Så lenge jeg kan huske, har jeg vært glad i å lese dikt, og en av mine favorittlyrikere er Hans Børli (1918-1989). Han skrev fantastiske dikt om naturen, livet og kjærligheten, om hva som virkelig betyr noe her i livet, og om hvor vanskelig det kan være å forstå dette. Oftest brukte han bilder fra naturen, og da særlig skogen, når han skrev om de store ting i livet. Et av de fineste diktene hans er kjærlighetsdiktet «Junikveld» fra 1958. De to siste verselinjene gjør like stort inntrykk på meg hver gang. «Den er så svinnende kort den stund/ vi mennesker er sammen.» Det er kanskje ikke den mest originale tanken, men det er likevel en tanke som lett forsvinner for oss i en travel hverdag. Hva er det som virkelig betyr noe når det kommer til stykket? Det er sjeldent det man stresser mest med.
Kattemynte (Nepeta cataria)
Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen Og alt vi ser på har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefalls-riker. Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster. Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, – det er som om noe haster..
Å, flytt deg nærmere inntil meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.
Vi har allerede kommet nesten halvveis i juni, og det er frodigere og grønnere i hagen enn jeg husker det fra tidligere år. Det betyr ikke nødvendigvis at det faktisk er grønnere og mer frodig, men heller at jeg på vinteren og utover våren ikke helt kan tro at det det kan bli så grønt og flott som det blir. Jeg ser på bilder fra tidligere år og tenker at det var jammen fint, mon tro om jeg får det til å bli like fint i år. Og så blir det jo det. Heldigvis!
Det siste året har jeg hatt en tendens til å våkne tidligere enn strengt tatt nødvendig. Jeg vet ikke om det skyldes alderen eller om det er noe annet, men jeg sover i alle fall sjelden lenger enn til sju. I dag våkna jeg allerede litt før seks, og sola tittet inn gjennom glipene i gardinene. Jeg fant ut at det var like godt å stå opp, så jeg tok en liten rusletur gjennom hagen. Fugler sang i trær og busker, humler surret rundt blant blomstene, duftskjærsminen (Philadelphus coronarius) dufta slik bare den kan, og det var stille og rolig. Morgenstund har gull i munn osv.
Aicha er i full blomst nå, og den er en glede for både øyne og neser – og insekter.
Min favoritt blant storkenebb: Johnson’s Blue
Alle hageeiere med respekt for seg selv burde ha en duftskjærsmin eller to i hagen.
Stien lokker ned til Nedre hage.
A late bloomer… Magnoliaens siste knopp er sprunget ut.
Mai 2021 har vært kald og våt og i grunn et godt bilde på hvordan det har føltes å være et år i pandemihverdag. Men nå, helt på tampen av måneden, ser det ut til å lysne. Samtidig som smittetallene går ned (om enn ikke i vår del av landet) og vaksinetallene går opp, glir regnskyene videre og slipper sol og varme fram. Endelig! Og det ser ut som at hagens klorofyllskapninger gleder seg like mye som meg når jeg tar en liten runde i Hagen.
Noen av bildene burde komme med duft, for det er lite som lukter mer vår enn syriner i blomst! Mannen min hevder de lukter høysnue, men jeg synes de lukter fantastisk. Jeg husker at protagonisten i Linn Ullmanns Det dyrebare ikke tålte lukta av syriner, for hun hadde vært så kvalm under graviditeten nettopp da syrinene stod i blomst, og lukta fra dem gjorde henne kvalm mange år senere. Selv takler jeg dårlig lukta av bakst med vanilje av akkurat samme grunn, og jeg er riktig så glad for at det er vaniljebakst og ikke syriner jeg reagerer på! Tenk å bli kvalm når man går rundt i en syrinblomstrende hage; det hadde vært fryktelig trist, synes jeg! Ungene har alltid syntes det er så gøy å nappe løs blomstene og suge på tuppen på dem; det smaker søt nektar. Nå begynner de kanskje å bli litt for gamle til det, men jeg kan godt forestille meg at det er enkelte ting man aldri blir for gammel til.
