Å elske er en menneskerett, og man skal få kunne elske den man vil uten at man skal føle på skam eller ubehag eller oppleve diskriminering! Vi flagger selvsagt for å at kjærlighet er kjærlighet. Og også hagen står i regnbuens farger og støtter opp om budskapet.
At hage er rekreasjon for flere, er godt å se, og jeg fryder meg over alle som følger med på runder jeg tar forbi busker og bed. Noen bare titter innom, mens andre tar seg mer tid. Det er hyggelig å dele hagegleden med flere!
Jeg husker for en del år siden en samtale mellom to av mine yngre kusiner; de diskuterte om hvitt var en farge eller ikke. Den eldste, som hadde fysikk på skolen, så at hvitt i seg selv ikke var en farge, bare lys. Den yngste gikk på malekurs og hevdet hardnakket at hvitt absolutt var en av fargene. Her var det interessekonflikt! Selv tusler jeg rundt i Øvre Hage og ser det lyser opp i hvitt både her og der, og jeg tenker med meg selv at det er ikke så viktig om man kan kalle det farge eller ikke, så lenge det er så vakkert. Og hvem av oss har ikke i barndommen sunget med til «Se min kjole» der den hvite kjolen er hvit som snø – slik det også er i 17.mai-sangen om flagget vårt der «så hvitt som det hvite er sneen»? Heldigvis er sneen (eller snøen som jeg sier i min dialekt) borte nå, men hvitt som det hvite er… syrinen og tusenfryden og jordbærblomsten og…. Så nynnende på barndomsminner finner jeg det ene beviset på det andre om at hvitt absolutt er en farge å finne i min hage. Heldigvis.
Se min kjole, den er hvit som sneen,
Alt hva jeg eier, det er hvitt som den
Det er fordi jeg elsker at det hvite,
Og fordi en møller er min venn
Vi nærmer oss slutten på mai, og det har vært en veldig annerledes maimåned enn fjorårets – og godt er vel kanskje det. I år har jeg iallefall fått tid til å se blomstene stå i knopp, springe ut og stå i full blomst, før de forsvinner. I fjor var det unnagjort på noen timer, føltes det som… For all del, varme er supert, men når man holder på med slikt som skal vokse og gro, er det essensielt med litt regn også. Lynn Anderson sang i 1970 om hagestell (eller var det kjærlighet?) «I beg your pardon, I never promised you a rose gården. Along with the sunshine there’s gotta be a little rain some time.» Så da er det vel greit, både for hagen og for kjærligheten, at det er solskinn i dag og regn i morgen. Og trøsten når det regner som verst er at det letter vannkannevanninga betraktelig!
Den gule buskrosa har blitt virkelig flott og er et fantastisk skue når den er i blomst! Foreløpig er den bare så vidt i gang, men knoppene står i kø.
Nedre Hage, Majas bed.
Kjempevalmuene (Papave orientaler) med store, pusete knopper står sammen med vårvortemelka (Euphorbia epithymoides).
Humleblom (Geum) kjøpt for et par år siden. Jeg elsker de søte ferskenfargede blomstene! Veldig hyggelig om også humlene gjør det!
Regnet som kom de siste dagene, har bidratt til bugnende bed, og det er en fryd å holde på! Så i strålende dag har jeg gått hagen ned og opp (huset er øverst) med jord, gjødsel, planter, utstyr og omtanke for å plante, luke, klippe og stelle. Ofte med en liten vofs i ved føttene, selv om han syntes det ble litt mye mas opp og ned og etter hvert boikott hele greia. Det er jammen mye god trening i en økt i en skrånende hage, og det er i alle fall sikkert at tomatene i drivhuset er forbeholdt husets lille røde høne!
I Øvre Hage har den ene clematisen så vidt slått ut i blomst. Den får slynge seg oppover i hagens gamle plomme tre, og jeg håper de etter hvert kritthvite stjerneblomstene vil dekke hele treet. Merkelappen til planta er selvsagt borte, så jeg husker ikke lenger hva for slag det er, men sånn er det i grunn med det meste her i hagen.
En tysk folkevise datert tilbake til minst så tidlig som 1530 begynner med linjene «Wie schön blüht uns der maien, der Sommer fährt dahin». Det er en nydelig kjærlighetsvise med vakker melodi, og den passer særlig fint til maimåned som er vel så nydelig og vakker. Riktignok tok det litt tid i år før det blomstra slik maimåned pleier, men nå har varmen kommet tilbake igjen, så nå spruter det fram nye blomster for hver dag.
Det er ennå en del løkplanter som kommer fram, og det er så deilig å se dem. For første gang i år blomstrer tulipanene i Ada Sofies bed; de har alltid blitt spist av rådyrene før de i det hele tatt fikk vist fargen sin (og jeg hadde for lengst glemt hvilken farge det skulle være på dem, siden de ble planta for sikkert tre år siden). De er
Hvit løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis, alba)
riktig så søte i lys rosa, og Ada Sofie er godt fornøyd over at det endelig er tulipaner i hennes bed også!
Den hvite varianten av løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis alba) som jeg gikk til innkjøp av i 2015, står nå høy og rank og hvit og vakker i Majas bed. Det er en av de staudene man absolutt må ha i hagen sin – enten i den ene eller den andre varianten. Og særlig når man bor i et hus fra 1850! Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er den tradisjonelle tofarga eller denne nyere hvite som er vakrest. På en måte er den helhvite reinere og sånn sett finere, men jeg liker også godt de tradisjonelle staudene fra oldemors hage. Hva synes du?
