Knopp i knopp

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?

Dette skrev Karin Boye i 1935, og nå som hele hagen er full av sprekkeferdige knopper, håper jeg hun tok feil. De sprenges nesten av farger og energi, og selv gleder jeg meg over alt som er på vei. Det ville være trist om det gjør vondt! Heldigvis er diktet hennes en metafor for livet og friheten, og man kan jo bare håpe at det ikke er planter i pinsel hagen nå er full av.

Det føles i alle fall ikke som noen smerte der jeg rusler rundt mellom bedene og ser på alt som nesten, nesten har sprunget ut. » Vi kommer snart. Bare vent en time. En dag. Et døgn. Vi kommer!» Noen har søstre som allerede har foldet seg ut, mens andre er den fremste blant sine og strekker seg mot lyset. Noen er store og svulmende, nesten som gravide mager, mens andre klarer å holde de smale linjene selv om de er fulle av liv. Hos noen kan deres kommende fargeflor skimtes gjennom tynne kronblader, mens andre holder seg til klorofyllets farge som pulserer gjennom årene deres. Det er en følelse av magi som utfolder seg rundt meg der jeg går; naturen er magisk!

 

 

Vortemelk

Noen planter har vært heldigere med navnet sitt enn andre. Vortemelk (Euphorbia) er ikke av de så heldige. Navnet kommer av plantens bruksområde; man mente at den hvite melkelignende safta i blader og stengel kunne fjerne vorter. Om dette er sant eller ikke, vet jeg ikke, men safta er i alle fall irriterende for huden, så det kan være greit å bruke hansker hvis man skal håndtere den.

Det er flere viltvoksende vortemelk i Norge, men jeg har bare to butikkjøpte sorter i hagen min: vårvortemelk (Euphorbia epithymoides) samt en rødbladet variant jeg ikke vet navnet på. Førstnevnte vokser seg til store tuer på omtrent en halv meter i høyden. Den har knallgule blomster på våren og er et flott skue når den er i blomst. Den er lettdyrket og trives godt i de solfylte bedene i Nedre Hage. Anbefales!

Dens rødbladede søster er villere av seg og sprer seg overalt. Den kommer med enkle blomsterstengler som lett kan lukes bort om det blir for mye, men stort sett lar jeg den få holde på. Den skaper fine kontraster til resten av bladverket i bedene. Den har ikke så tydelige blomster, men i mai kommer den med noen grønnaktige stjernelignende blomster. Som de fleste blomster som villig selvsår seg, er denne også lett å dyrke. Dette er absolutt en staude for late hager.

For øvrig er jeg sikker på at de aller fleste forbinder vortemelk med en helt annen årstid; den kanskje mest kjente varianten av Euphorbia er nemlig julestjerne!

 

Gult og orange

Hyttehagen begynner å vokse seg til, og det er gøy å følge med på prosessen. Akkurat nå er det gult og orange som er de dominerende fargene.

Jeg må ha fått tak i narcisser på tilbud i fjor, for jeg har fullt opp av en sort jeg ikke har hatt før. Jeg har prøvd å komme på hvor jeg kjøpte dem, men jeg kommer ikke på det. Flotte er de i alle fall, og jeg liker spesielt godt at de kommer med flere blomster på hver stengel. Dessuten lukter de kraftig og søtt. Siden jeg ikke kommer på hvor jeg fikk tak i dem, blir det ikke flere, så det er godt jeg kjøpte så mange jeg gjorde.

En av de koseligste blomstene jeg vet om, er ballblom (Trollius europaeus). På tysk heter planta Trollblume, og med min interesse for folketro og folkediktning, er det er navn jeg godt kan like. Som liten kan jeg huske vi var på besøk hos familie i Valdres, og der ble jeg tatt med til en eng der ballblom vokste vilt. Jeg var 8-9 år og hadde aldri sett blomstene før; det føltes nesten magisk. Like magisk er det ikke når de står i bedene nå, mer enn 30 år senere, men jeg liker dem veldig godt likevel.

I nabobedet står en humleblom (Geum) som jeg kjøpte i fjor. Den har allerede vokst seg ganske stor, og i løpet av helga har en del av blomstene åpnet seg. De har en flott og klar oransjefarge og ser riktig så yndige ut med de store grønne bladene som nesten ser ut som blondekjoler.

