Siste dag i juni

Nedre Hage

Det er siste dag i juni 2020, et år som så langt har vært alt annet enn normalt. Vi har virkelig fått føle på hva som betyr noe og hva som ikke er like viktig. Satt livet i perspektiv. Lyrikeren Hans Børli (1918 – 1989), som likte å omtale seg som skogsarbeider, skrev mange fantastiske dikt. Han hadde en egen evne til å se det store i det små og naturens under. Et av hans aller vakreste dikt er om nettopp naturen og livet:

Junikveld (1958)

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Juni i hagen

Etter dager med nesten for mye sommer, kom væromslaget med både regn og tordenvær, og nå er det en helt ny luft ute. Jeg foretrekker varme dager, men det er godt for hagen, og naturen generelt, å få en pustepause innimellom. Og uten stekende sol, og med røttene i vann, ser det ut til at hagen har det bra.

Foran inngangsdøra står en klematis i full blomst nå, med store rosa stjerner. Den var noe av det første jeg kjøpte da vi flytta hit, og det var før jeg leste at for å få en klematis til å trives, må den ha dyp jord; jeg planta den rett i ei halv tønne. Og mot bedre vitende, ser det ut til at planta stortrives. Den er full av blomster hvert år, og etter jeg har blitt litt bedre på å gjødsle, holder bladene seg grønne litt lenger.

I potta rett ved klematisen står en småbladet hosta. Den likte seg ikke i bedene, for den ble spist av sneglene (de foretrekker hoster med små blader framfor de større ser det ut til), så jeg redda den til et liv i potte. Nå kommer den med vakre, lilla blomster. Hosta er en av mine favoritter, så jeg har mange forskjellige og blir i grunn aldri lei dem – særlig når de er i blomst.

Revebjelle (Digitalis purpurea) i Solbedet

I Solbedet i Mellomhagen står en av revebjellene og ser ned til Nedre Hage. Jeg vet at revebjellene er svært giftige og at mange derfor ikke ønsker å ha dem i hagen. Selv har jeg aldri tenkt på det som et problem. Jeg har holdt dem unna Øvre Hage der ungene har lekt, og så har jeg alltid vært nøye med å lære dem hva de får ta på og ikke. Revebjellene sprer seg villig i hagen og kommer i sjatteringer av dyp rosa og hvit. De er flotte!

I Hjørnebedet ved 1913-muren er det mye i blomst nå. Storknebbene Johnsons blue står med store blå kronblader. I lyset nå ser de nesten lilla ut, men egentlig er de klare blå. Er det en plante jeg anbefaler i hagen, er det denne! Ikke blir den spist av snegler, og den vokser seg til store, flotte tuer på kort tid. Den bør støttes opp, for ellers blir den lett slått ned av regnet. Sammen med de hvite rosene i bedet (jeg har rota bort navnelappene så jeg husker ikke hva for type de er) ser det riktig så fint ut i bedet.

Jeg har tidligere sagt at juni er min favorittmåned i hagen. Nå går det mot slutten for denne gang, men heldigvis er det mer å glede seg over. Kanskje blir juli min favoritt i år?

Årets første sommerferiedag

DER er sommerferien offisielt igang, og nå ligger hele sommeren foran oss full av blanke ark vi skal fargelegge i de fargene vi vil – eller de fargene som blir oss tildelt. Det er alltid litt rar og til dels melankolsk stemning når året er ferdig, for når man har en jobb som min, så går ikke året fra januar til januar men fra midten av august til midten av juni. Erik Bye sang «Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre», og så står man der når året er over og tenker over hva det faktisk var man mestret når det kom til stykket. Dette har ikke vært det enkleste året å ro i land, med en pandemi som satte oss på prøve på flere måter enn jeg trodde skulle være mulig. Helt plutselig ble hverdagen snudd på hodet, og det ser ikke ut til å bli noen vanlig hverdag igjen med det første heller. Noe av det beste i mitt yrke er å være sammen med mennesker, diskutere, lære bort og lære selv. Den digitale formen med svarte skjermer og monologer med seg selv fikk meg til å savne ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle savne. Måten å avreagere på var å gå ut i hagen, og heldigvis kom pandemien på en tid på året der det virkelig gikk an å holde på der ute. Til og med været var på vår side, så det har vært dag på dag med solskinn de siste månedene. Og når jeg ser utover hagen på hvordan det spruter ut knopper, blomster, farger, lukter og lyder, da kjenner jeg at selv om jeg slett ikke mestret alt jeg skulle ønske, så har jeg da mestret noe likevel. Heldigvis!

