Høstfloks i hagen

8. august 2024 / Lillia / Legg igjen en kommentar

En av høysommerens dronninger i hagen er høstfloxen (Phlox paniculata) som nå står i full blomst. Dette er en staude av den eldre sorten og er typisk å finne i gamle hager – en del av oldemors hage. Selv minner den meg om min mormor, selv om jeg ikke lenger kan huske hvilken farge det var på hennes variant.

Høstfloks kommer i flere farger. Jeg har rosa og lilla, hvite og nesten blå. Jeg har også hatt noen som var både rosa og hvite, men de er jeg usikker på om jeg fremdeles har. Selv om staudene i seg selv er enkle å ha med å gjøre, har mine en lei tendens til å bli frokost for Bambi med venner. Det er ikke alle av dem som takler å spises flere år på rad, så det fører til noen tomme plasser i bedene (som igjen fylles av andre planter som takler utfordringen bedre). Høstfloks spises i alle fall ikke av snegler i hagen, og det er enda godt!

Som stauder flest, visner høstfloks ned i løpet av vinteren, og så vokser de seg store og kraftige i løpet av vekstsesongen. Mine er omtrent 50 cm høye og har i løpet av årene laget en stor tue. De kan fint deles og plantes andre steder i hagen eller få lyse opp andres hagebed, dersom man synes de blir for store. Bladene er avlange og mørkegrønne, og blomstene kommer i store oppadvendte klaser på toppen. De har en mild duft av søtt krydder og besøkes flittig av pollinerende innsekter. De blomstrer typisk i slutten av juli og utover i august (i hvert fall her på Østlandet), og de trenger ikke å bindes opp. For å forlenge blomstringen har jeg toppet noen av dem tidligere i sommer; jeg klippet av toppen på plantene. Da bruker de litt lengre tid på å komme i blomst og alt blomstrer ikke samtidig.

Jeg elsker å fylle hagen med planter fra alle verdenshjørner, men jeg synes det er ekstra stas å ta vare på de eldre sortene. Jeg vet selvsagt at heller ikke høstfloks er opprinnelig nordisk (wikipedia sier de kommer fra Amerika), men dette er en staude med lange tradisjoner i norske hager, og det synes jeg vi skal ta vare på. Særlig når den er så vakker!

Høysommerens blomsterflor

28. juli 2024 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Årets sommermåneder har vært de våteste jeg kan huske (jada, jeg har selektiv hukommelse, men statistikken støtter meg), og mye i hagen har blitt slått i stykker av regnskyller eller spist opp av de utallige brunskogsneglene som helt tydelig elsker sommerværet. Særlig rosene har vært et trist skue i år (godt hjulpet av at Bambi med venner forsyner seg av knopper og blader). Det er derfor godt å se at ikke alt er ødelagt. Blant annet årets blomkarse er finere enn tidligere år og bugner over av grønne blader og oransj glede. Jeg vet de finnes i mange andre versjoner enn bare de oransje, men nettopp disse er det som stemmer med min barndoms blomkarse og derfor ser ut som sånn blomkarse skal se ut. Man skal ikke kimse av nostalgien.

Med så mye regn, er det mye som har vokst godt i år, så det er grønt og frodig overalt – selv om blomstene altså ikke er like flotte som andre år. Nå håper jeg på fine sommerdager vidre sånn at det fremdeles er mye å glede seg over. Vi er tross alt fremdeles i juli!

Blomstrende mai

31. mai 202428. juli 2024 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Wie schön blüht uns der Maien,
der Sommer fährt dahin!
Mir ist ein schöns Jungfräulein
gefallen in mein Sinn.
Bei ihr, da wär's mir wohl!
Wenn ich an sie gedenke,
mein Herz ist Freuden voll.

Amerikanske tilstander

28. juli 2021 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Kaliforniavalmue (Eschscholzia californica)

I vinter gikk jeg til innkjøp av en hel del poser med blomsterfrø, og i år skulle jeg satse stort på valmuer. Jeg strødde derfor flere tusen forskjellige valmuefrø rundt i hagen i påvente av en overdådig blomstring. Jeg vet ikke hva som gikk galt, antagelig flere ting, men noen overdådig blomstring ble det altså ikke. Den eneste sorten som har kommet opp, er kaliforniavalmuen (Eschscholzia californica). Det var denne jeg var mest opptatt av at skulle komme, så sånn sett er jeg ikke så misfornøyd med resultatet.