Deilige dahlier

For ikke så altfor mange år siden, fant jeg ut at jeg virkelig liker dahliaer. Jeg fant også ut at jeg liker dem godt nok til å være villig til å grave dem opp på høsten, lagre dem kjølig gjennom vinteten og drive dem fram i vårlyset igjen, selv om dette er en del jobb. Gleden har relativt raskt sunket, for det er noen som liker dahliaer om mulig enda mer enn jeg gjør: brunskogsneglene! De spiser opp plantene fullstendig, og de har tatt livet av flere enn min vinterlagring har gjort. Jeg har forsøkt alt; planta i kasser med kobberbånd rundt, planta i urner på uteplassen, planta kun de med mørke blader… Nå gir jeg opp å ha dahliene i Horten; de er alle frakta til hyttehagen der det ikke finnes brunskogsnegler, så får vi se om det blir blomster i år.

cof

Dahlier i mai

Knollene har jeg lagra kaldt og mørkt (noe som var enklere på hytta enn hjemme), og rundt vinterferien satte jeg dem i potter for å drive dem fram. De trenger heldigvis ikke så mye vann når de står kjølig i potter (i lyset), og vi har vært her ofte nok til både vanning og kniping av toppskuddet (for å gjøre dem fyldigere). Nå har de vokst seg store og kraftige, så denne helga fikk de komme ut i bedene. Jeg fant en del kvister fra vierkrattet som jeg brukte som støtte, for det blåser en del her. Jeg er kjempespent på hvordan det vil bli!

IMG_20200521_114547

Nye rosebed

Til jul fikk jeg rosebok av mannen min, og jeg har lest den flere ganger fra perm til perm. I tillegg har jeg lest i andre bøker jeg har samt både på nett og i de mange hagebladene jeg har fått både nylig og for lengre tid tilbake. Nå skulle jeg virkelig sette meg inn i hvordan man skal få en fin rosehage!

Jeg har dermed gått til innkjøp av ganske mange nye roser, og det skal bli enda flere innen sesongen er over. Jeg ønsker å ha roser som i størst mulig grad står i stil med huset, så derfor vi jeg helst ha eldre roser. De er dessuten ofte lettere å ha med å gjøre enn de rosene som skal remontere og stå i sin fineste prakt hele sesongen. Hvem av oss er det vel som har energi til å være på vårt beste i månedsvis i strekk? Nei, det får være godt nok å virkelig skinne så lenge en orker og så få lov til å samle energi til neste gang man skal prestere igjen.

Jeg nevnte tidligere at jeg i Øvre Hage skulle anlegge et rosebed, og det ble gjort etter en del jobb. Det stod nemlig en svært gjenstridig japanspireahekk som slett ikke ville slippe taket hvor mye vi enn gravde og klipte. Heldigvis var vi to om jobben, så vi klarte til slutt å få opp buskene. Jeg hadde ikke egentlig noen planer for buskene annet enn at de skulle vekk, men siden vi fikk dem opp med ganske mye røtter, føltes det ille å kaste dem. Jeg plantet dem derfor som en ny hekk mot naboen etter at han beskar bort hele syrinhekken som skilte tomtene våre. Japanspierabuskene er tydeligvis noen tøffinger, for de har overraskende nok klart seg alle sammen.

cof

Bedet nå i mai ser fremdeles ganske stusselig ut, men det er godt med liv, så det kommer til å bli flott i løpet av sesongen. Nålefloxen i forgrunn er flott i blomst!

Bedet ble deretter beplantet med tre Friesia-roser jeg hadde kjøpt dagen før sammen med husets yngste gartner. Det var nemlig ønske om gule roser i bedet, og når endelig noen flere kommer med innspill, er jeg ikke så vanskelig å overtale. Jeg har i det hele tatt tenkt til å holde meg til gule og oransje fargetoner i rosene i denne delen av hagen, siden det er disse fargetonene jeg har fra før av. Jeg kan jo gjøre et forsøk på å være strukturert…. Rosene har blitt supplert med en del kattemynte (Nepeta cataria) samt noen nå avblomstra perleblom (Muscari botryoides). Jeg er spent på hvordan det kommer til å vokse til i løpet av sesongen!

Tidligere denne uka nevnte jeg at det hadde vært stas med et nytt bed i Nedre Hage, for jeg hadde allerede kjøpt inn rosene jeg skulle plante der. Det viste seg at der jeg skulle plante dem, var det bare stein og leire, så jeg trengte noe annet å plante rosene i. Jeg foreslo for husets snekker at jeg kunne kjøpe pallekarmer, for da ville jeg klare å sette det

IMG_20200515_182635

Husets snekker er godt i gang!

opp selv, noe han syntes var en lur idé. Problemet var at jeg skulle plante tre roser, og da ville det bli vanskelig å få det til i pallekarmer. Så derfor sa han i går etter jobb at vi kunne dra for å handle inn til selvlagd bed, og vips, i løpet av en time eller to stod bedet klart! Så gøy når det går så fort! Jeg måtte derfor ut for å kjøpe jord for å fylle det med i dag, for nå var det jo plutselig meg det stod på. Jeg hadde fylt så mye jeg kunne med jord fra plassen foran drivhuset (der det i løpet av sesongen skal bli en platting, bare jeg får gravd det ut), men siden den jorda er så full av skvallerkål, var det best å benytte den fra sekker.