I drivhuset er det frodig og grønt. Jeg har klart å holde det i live selv om det har vært så varmt at det mer minner om Sør-Europa enn lille Norge. For første gang har vi sådd meloner, etter ønske fra familiens yngste gartner, og nå er det tydelig å se at noen av melonblomstene er svangre der de strutter med oppblåste mager. Det hadde vært så moro om vi i det minste klarte å få én melon! Auberginene har ennå ikke kommet med blomster, men jeg har fremdeles troa på at dette vil gå bra. Drueplanta er i alle fall fornøyd i hjørnet sitt og vokser seg kraftigere for hvert år. Dette året skal jeg forsøke å huske å fjerne noen av klasene, sånn at det kanskje blir litt størrelse på de druene som får vokse. Det gjør alltid så vondt å fjerne frukter som kunne blitt noe…

Sveve (Hieracium)

Overalt i hagen er det noe som blomstrer eller som snart slår ut i blomst, og det endrer seg fra dag til dag. Akkurat nå er det de oransje svevehodene som stikker seg fram i bedene. De har en flott farge og ser så yndige ut der de svever over de andre blomstene (ikke så vanskelig å gjette hvor navnet kommer fra). De sprer seg riktignok ganske villig, så de må holdes litt i sjakk.

Det må ikke pionene. Også i år har jeg glemt å støtte opp alle, men jeg har husket noen av dem. Kanskje jeg får ordnet noe i morgen, for dagen etter skal regnet komme, og da blir de ellers slått ned i bakken. De dufter så deilig og søtt, men de er så fulle av maur at det ikke er like moro å stikke nesa borti.

Rosene kommer for fullt nå. Noen er allerede i full blomst, mens andre forbereder seg. Godt ikke alt blomstrer på en gang, for det hadde blitt så kjedelig seinere i sesongen. Roseknopper er så vakre, synes jeg! Tenk all skjønnheten og duften de holder inne!

Mark Twain skal ha sagt en gang (eller sikkert skrevet) noe som jeg fant oversatt til tysk, og jeg synes det var så treffende på en dag i nesten 30 grader i skyggen: «Sommer ist die Zeit, in der es zu heiß ist, um das zu tun, wozu es im Winter zu kalt war». Det er nesten så jeg håper det blir hakket kaldere i morgen.

Morgenstund i Nedre hage

Am leuchtenden Sommermorgen

Geh ich im Garten herum.

Es flüstern und sprechen die Blumen,

Ich aber, ich bleibe stumm

Heinrich Heine (1797-1856)

IMG_20200612_091043

Blå iris mot blå himmel

Det er ennå ganske tidlig morgen, og jeg våkna enda tidligere av sola som kikket inn mellom gardinene på soverommet. Jeg gikk etter hvert ut på balkongen og så utover hagen, mitt eget rike, og kunne kjenne allerede nå i de tidlige fiolette morgentimer at det kommer til å bli en varm sommerdag. I en tynn sommerkjole ruslet jeg deretter en runde i hagen og så på alt som har skjedd av under i løpet av natta. Pus fulgte med på runden og forsvant snart inn blant buskene for å se etter mus, snart rundt føttene mine meg for å kose. Det stemmer som Heine skrev at jeg ikke snakket med blomstene, men med pus snakket jeg likevel. Ho hadde også tro på at dette blir en fin dag.

Hver vinter og tidlig vår ser jeg utover hagen og tenker at nei, i år tror jeg ikke det blir så frodig her. Det ser så tomt ut over alt, og det er sikkert ikke så mye som har overlevd. Heldigvis er min pessimisme ikke korrekt, for det blir i løpet av noen måneder til et meterhøyt teppe av farger, blomster og dufter. Og insekter. Når jeg ser dem fly rundt fra blomst til blomst, tenker jeg at jeg gjør i alle fall noe for miljøet, jeg også. Og siden det ikke benyttes noe som helst av kunstgjødsel eller giftstoffer, kan jeg med god samvittighet fryde meg over alt som spirer og gror.

