Som et lite eventyr står den snøhvite buskrosa i Nedre Hage og nærmest skinner for seg selv. Den har helt rene, hvite blomster (det er tydelig hvor navnet kommer fra) og blanke, grønne blader. Blomstene er fylte og kommer i klaser, og de lukter deilig. Den er hardfør (til H5) og tåler sjølufta som er her jeg bor. Planta blir ganske stor (opptil 1,2 meter høy), men foreløpig tar den ikke for mye plass i bedet, så dette er vel noe man kan styre litt selv om man ikke ønsker en som tar for mye plass. Schneewittchen er remonterende, så den blomstrer fra juni og ut sesongen.

Et pluss er at rosebusken er uten torner. Den kan derfor gjerne plantes i nærheten av der man oppholder seg. Schneewittchen framstår som frisk og sykdomsfri, og den har heller ikke vært plaga av lus (som andre av rosene har denne sommeren).

Vi kjenner jo alle eventyret om snøhvit som jages av sin onde stemor på grunn av sin egen skjønnhet og som må leve i skjul i skogen sammen med de syv dvergene. Som seg hør og bør kommer det en vakker prins på en hvit hest og redder henne med et lidenskapelig kyss fra en skjebne verre enn døden (dette er i alle fall den barnevennlige versjonen av eventyret som de fleste av oss er oppvokst med – den opprinnelige er langt mer makaber). Jeg er usikker på om det er noen typisk Prince Charming i min hage, og mine feministiske verdier heier på en kvinne som kan stå på egne bein. det passer derfor fint at Scheewittchen har kraftige stilker som ikke trenger å bindes opp. Ho fungerer flott som solitærplante og er omsvermet av bevingede venner. Jeg synes ho på ange måter er bildet på den snøhvit vi vil ha i dag!

• 

• 

• 

Jeg slår et slag for de gamle rosene! Og en av de virkelig gamle er Rosa mundi, en galllicarose fra 1500-tallet – muligens enda eldre. Dette er en lettdyrket buskrose som blir høy og fin, og den har flerfagete blomster som skiller seg litt ut fra de typiske rosene ellers. Hvor navnet kommer fra er ukjent, men en av historiene sier at navnet stammer fra elskerinnen til den engelske kongen Henry II (i England kalles rosa «Fair Rosamund»).

Selve rosebusken blir ganske høy. Min er på omtrent halvannen meter, men det er mulig jeg burde beskjære den noe, for den har trengt mer støtte i år enn tidligere. Det får jeg i tilfelle vente med til våren, som er tida rosa skal beskjæres. Den har friske og grønne blader, og den blomstrer fra midten av juni til ut i juli. Den er ikke remonterende, noe som jo gjelder for mange av de eldre rosene våre.

• 

• 

• 

Blomstene er flerfargede i rosa og hvitt, derfor blir den også kalt for polkagris-rose. I England sier man at kronbladene er stripete, men selv synes jeg det virker mer tilfeldig enn striper. De ser nesten marmorerte ut. De er åpne og har tydelig gul midte. Rosene dufter godt, og busken er hyppig besøkt av små, bevingede venner.

Dette er en lettstelt rose som tåler herdighet H5/H6. Dette er ei rose jeg anbefaler sterkt!

En av de nyeste rosene i hagen er den historiske rosa Rose de rescht. Det er visstnok en damaskrose og kommer fra Persia, og den er visstnok eldre enn fra 1840. Dette er altså et must i en eldre hage!

Som de fleste historiske roser, er også dette en herdig og enkel rose å ha med å gjøre. Den tåler mindre stell og beskjæring enn hva nyere roser ofte krever, og den tåler også fint en del skygge. Den klarer seg fint helt til H5, så det er ei rose for store deler av landet vårt.

Blomstene er dypt rose og har en nydelig duft. De er fylte og litt flate; dette er rosenes mops. Rosa tåler regn ganske godt, og den blomstrer gjennom hele sesongen fra juni til oktober. Den blir omtrent en meter høy og ganske vid, så det er ei rose som krever litt plass. I min hage er den ny av året, så den har ikke blitt så stor enda, og jeg er spent på hvordan den ser ut om noen år. Allerede nå er den et flott syn!

• 

• 

•