I dag ble det altså ny handletur etter sekker med jord og kukompost. Dessuten ble det kjøpt inn noen stauder til å plante sammen med rosene. Jeg ville benytte marikåpe (Alchemilla) som dekkplante, for det har jeg allerede mer enn nok av i hagen, og de har så flotte blader. I tillegg kjøpte jeg to nye hostaer samt tre hvite solhatt (Echinacea) å skape høyde. Det ble ikke nok jord til virkelig å fylle bedet (det måler 2m x 0,8m x 0,5m), men det ble nok til å kunne plante. Jeg får heller fylle på mer etter hvert.

Rosene jeg har kjøpt er Louise Odier og Rose de Rescht. Egentlig skulle jeg hatt en Charles de Mills også, men jeg rota da jeg handla, så det ble to av Louise i stedet for. Det tror jeg skal bli riktig så fint, det også. Begge sorter er gamle roser og går for å være herdige. De har rosa blomster og skal dufte godt. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan de blir i løpet av sommeren!

Men hva skal de nye rosebedene hete? Hm, her tror jeg at ungene skal få navngi hvert sitt bed. Alt for å skape interesse for haging – den morsomste hobby som finnes!

 

Hjerter på en snor

En av de første staudene jeg kjøpte meg etter vi overtok hagen, var en løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis). Alle hager bør ha en løytnantshjerte, og særlig en hage av eldre årgang. Huset vårt er fra omkring 1850, og hagen er vel bortimot like gammel, så det er klart at en typisk staude fra oldemors hage skal være å finne i bedene her!

cof

Løytnantshjerte

Jeg vet ikke hvorfor stauden har fått navnet sitt på norsk. Som barn husker jeg vi plukket blomstene fra hverandre og kunne si noe om hva delene liksom skulle ligne på, men jeg kan ikke huske at noen løytnant var med i bildet. Hjertene er dog tydelige – kanskje mest før blomsten har åpnet seg for mye. På tysk heter stauden «Tränende Herz» (gråtende hjerte) og på engelsk heter den «Bleeding heart», og begge navnene har noe trist ved seg. Jeg undres om det er den unge løytnanten det gråtes over – som i antikrigssangen fra Pete Seegers «Where have all the flowers gone». I grunn litt synd at blomsten skal ha et så trist navn, for den er jo så fin!

Stauden er lett å ha med å gjøre. Den trives både i sol og i halvskygge, og den blir omtrent en meter høy. Etter blomstring visner den fullstendig bort (noen ganger holder den seg hvis den står på et skyggefullt sted), så det er greit å plante den et sted der det ikke gjør noe at den visner ned.

Jeg har med årene fått flere av den, men ingen av dem har vokst seg spesielt store. De virker egentlig litt saktevoksende. Muligens er det noe jeg gjør (feil), men ingen av dem tar stor plass i bedet. Planten er lett å dele med en skarp spade tidlig på våren eller like etter blomstring, så man kan jo på den måten sørge for å se dens høye blomsterranker flere steder i hagen.

sdr

Et hjerte i brann

Blomstene er hjerteformede i rosa toner med en slags hvit midte. De henger på en lang buet stengel et stykke over selve planta. De må være det selvsagte valget i en romantisk hage!

Liv i hagen

I Nedre Hage blomstrer Aroma-epletreet vi plantet for omtrent fem år siden. Det har egentlig vært meningen å grave det opp for å flytte det nå i våres, men dette er noe jeg ikke klarer selv, så det står halvveis nede i jorda fremdeles. Nå som det blomstrer så fint, har jeg ikke hjerte til å grave videre; jeg får heller ta det når blomstringa er over. det vil bety at det ikke blir noen epler i år, men alternativet er å sage ned treet, og da blir det i alle fall ingen epler.

Sola skinner, og hagen er full av liv. Noe av livet er for flyktig til å holde seg i ro foran kameraet, mens annet er villig til å pause farten en liten stund, sånn at jeg får foreviget dem. De to som stilte opp denne gang var Hennes Kongelige Høyhet, Dronning Humle, samt vår egen pus på jakt. Dronning Humle var ivrig opptatt med å samle nektar, mens pusen vår var svært opptatt av hva som befant seg mellom muren og eføyen som klatrer opp den. Ho var så opptatt, at jeg frykter det var noe liv der som jeg selv ikke så. Nettopp slikt som puser ordner opp i!

dav

Humledronning i Aromatreet

IMG_20200512_100428

Pus kikker etter inntrengere ved 1913-muren

 

Rhododendron i blomst

Enhver hageeier med respekt for seg selv bør ha en rhododendron i hagen! Jeg kjøpte min første allerede samme sommer som vi flytta hit. Jeg har for lengst glemt hva slags det er, men den blomstrer like fint likevel. Den har etter hvert fått følge av fem andre fordelt i Nedre Hage, men selv står den i Hjørnebedet i Mellom hagen. Siden alle rhododendron er surjordsplanter, er den plantet i egen surjord. Jeg strør også litt barnåler rundt den i blant, for å holde jorda sur. Den står i halvskygge med en eføy av høy alder i bakrunn, og den skuer ut over Indre Oslofjord. Jeg vil tro den tenker at livet kunne vært verre enn dette.