 

Til tross for at jeg ikke har et snev av religiøsitet i meg, blir jeg nesten andektig når jeg går rundt i hagen en sommermorgen i sol. Tenk så fantastisk naturen er! Jeg kan gjerne gå rundt og ta ære for hvordan det ser ut, og joda, jeg er ansvarlig for beplantning og for en del opprydning og vedlikehold. Men det er ikke jeg som får frøene fra i fjor til å åpne seg og slippe ut et vell av mystikk og magi. Det er ikke jeg som danner knopper på rosene, og det er ikke jeg som gir farge til verken sommerfugler eller kronblader. Det er ikke jeg som gir gullbassens vinger metallglød, og det er ikke jeg som omgjør jordbærplantenes hvite blomster til deilige, røde bær. Når jeg ser på hva Moder Natur ordner så fint på egen hånd, blir det mer og mer klart for meg at vi må spille på lag med henne og at vi må spille henne god. Bare ved et samarbeid på hennes vilkår vil vi kunne la framtidige generasjoner få nyte slike stille, andektige morgentimer!

 

 

 

Tanker en sommerdag

Du ska inte tro det blir sommar,
ifall inte nån sätter fart
på sommarn och gör lite somrigt,
då kommer blommorna snart.
Jag gör så att blommorna blommar,
jag gör hela kohagen grön,
och nu så har sommaren kommit,
för jag har just tagit bort snön.

Och smultron det gör jag åt barna,
för det tycker jag dom kan få,
och andra små roliga saker
som passar när barnen är små.
Och jag gör så roliga ställen,
där barnen kan springa omkring,
då blir barna fulla med sommar
och bena blir fulla med spring.

Text: Astrid Lindgren
Musik: Georg Riedel

 

IMG_20200601_090855

Syrinene er i ferd med å takke for seg, men de dufter ennå deilig!

Det er første juni allerede, og sommeren i det mest spesielle året vi har hatt på lenge, er offisielt i gang. Den starter med strålende solskinn fra blå, blå himmel, fuglekvitter, barnelatter fra naboens utefrokost, pus som stryker seg inntil og hilser god morgen, duft av syriner på hell og roser i startgropen. Dette borger for en flott sommer! Og nå som viruset ser ut til å i alle fall ha lettet litt på  sine herjinger, er det mulig å glede seg over sommeren sammen med flere enn de aller nærmeste. For de av oss som ikke ble alvorlig syke eller følte sykdommen tett på oss, har vel denne tida lært oss en del om samhold og omtanke. Jeg tror vi har blitt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre, og jeg tror vi har tenkt mer over hva som virkelig betyr noe framfor hva man tror betyr noe – det materielle må oftest vike i slik refleksjon. Jeg tror vi har hatt godt av å kjenne litt på dette! (Jeg mener på ingen måte at det har vært bra for oss at det har kommet en pandemi som har tatt livet av nesten 400 000 mennesker i verden så langt, og jeg føler dypt for alle dem som har stått og

IMG_20200601_090817

Det skal bli markjordbær i år også.

fremdeles står midt oppi det, men for oss litt ute i periferien, tror jeg slike livsomveltninger også kan føre noe godt med seg.) Og en liten livsomveltning, ikke så veldig liten egentlig, er at naturen grønnes stadig mer, og sommeren er her for fullt!

I min barndoms verden var Astrid Lindgren den største av de store. Vi snakker om de fire store i litteraturhistorien, men det er ingen forfatter som har rørt meg og gledet meg så mye som nettopp Astrid Lindgren har gjort. Flere av bøkene hennes er lest i filler, og jeg elsket særlig Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte. Mio min Mio var kjempeskummel, og Ridder Cato gjorde et dypt inntrykk. Jeg elsket også de vemodige historiene hennes om barn og voksne i vonde livssituasjoner, og min aller største favoritt var fortellingen «Sunnaneng». Først som voksen

IMG_20200601_091114

Valurt (Symphytum officinale) med sine blå klokker

skjønte jeg at den lykkelige slutten der de fattige og mishandlede barna ute i vintersnøen fikk komme inn i en evig sommer med blomstrende trær, lekende barn og en snill mor med pannekaker, slett ikke var så lykkelig. Astrid Lindgren viste en forståelse for og en anerkjennelse av barns tanker og følelser på en måte få andre forfattere har gjort, og jeg tror at gjennom hennes fortellinger, har mye av mitt verdigrunnlag blitt lagt; vi skal viser empati for alle! Tenk bare på Pippis kloke ord: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill». Dette er noe enhver leder i enhver situasjon bør ta inn over seg – det være seg rundt middagsbordet, i klasserommet eller i storpolitiske sammenhenger.