Kaliforniavalmue ser egentlig ikke så like ut som valmuer ellers. Plantene blir omtrent 30 -40 cm høye, og de har fire tydelige kronblader som åpner seg opp for fullt når det er sol og ruller seg pent sammen igjen når det er kveld eller det er regn. (De finnes også i fylte versjoner, men dem har jeg ingen av i hagen.) De kanskje vanligste fargene er oransje og hvit (valmuene er ensfargede), men i år har jeg også lysegule og røde. Bladene er flotte! De er grønne og flikete og kan minne litt om dill, og de pynter opp i bedet enten planten er i blomst eller ikke. Kaliforniavalmue blomstrer fra juli til september og er en sommerblomst som krever svært lite stell.

Plantene kommer, som navnet tilsier, fra Nord-Amerika, og den er nasjonalblomsten til delstaten California. Den er ettårig, men sprer seg lett med frø, og den kan visstnok også være flerårig der det er spesielt godt klima. Det er uansett en ganske enkel plante å så selv, så det er bare å ta vare på frøene etter blomstring og ha dem klare til neste sesong. Insektene liker også blomstene godt, så dette er en sommerblomst som kan deles med flere hageinteresserte.

Dersom du ikke har kaliforniavalmue i hagen din, anbefaler jeg absolutt å skaffe seg det til neste sesong!

Varme sommerdager

3. juli 2021 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Årets antagelig varmeste dag er i ferd med å bli til en varm sommerkveld. Det er sånne dager som dette som gjør det mulig å komme gjennom januar! Selv om det kan bli i varmeste laget for både firbeinte og tobeinte, bevingede og ikke. Hvordan takler man de varmeste dagene?

Ei lilje blant kattemynta. Selv i varmen kjenner jeg min plass!

I morgen er det ikke meldt fullt så varmt som i dag, og det er sikkert bra, men jammen er vi heldige som lever i en del av verden der de fire årstidene faktisk er signifikant forskjellige og dermed alle har noe eget å bidra med – enten det er selve Drømmen eller drømmen om den.

Junikveld

14. juni 2021 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært glad i å lese dikt, og en av mine favorittlyrikere er Hans Børli (1918-1989). Han skrev fantastiske dikt om naturen, livet og kjærligheten, om hva som virkelig betyr noe her i livet, og om hvor vanskelig det kan være å forstå dette. Oftest brukte han bilder fra naturen, og da særlig skogen, når han skrev om de store ting i livet. Et av de fineste diktene hans er kjærlighetsdiktet «Junikveld» fra 1958. De to siste verselinjene gjør like stort inntrykk på meg hver gang. «Den er så svinnende kort den stund/ vi mennesker er sammen.» Det er kanskje ikke den mest originale tanken, men det er likevel en tanke som lett forsvinner for oss i en travel hverdag. Hva er det som virkelig betyr noe når det kommer til stykket? Det er sjeldent det man stresser mest med.

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Juni i hagen

12. juni 2021 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Vi har allerede kommet nesten halvveis i juni, og det er frodigere og grønnere i hagen enn jeg husker det fra tidligere år. Det betyr ikke nødvendigvis at det faktisk er grønnere og mer frodig, men heller at jeg på vinteren og utover våren ikke helt kan tro at det det kan bli så grønt og flott som det blir. Jeg ser på bilder fra tidligere år og tenker at det var jammen fint, mon tro om jeg får det til å bli like fint i år. Og så blir det jo det. Heldigvis!

Det siste året har jeg hatt en tendens til å våkne tidligere enn strengt tatt nødvendig. Jeg vet ikke om det skyldes alderen eller om det er noe annet, men jeg sover i alle fall sjelden lenger enn til sju. I dag våkna jeg allerede litt før seks, og sola tittet inn gjennom glipene i gardinene. Jeg fant ut at det var like godt å stå opp, så jeg tok en liten rusletur gjennom hagen. Fugler sang i trær og busker, humler surret rundt blant blomstene, duftskjærsminen (Philadelphus coronarius) dufta slik bare den kan, og det var stille og rolig. Morgenstund har gull i munn osv.

Aicha er i full blomst nå, og den er en glede for både øyne og neser – og insekter.

Gressenke

8. august 2020 / Lillia / 1 kommentar

Mens resten av familien lærer å programmere og å fly med droner, har jeg hus og hage for meg selv. Den nyinnkjøpte batteridrevne gressklipperen vi gikk til anskaffelse av i juni, har mer eller mindre vært på reparasjon siden da, og nå var gresset i Øvre Hage så høyt at hundene nesten ble borte i det. Jeg brettet derfor opp ermene og fant fram den gode, gamle klipperen som drives av muskelkraft og pågangsmot. Siden gresset var så høyt, var det også ganske vått, så det ble en kamp mot naturkreftene å i det hele tatt få klipt noe. Selve plenbiten er ikke så stor, ikke særlig mer enn 60 kvm vil jeg tro, men det tok i underkant av to timer å få det til å se greit ut. Da må det være på sin plass å tilbringe resten av ettermiddagen i en hagestol med beina høyt, med te og hageblad. Puh, det er jammen meg trening i å ha en hage!

