Da var det på tide igjen; bienes sommerjobb skulle ut av kubene og over i glass. Det er en søt og klissete og til dels ubehagelig jobb – men med et riktig så hyggelig resultat!
Husets birøkter henta og skrudde sammen slynga og fant fram utstyr og drakter til seg selv og ungene; nå skulle årets høsting finne sted. Etter jeg fikk biestikk i begynnelsen av sommeren, har jeg fått vite av legen at jeg er allergisk for bier. Det er derfor ikke helt optimalt med bigård med sju kuber i egen hage… Kubene må flyttes i løpet av høsten, men hvor den nye bigården blir, er birøkterens jobb å finne ut. Jeg ble riktig så lei meg da jeg fikk beskjed om allergien; det var så hyggelig med bier i hagen vår! Men jeg skjønner også at det ikke er så lurt å ha dem her når jeg reagerer som jeg gjør. Sju kuber er uansett i meste laget, og i år har det vært så mye bier i hagen at ungene ikke har turt å gå ned i Nedre hage og selv har jeg vært ganske skeptisk. Flere av oss har fått stikk, og sånn kan det ikke være. Men vi vurderer likevel å beholde én kube i hagen. Det blir ikke så mye bier ut av én kube, og for hagens del er det fint med noen hjelpere.
I fjor var første år med birøktig på egen hånd, og da fikk vi ca. 50 kg fra fire kuber. Det var derfor med stor spenning vi satte igang Prosjekt Hente Honning i år. Sju kuber burde gi mer enn fjorårets høsting, og målet vårt var 100 kg. Spørs om ikke det var litt for urealistisk, men man må jo ha noe å jobbe mot!
Først ble kubene tømt for honningtavler. Tavlene ble satt på brett inne på kjøkkenet. (I år var vi flinkere til å sikre at det ikke fulgte med så mye bier på lasset; det ble en del inne, men det var i alle fall mulig å bevege seg utendørs etter høstinga.)
Tavlene måtte gjøres klare for slynginga. For å få til det, måtte alle honningcellene åpnes, og det gjøres ved å skrape av laget utenpå dem.
Det er litt av en jobb å skrape av all voksen utenpå alle cellene. De som ikke skrapes skikkelig, slipper ikke ut honninga ved slynging, og det kan vi selvsagt ikke ha noe av!
Ei tavle full av dryppende, søt og god honning klar til slynging.
Tavler klare for slynging. Kan du høre hvordan honninga drypper mot bunnen?
Under slynging presses honning ut av de åpnede cellene og renner ned i bunnen av slynga. Derfra kan den fylles over i bøtte.
Honningen renner ut av en åpning i bunn av slynga. Den renner tykk og gyllen ned i en sil for å sile bort rester av voks.
Det lukter nå søtt og sommerlig i hele underetasjen (særlig på kjøkkenet, så klart), og det kleber over alt man trår. Det ble ikke 100kg, men 3 fulle bøtter fikk vi, så 60kg honning skal nå sukre seg før den helles over på glass. Hele prosessen så langt har blitt nøye smakskontrollert for å sikre god kvalitet, og jada, det er riktig så god honning i år også. Det blir litt slynging en gang til før vi gir oss for i år, så da får vi se hvor mye det ble til slutt. Mmmmm! Si ifra om det er interesse for et glass eller to.
Det var på tide at Husets Birøkter sjekka tilstanden til biene igjen; dette må jo gjøres med jevne mellomrom hele sommeren, helst hver uke. Det var på med bidrakt og hansker (bitter erfaring tilsier at det er lurt med noe på hendene) og ned for se om det var kommet noen dronninger i kubene. Og det så slett ikke så verst ut! Tidligere var det bare én kube som hadde dronning; nå var det bare en kube som var uten. Det vil si at vi nå har seks kuber med dronning og en kube uten. Så i løpet av to sesonger har antallet kuber økt fra to til sju. Siden jeg reagerte ganske kraftig etter stikk for et par uker siden, skal jeg til legen nå for å sjekke om jeg er for allergisk til å ha kubene i hagen. Håper det går bra!
er ikke sverming noe man har så lyst på. Det var derfor høyt tempo da det var storsverming på gang i helga. Det er særlig på denne tida av året at biene får det for seg at det hadde vært stas med en nye kube med en ny dronning et annet sted. På en varm dag (gjerne en periode av flere varme dager etter hverandre) drar ei dronning fra kuben, og arbeidernes søsterskap følger etter henne (i alle fall store deler av dem). Hvis man som birøkter oppdager dette i tide, kan man klare å forhindre svermingen. Oppdager man det litt for seint men likevel ikke for seint, kan man fange inn igjen svermen (de flyr gjerne til et tre like ved der de samler seg i en stor klase for så å fly sammen til et nytt sted.) Dersom man er altfor sein, er svermen borte og kuben er nesten tom – og antagelig dronningløs og dermed også ute av stand til å skaffe seg en ny dronning som kan legge egg og føre søsterskapet videre.
andre rundt dem. Jeg turte derfor å stå veldig nær, og det var absolutt fascinerende hvor mye lyd de lagde! Tusenvis av bier som slår med vingene sine gjør at man må rope for å bli hørt!
bikubene. Først var det fint forsøke å lokalisere dronninga; en bikoloni blir ingen koloni uten ei dronning! Dessuten blir ikke søstrene værende i kuben dersom dronninga ikke er der; da blir det bare ny sverming.
Biene helles så over i kubene. 
mangfoldet også i levende vesner som lever her. Jeg er ikke særlig begeistra for rådyrene som spiser opp knopper og skudd, men de er nå likevel riktig så vakre. Brunskogsneglene er på ingen måte vakre, og der har jeg null medfølelse og knuser, klipper eller tramper ihjel alle jeg kommer over. Det er ikke ene og alene fordi de ødelegger blomstene mine, men de er også en svartelista dyreart som ikke skal være her i Norge; sånn sett gjør jeg noe godt for både den norske floraen og faunaen når jeg tilintetgjør beistene.
Hagesumming 