IMG_20200601_090923

Solskinnsbedet i full blomst

Astrid Lindgrens fantastiske historier får enda mer liv og dybde når hennes like så fantastiske stemme legges til, og å se de gamle filmatiseringene av bøkene hennes der hun har fortellerstemmen, er en fryd! Jeg blir utrolig trist når de i senere tid har valgt å dubbe filmene sånn at nye barnegenerasjoner vokser opp med en platt norsk stemme i stedet for. Emil og Ida som sammen med foreldre, Alfred («du och jag, Alfred») og Lina, viser oss hvordan livet kunne være for en liten familie i Skandinavia for 100 år siden. Visst gjør Emil mye rart som man kan skjønne må ha vært frustrerende for allerede slitne foreldre, men han beskrives med så mye varme og kjærlighet, at man blir glad i ham likevel. En av de søteste filmene er «Emil och grisknoen» fra 1973 når Emil og griseknoen spiser seg dårlige på gjærede kirsebær, og Emil må bli tatt hånd om av gårdsgutten Alfred som kjenner bedre til alkoholrelatert magebesvær enn foreldrene som er med i «nykterhetsrörelsen». Tidligere i filmen får vi høre lillesøster Ida synge en sang som hyller sommeren, og har man ikke sommerstemning allerede, får man det i alle fall når man har hørt denne. Den som var fem år og løp barbeint i gresset i sommersola igjen!

IMG_20200601_091025

Aicha i blomst. For en fantastisk duft!

Pinseaften i hagen i Horten

Det er pinseaften og langhelg, og denne gang spiller værgudene på lag og gir oss en smak av sommer. Det har nesten vært for varmt ute i sola, men bare nesten. Jeg har holdt det gående med kantklipping, luking, vanning (masse!), beundring, påfyll av fuglefrø i kurvene under plommetreet og ellers generell haging. Favorittkaffekoppen min bærer skrifta «I garden therefore I am», og sånn er livet for oss hageentusiaster. Livet er best for oss som liker hage!

IMG_20200530_140709

I dag slo alliumen ut i blomst

sdr

En liljebille i bedet. Jeg har lest man skal drepe dem, men den får foreløpig være en fargeklatt i det grønne.

IMG_20200529_150637

En av de tidlige akeleiene er i blomst. For et skue!

IMG_20200530_141826

Snart springer rosa morsdag ut. Den står sammen med forglemmegeisøster Jack Frost.

Regn og sol

I år er det Hageår i mye større grad enn hva det var i fjor. Joda, det var fantastisk deilig å slikke sol på stranda i Norge og nesten tro man var i Syden, men hagemessig var det katastrofalt – for ikke å snakke om for alle bønder, gartnere og andre som skulle leve av det jorda produserer. Nei, i år får man heller slikke sol de dagene det er sol og heller glede seg over at brunsvidde (hamne)hager ikke er et problem i vår del av verden.
I natt kom det regn i bøttevis, og det som var av roser i blomst, ble slått i bakken. Det var et temmelig trist syn å gå rundt i hagen og se på alle rosebladene som lå strødd rundt på bakken.

I tillegg var flere av de høye staudene slått utover til nå ha blitt mer bunndekkende enn egentlig ønsket.
Perleevigblom (Anaphalis margaritacea)Perleevigblom (Anaphalis margaritacea) ligger nå utover store deler av Det Blå Bedet og mitt forsøk på å luke unna slik at den ikke skal ta for stor plass, ble ikke tatt hensyn til. Jeg får forsøke å finne noe å støtte dem opp med igjen – både perleevigblom og oregano. De er riktignok svært lette å ha med å gjøre, begge to, selv om de til tider nesten er litt for villige. De har også en lei tendens til å bli mer liggende enn stående i min skrånende hage, og det er et problem jeg hver sesong tenker at jeg skal håndtere bedre neste sesong. Plutselig finner jeg en god løsning, men foreløpig er plantene villere enn jeg skulle ønske.