Søtt i hagen

7. august 202015. november 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Ved inngangsdøra har jeg planta en av mine sommerfavoritter: sjokoladekosmos (Cosmos Atrosanguineus). Jeg elsker den dype røde fargen som nesten går over i brunt, og jeg elsker selvsagt duften av sjokolade. I år skal jeg nok en gang forsøke å overvintre den, men det er heldigvis en stund til ennå. Fremdeles er det mulig på morgenkvisten for en liten humle å stille sitt søtsug i en blomstrende sjokolade. Mon tro om den smaker sjokolade også?

Jeg har for første gang i min hagehistorie kunnet høste fiken fra egen hage, og det synes jeg er veldig stas! Jeg tok bare med tre stykk, for jeg ville dobbeltsjekke om de faktisk var modne. Og det var de. De smaker søtt og saftig og en en fryd å spise! Fikentreet (Ficus) ble plantet i stor potte i drivhuset i fjor, og det ser ut til at det er en heldig plassering. Jeg håper treet vil fortsette å trives der nede.

Høysommer

1. august 20201. august 2020 / Lillia / Legg igjen en kommentar

Juli kom og gikk, og i dag er det allerede 1.august. Jeg vet det er en klisjé å si at tida går fort, men jeg synes absolutt det er tilfelle. Alt jeg skulle rekke! Det blir litt som med regla vi sa da vi lekte i sandkassa: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen». I år som i fjor og som alle år før det må jeg innse at jeg ikke fikk gjennomført alle idéene jeg hadde for hagen denne sesongen; det er potensiale for nye planer også neste år. Heldigvis er det mye som gikk som det skulle, og det er mye å glede seg over når jeg går en morgenrunde i solskinnet.

I Juliana er det tendenser til litt matauk der druene nå begynner å modnes og tomatene rødmer i sola. Husets yngste gartner hjelper gjerne til med vanning og stell, selv om han synes tomatplantene lukter så sterkt at det er kvalmende (han liker virkelig ikke tomater). Det er alltid hyggelig å være flere sammen når haging står på programmet!

Vi er også flere sammen om hageprosjektet når jeg går rundt blant bedene i Nedre Hage. Det summer fra hundrevis av insekter i alle blomstene som byr på frokost. Særlig oreganoen er godt besøkt, og her må jeg være litt forsiktig når jeg tusler rundt, så jeg ikke kommer for nær de bevingede pollinatorene – nærkontakt kan gjøre vondt. Oreganoen må jeg forøvrig finne en bedre løsning for neste år, for de legger seg utover i bedet og fungerer ikke så godt som kantplante som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan ikke fjerne den, for insektene elsker blomstene, men jeg må altså finne bedre støtte til plantene. Neste sesong blir bedre!

En annen plante jeg må finne støtte til, er perleevigblom (Anaphalis margaritacea), for den legger seg ned for den minste regnskyll. Jeg lot planta få innpass i hagen etter et plantemarked for noen år siden, og jeg skjønte raskt hvorfor giveren hadde ekstra planter å dele ut; den er langt mer villig enn jeg skulle ønske. Det kreves hissig luking hvert år for å holde den delvis i sjakk. Ifølge nettet er dette en gammel medisinplante indianerne brukte, og den kunne brukes mot det meste. Selv har jeg bare brukt den som tørket bukett inne når sommerens blomsterflor er over.

I Hjørnebedet i Mellomhagen står det ei rose med ukjent navn. Jeg har planer om å finne ut hva den er for noe, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Det er ei klaserosene, og den har helt hvite blomster. Den har hatt noen litt tøffe år, men nå ser den ut til å ha det litt bedre. Sammen med tvillingsøstera si litt lenger bort i bedet (idéen om symmetri ble med idéen) lyser det opp med rene, hvite roser. Spent på å finne ut hva slags sort det er snakk om.

Når jeg ser utover hagens bed nå på høysommerens hell, kjenner jeg roen senke seg. For en utålmodig sjel er det godt å måtte lære seg å vente på det som kommer og å vite at alt blir ikke perfekt med én gang. Og tenk om resten av livet også var som haging; at man alltid hadde mulighet til å begynne på nytt igjen neste år. Med blanke ark og fargestifter som Prøysen sang om. Hva av det man sådde her i livet ville man da endret neste år, og hvor ville man satt inn litt ekstra støtte? Hvilke samplantinger ville man endret på, og hvor ville man fylt på med mer gjødsel og næring?

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kvell,
og om du itte greie det æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel.
Alf Prøysen, 1971