkenebb flere steder i hagen, og de er lette å kjenne igjen på sine (vel)duftende blader. De tåler sol og tørke, og de tåler mer skyggefulle plantiger. De vokser seg raskt (!) store og dekker dermed bunnen dersom det er ønskelig. Til tross for at de vokser raskt, blir de ikke ugressaktige, og biene i hagen er godt fornøyd med alle tuene jeg har.
Brunstorknebb har jeg i flere varianter – både de med tegninger på bladene og de uten, og de mørk, mørk lilla samt de helt hvite. De ser ut som små knapper på sine høye blomsterstilker høyt over bladene der de vrenger kronbladene bakover og smiler i sola. Riktig så vakre synes jeg de er! I år skaffet jeg meg et eksemplar på plantemarkedet. Blomstene der er nesten grålilla. Håper de danner en stor tue raskt!
Av de blå sortene jeg har i hagen er det Johnson’s Blue om vokser raskest. Jeg har flere store tuer av den, og den har en fantastisk blåfarge når sola skinner på den. Den blir relativt høy, og den krever støtte, ellers velter den utover det som ellers er i bedet. Jeg kjøpte også Himalayastorkenebb fra Garden Living for et par sesonger siden. Den har intenst blå blomster ( i alle fall når den står i skyggen) og ser fantastisk ut!
I tillegg har jeg masse storkenebb i nyanser av rosa. Noen av dem er hvite i midten, andre er gulgrønne. Noen har tydelig kontrastfarge på nervene i kronbladene, noen har kronbladene så enkeltvis at de nesten ikke berører hverandre, mens andre har kronbladene så tett at de minner mer om en rose. Og så er det en hvit sort i Ada Sofies bed som bare er helt, helt hvit. Den heter visstnok blodstorkenebb, men der må lappen stå feil, for de er, så vidt meg bekjent, dypt rosa. Og enda er det flere i hagen som ikke er i blomst ennå!
I fjor på denne tida skrev jeg at akeleie nok er den blomsten jeg ville gå for dersom noen pressa meg på å si min favorittblomst. Akeleier blir man aldri lei! I år ser jeg at det har skjedd noen krysninger med spennende resultat; noen hvite har blanda seg med de mørk burgunder som stort sett dominerer i hagen, og det har resultert i noen mørke lilla med lyse skjørtekanter. Fiffig!
en blomsterelskende person er dette et nærmest umulig spørsmål å svare på, nærmest på linje med «hvilket av barna dine elsker du mest». Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg likevel fram til et svar. For selv om det varierer etter årstid og sikkert også humør, så er det én blomst jeg alltid blir glad av å se: akeleien. Jeg har i grunn elsket akeleier helt fra jeg var liten, og jeg husker særlig en gammel variant som stod i hagen hjemme. Den var gul og lilla med lange honningsporer, og best av alt; den lukta fantastisk. Faktisk lukta den som en is jeg var veldig glad i. Det er i alle fall sånn jeg husker det.
Hagesumming 