 

Roxette var antagelig min første musikkjærlighet. Jeg elsket sangene deres – lenge før jeg var god nok i engelsk til å forstå hva de sang om. Nå er det vel ikke så stor poesi det er snakk om i sangene, og det var stort sett tragisk kjærlighet det ble sunget om, så det gjorde ikke så mye om tekstene ikke ble forstått. I en av sangene synger de om Queen of Rain. «Dream about the sun, you Queen of Rain», lyder refrenget. Også her er det ulykkelig kjærlighet det er snakk om, men i hagesammenheng velger jeg å ta det mer bokstavelig; drøm om sol etter regnet. Og når hageturen etter styrtregn er litt nedslående, er det heldigvis en del som vitner om at det er bedre dager i vente, og jeg ser at yr lover sol allerede i morgen. Da er det håp!

I Dahliabedet i Øvre Hage (det burde absolutt døpes om, da det ikke går an å ha dahlier der i det hele tatt, siden de blir spist opp av snegler lenge før de får kommet med en eneste blomst) har jeg for et par år siden planta noen selvdyrkede blomkarser (Tropaeolum majus). Jeg er ikke noe god på å så blomkarse; de vil liksom ikke bli til noe særlig hos meg. Men de jeg planta i tidligere nevnte bed, har sådd seg selv etter hvert, og nå er bedet ganske fullt av disse fantastiske fargeklattene. Ikke ser det ut til at sneglene liker dem heller, så det er all mulig grunn til å juble!

Hagesumming

Oppå Lauvåsen veks det jordbær
Fine jordbær, raude jordbær
Heile væla er berre jordbær
Finn eit’strå og træ dom på
Eit er for gammalt, det ska få stå
eit er for grønt, det går vi ifrå
Men aille andre ska vi ta med hemmat
og leve lykkelig med sukker på
Alf Prøysen, 1960

Endelig en sommerdag med strålende sol, over 20 grader, lite vind og få planer. Det har ikke vært så mange av dem så langt denne sommeren…. Lykken er derfor stor når yngstemann går rett ned til Johanne for å vanne tomatene han ikke engang vil spise, og senere på dagen blir husets tenåring med på guida tur i Nedre Hage på jakt etter markjordbær. Jeg har jo et ønske om at hagegenene skal gå videre!


Også så mye det er å glede seg over at blomstrer i hagen nå! Klarer jeg ikke å overbevise dem om hagelivets gleder nå, klarer jeg det aldri.

Og selv? Jeg er definitivt overbevist!
IMG_20190705_152854

Det er fordi jeg elsker alt det hvite…

…og fordi en baker er min venn. Jeg har ingen bakervenn, da. Tror faktisk ikke at jeg kjenner noen bakere i det hele tatt. Riktignok var oldefaren min baker og drev et eget bakeri, men det er langt tilbake i forrige århundre, og han har vært død i over 30 år nå. Like fullt elsker jeg hvitt i form av hvite blomster. Sist skrev jeg om en del av hagens rosa blomster, og joda, det er flere rosa enn hvite blomster å finne hos meg, men det betyr ikke at jeg ikke elsker hvite blomster; jeg har kjærlighet nok til å elske det meste!

I Øvre Hage har en av 40-årsgavene slått ut i blomst nå: En nydelig hvit pasjonsblomst (Passiflora incarnata)! Den klatrer villig oppover veggen og er allerede blitt temmelig stor siden jeg satte den ut i mai. Jeg vet den må overvintre inne, så jeg er spent på om jeg får det til. I år blir den i alle fall et flott syn!


I Mellomhagen er det ikke så mye hvitt som blomstrer, men i Solbedet finner jeg både hvite roser (ukjent sort) og ei revebjelle som ikke helt kan bestemme seg for om ho vil være hvit eller rosa. Jeg vet revebjelle er svært giftige, men de er så vakre, at jeg klarer ikke å motstå dem. I Øvre Hage hvor uteplassen og ungene er, får derimot ikke revebjella være – sånn for sikkerhets skyld.