Alle skal få noe!

Er man en hagenerd, så er man en hagenerd, og jeg er heldigvis en hagenerd som behersker tysk ganske godt. det betyr at jeg kan abonnere på tyske hageblader også, og der er det masse gode tips til å følge eller eventuelt ikke. Jeg har nå fulgt ett av tipsene i et av de nyeste bladene, og dette deler jeg gjerne med dere.

Det er ikke bare hyggelig med fugler i hagen, men det er også fint for å holde mengde skadedyr på et levelig nivå når alt skal bekjempes uten gift. Fuglene hekker gjerne under taksteinene langsmed mønet i tillegg til å benytte de hjemmelagde fuglekassene. Det pleier å gå med en fugl eller tre hver sesong, siden pus er pus, men stort sett tror jeg de har gode dager i hagen. Nå har jeg lagt opp til enda bedre dager. Ikke ved å fjerne pus, men ved å legge til rette for enklere mattilgang.

 

I våres kjøpte jeg en av de sammenplantningene av hornfioler og narsisser. Nå er narsissene for lengt avblomstet, men fiolene holder i lang tid enne – kanskje sågar til høsten. Jeg nappet derfor ut løkene (la dem et sted for hvile, før jeg planter dem til høsten igjen), og så fikk jeg et fint hull i midten som kan fylles med noe.

Dette hullet var akkurat passe stort til en for lengst avdanka kjele til barnas lekekjøkken. Hornfiolene var allerede plantet i en kurv til å henge opp, så nå kunne jeg fylle bollen med fuglefrø og henge hele kurven opp i plommetreet i Øvre Hage. Det er ikke så nære uteplassen at fuglene blir skremte, men det er samtidig nære nok til at vi kan de på dem spise. De skjønte relativt raskt at det var noe spiselig der, så lekekjøkkenkjelen serverte mat som var spiselig for antagelig første gang.

IMG_20200509_102229

Kurven henger i plommetreet

Jeg gjentok prosedyren for en kurv til. Den fylte jeg med jord og plantet to petuniaer oppi som husets tenåring var med på å plukke ut (det er flere nerder i familien, så Harry potter-nerden ville naturligvis ha petunia!). Her brukte jeg et vindskjev skjenebrett som jeg fylte med frø. Jeg har egentlig tenkt å fylle dette med vann, slik at det blir vann i én kurv og mat i den andre, men først ville jeg se om fuglene i det hele tatt reagerte. Nå henger begge kurvene i treet og kommer til å være til forlystelse for både de med vinger og de uten. En idé for flere, kanskje?

Mahonia

Da vi flyttet hit til Horten for snart 13 år siden, var det ikke mye som vitnet om tidligere hageprakt. Det aller meste var borte etter en del år forsømmelse. Darwins teori stemte; det var «survival of the fittest». En av plantene som hadde overlevd, var en mahonia. Jeg visste ikke med det første hva det var, for den var tydeligvis blitt med i flyttelasset av «fyllmasse» da det tidligere staudebedet ble fjerna til fordel for større uteplass. Stadene og tilhørende jord ble dumpa som en slags voll nederst i hagen, og det var enden for de aller fleste av staudene.

Men det var altså noe som overlevde; opp gjennom høyt gress og villnis stakk det fram en grønn busklignende plante med stive, mørkegrønne blader. Jeg tenkte at dette så ikke ut som noe ugress jeg kjente, så jeg gravde den opp og planta den på et mer solfylt sted i Mellomhagen. Der har den stått i omtrent ti år nå, og den har blitt stor og fin.

Det var altså en mahonia jeg fant – og redda. Det er en busk som blir 50-120 cm høy og kan dyrkes over hele landet. Den har eviggrønne blader som er blanke og mørkegrønne. Blomstene sitter i store klaser og er intenst gule. Insektene elsker dem! På høsten får de masse blå bær som fuglene spiser.

Ifølge folketroen kan planten benyttes til alt fra hjelp mot eksem og psoriasis til å hjelpe mot høyt blodtrykk. Jeg nøyer meg med å se på busken og glede meg over at ikke absolutt alt av hva hagen engang besatt, er borte.