Humleblom (Geum, Mai Tai)
Litt lenger ned i Majas bed står det en vakker humleblom (Geum, av typen Mai Tai) i blomst for første gang i min hage. Den ble kjøpt som barrotsstaude våren 2016, og selv om den var ganske unnselig i fjor sommer, har den nå blitt kraftig og flott og gir løfter om god blomstring denne sesongen. Jeg håper den vokser seg riktig stor, sånn at jeg kan dele den med andre hagevenner, for denne burde få plass i flere hager. Se så nydelige farger! Jeg skjønner etter å ha sett litt rundt i hagen at jeg liker godt blomster i litt ferskenfarge (joda, jeg er glad i fersken også). Det er noe så sart over dem, synes jeg.
Egentlig er jeg ikke så nøye på fargene blomstene har; jeg klarer aldri å bli enig nok med meg selv om én farge, så det blir hele spekteret i bedene mine. Jeg har selvsagt lest at man skal holde seg til farger innen samme nyanse for å skape helhet og en følelse av ro, men jeg klarer rett og slett ikke sånt! Skal jeg da liksom vrake en vakker blomst fordi den ikke har den rette fargen til bedet? Nei, vet du hva! Her er det plass til alt! Og når den gule Marianøkleblom (Primula veris) nå blomstrer i flere bed rundt i hagen, kjenner jeg det kiler litt i magen. Finnes det noe mer yndig enn disse gule blondeklokkene som nikker så fint med hodene?
På hagevandring i regnet ser jeg at det er en del som blomstrer, selv om vårvarmen lar vente på seg. Det er enda godt noe vil blomstre også uten særlig varme, for det ser ut til at vi må vente en stund til på den.
I en tønne i Øvre Hage er det noen flotte tulipaner jeg kjøpte fra Tyskland som har slått ut i blomst. De skal visstnok se ut som is i beger (og heter Ice Cream). Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig, men fine er de uansett. Og ganske annerledes enn andre tulipaner jeg har.
I Solbedt i Mellomhagen står en av mine favorittblomster og lyser opp. Den har tydeligvis bedre kår enn de andre jeg har rundt omkring i hagen, for de er langt unna blomstring ennå. Planta jeg snakker om er Løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis) og er en av de aller første plantene jeg kjøpte da vi flytta hit. Alle hager bør ha minst én! Navnet vet jeg ikke helt hva jeg synes om; hva har en løytnant med dette å gjøre? På tysk heter den Tränende Herz (gråtende hjerte), og det synes jeg er mye mer poetisk igjen. Men navnet skjemmer ingen, og den er vakker nå når den står i blomst!
I den utrolige SOMMERvarmen vi har hatt de siste dagene, spruter det fram nye blomster hver dag. Ikke alle er slått ut i blomst ennå, og da er det bare å glede seg over alle de bristeferdige knoppene som nesten dirrer av energi. Snart, snart kommer jeg! Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men snart, snart. Bare vent!
«Ja visst gör det ont när knoppar brister», hevdet Karin Boye en gang. Ho mente vel den gang ikke blomster i konkret form, det var snarere ment som en metafor for noe større, men setningen kom meg i Hug da jeg rusla gjennom hagen forleden og så alle blomstene på bristepunktet.
Orientvalmuene (Papaver orientale) spruter snart ut i rødt og oransje; de bryter seg ut av sine hårete hylstre og bretter sine tynne og fargerike kronblader ut lik en sommerfugl på vei ut av puppen. Jeg vet at mange ikke synes disse blomstene har livets rett i hagen; at de er vulgære i fargene og sprer seg for lett. Jeg for min del liker dem godt. Ikke bare synes jeg blomstene er flotte og minner om mormors hage, men de har også et fantastisk bladverk. At de er enkle å ha med å gjøre, anser jeg som en bonus!
En annen av de riktig så villige plantene i hagen er knoppurten ( Centaurea) som snart slår ut i mørkeblått flor. I fjor ble den tatt litt av vinden og la seg ned i bedet, så i år skal jeg sørge for å gi den litt støtte, så får vi se om det hjelper. Vi kan da alle trenge litt støtte når det blåser som verst.
Jeg har tidligere nevnt at hagen er full av løker, og nå er kirgisløkene i ferd med å åpne seg. Store, lilla kuler svever høyt i bedet og er en magnet for pollinerende insekter. Jeg elsker dem og har store planer om å sette enda flere løker til høsten!
Nedre Hage i regn
Joda, sol er det jeg foretrekker, men det kan være deilig med litt regn også. Lufta blir helt frisk og rein og lukter ikke lenger av alle mulige blomster, men av våte blader og fuktig jord. Det er nesten ingen insekter ute, og fuglene er stille når det regner – i alle fall de i hagen vår. Alt suger til seg vann og energi til ny blomstring, og nå som det har vært så tørt så lenge, er det forfriskende for både planter og dyr at det kommer noe vått også.
Den Trinne Damen er den i hagen som er best kledd for været. Riktignok litt kjølig i badetøy, men ho har ikke noe problemer med å bli våt. Ho ser like fornøyd ut uansett vær – det må være deilig å ha en slik holdning til livet!
Nåleflox (Phlox douglasii) i blomst
Dyrelivet som er mest synlig etter slikt vær, er av det slaget jeg helst skulle vært foruten: Snegler! Det er MENGDER av dem i hele hagen! Jeg trodde i min enfoldighet at det ikke var så mange av dem i år, for jeg hadde ikke sett så mange. Så kommer det litt regn, og det tyter fram alle steder. Og de er så store! Skjønner at jeg har blitt lurt. Æsj! Den eneste snegla jeg liker er den som står stor og grønn midt i nålefloxen. Men den er da også så stor, at den har jeg kontroll på hva holder på med.
Hagesumming 