Det er Nedre Hage som er den delen som har flest blomsterbed og dermed også flest hvite blomster. Her er det roser, pioner, iris og ymse stauder i forskjellige fasonger. Jeg blir aldri mett av å se utover!
IMG_20190702_154507

Jeg synes stjerneskjerm (astrantia major) er så flott! Egentlig synes jeg den røde er vakrest, men den er ikke like villig i hagen, så jeg har lagt den litt på vent. Den hvite varianten derimot er lettstelt og veldig villig og har vokst seg stor og kraftig og motstår både rådyr og snegler. Insektene elsker den også, så dette er en plante jeg godt kan anbefale! Se på alle de bitte små stjernene i blomsterskjermen; er de ikke vakre?


Hjem fra hagemarkeder og hageturer har jeg gjerne med meg mye gøy. Ofte forsvinner navnene på plantene underveis, sånn at jeg sitter igjen med navnløse skjønnheter, men de blir heldigvis ikke mindre vakre av sånt.

IMG_20190702_151657

En hvit iris i Det rosa bedet. Den er så klar i fargen at det nesten skinner av den


For et par år siden ville jeg kjøpe en ramblerrose til å klatre i det gamle kirsebærtreet. Jeg falt for rosa Lykkefund. Den har brukt litt tid på å føle seg vel, men nå har den begynt å slynge seg oppover, og jeg kjenner jeg blir lykkelig av å se den i full blomst!

50 variasjoner av rosa

Fargen som dominerer i hagen er definitivt grønn. Ikke så rart, siden det er fargen både gresset og de aller fleste bladene har. Etter grønt vil jeg si at rosa for øyeblikket kommer på en god andreplass, og om den kanskje ikke kommer i 50 shades, altså 50 variasjoner, er det jammen ikke langt unna.
Rosa forbindes ofte med noe søtt og barnslig, og i vår moderne kultur er det en typisk feminin farge. Ingen ville finne på å kle en guttebaby i rosa farger i dag. Det er derfor interessant å tenke på at for rundt 100 år siden var rosa en farge forbeholdt gutter. Hva skjedde? Ikke vet jeg, men jeg tar sterk avstand fra alt som skal kjønnsdefinere oss og hevder at min rosa hage er for alle! Og nettopp variasjonene i rosafargen, i blomstene og i bladene viser at mangfold er en bra ting!
Det er ikke bare jeg som er glad i de rosa blomstene, også insektene virker godt fornøyde der de flyr rundt fra den ene til den andre. Jeg heier på alle insekter og forsøker å legge så godt til rette for dem som mulig. Derfor forsøker jeg å velge blomster som ikke er fylte, for der er det mer mat for de små, bevingede pollinatorene.


Jeg har flere ganger skrytt av de lettstelt storknebbene som kommer i et hav av variasjoner. Supre for nybegynnere og blir ikke spist av snegler (rådyr derimot…). I tillegg blomstrer flere av dem til frosten kommer.

Nellik er en av mine favoritter, men her har jeg dessverre ikke så mange. Busknellik spredte seg veldig i hagen et år og gjorde store deler av Majas bed til en eng i rosa nyanser. Fantastisk! Det ser ut til at kjempevalmuene klarte å slå dem ut, så jeg gleder meg over de som kommer opp; denne gang skal jeg hjelpe dem å få beholde plassen sin.
Dronning Ingrid ser nesten ut som en rose i blomstene sine og minner i grunn litt om naboens invaderende rose som dukker opp i flere bed langs gjerdet. Godt den er pen!

Pioner i blomst er litt av et skue! Og nå begynner det endelig å bli litt størrelse på dem også.

Også bladene kan være rosa, og jeg lot meg tidlig imponere av de fantastiske bladene til rødkattebusken(Actinidia kolomikta). Den har ikke likt seg der jeg har planta den, men i fjor fikk den ny plass i jord og ikke potte, og der ser den ut til å trives. Visstnok får den også blomster, men de er så unnselige, at det er definitivt bladene som får all oppmerksomheten. Også piltreet (Salix integra) jeg kjøpte i fjor er et flott å se på. Jeg elsker at årets skudd er marmorert i rosa og hvitt!

Impulskjøp av rose i fjor. Jeg har i farta glemt navnet, men jeg skal legge det inn etter hvert. 3.juli: jeg fant navnet på rosa. Det er selvsagt Bonica den heter – en flott klaserose som blomstrer til langt ut på høsten. IMG_20190630_092633.jpg