Rododendronene mine har klart seg stort sett greit gjennom våren. Jeg har latt være å ta bilde av den under plommetreet, for den er et fryktelig syn i år. Det spørs om jeg i det hele tatt klarer å redde den. Jeg må i alle fall beskjære den kraftig. Men ellers er det flere rododendroner i hagen som enten står i blomst eller som straks åpner opp kronbladene. Rododendron er ikke en av mine favoritter, men de er jo fine likevel. Jeg tror rett og slett jeg synes de er litt kjedelige.
Den japanske eldkveden (Chaenomeles japonica) er et syn nå på våren! Jeg har en til, og den begynner å komme seg etter først å ha stått litt dumt til og deretter å ha blitt beskjært på ny vokseplass. Hele busken er dekket av roselignende aprikosfargede blomster, og det var flere humler som surret sundt blant dem. Til høsten kommer det frukter som også lyser opp i hagen i sine flotte farger. Absolutt en busk som kan anbefales.
Min største favoritt i hagen i dag er kanskje husets bichon havanais Bulder. Han nøt fullt ut at det var sol og varmt ute, og etter å ha hoppet opp og først slikket opp regnvannet på bordet, la han seg godt til rette på duken. Når katten er borte, ligger hunden på bordet eller noe i den duren….
På lista mi over Ting Som Må Gjøres i Hagen har platting i Nedre Hage stått høyt oppe i en lang stund. Utenfor Juliana har det nemlig vært en flat jordflekk som jeg ikke helt har klart å bestemme meg for hva jeg ville gjøre med. Jeg har planta et epletre der, men det falt overende og ble så skjevt at det til slutt måtte fjernes. Jeg har anlagt gressplen der (vi snakker omtrent 8 kvm), men det ble bare et villnis. Jeg har satt Grow Campen ned dit, men den ble bare full av ugress og snegler. Det har derfor vært et ønske at det skulle ryddes og legges en platting for å få et penere uttrykk dere nede.
Som med alt jeg ikke klarer på egen hånd, har dette også vært noe som har tatt vesentlig lengre tid enn jeg skulle ønske. I den helt nedstengte perioden i fjor våres gravde yngstemann og jeg opp så mye av denne hagebiten vi klarte. Det var nemlig beskjed fra husets snekker om at vi måtte minst 30 cm ned for å kunne få plattingen jevn med drivhusets inngang. Vi gravde og gravde og bar og bar til alle bed var fulle av ekstra jordlag på toppen. Og så kom varmen, og det ble så hardt å grave at vi ikke lenger fikk det til. Og så gikk dagene og ukene og månedene uten at noe skjedde annet enn at skvallerkålen bredte seg enda lenger ut og jeg sukket teatralsk.
Men så, det ble vår på ny, og med den kom nye muligheter. Nok en gang gravdes det. Denne gang gjorde jeg det selv, og jeg var ikke lenger så nøye på hvor jeg kasta jorda; hovedpoenget var å få det bort. Og så, da det ble langhelg i forbindelse med Kristi Himmelfartsdag, kom husets snekker på banen, og vi kom i gang med Prosjekt Platting. Hurra! Det viste seg at vi var ute i grevens tid, for det var så godt som utsolgt for materialer hos byggvarekjedene i byen. Det er ikke å lett å få tak i varer i disse koronatider, det visste jeg jo, men jeg har ikke tenkt på at det skulle være planker og sånt det kom til å bli tomt for.
Ikke så store flekken, men stort nok når man skal grave og snekre og ordne selv.
Ikke lett å få alt i vater…
Joda, vi kommer i mål etter hvert.
Det viste seg at gravinga mi ikke var god nok (hvem hadde trodd…), så vi måtte bruke mye mer tid på å grave oss ned og i vater enn først antatt (jeg skal aldri bli hobbyarkeolog!). Så kunne vi etter hvert legge ned steinene plankene skulle ligge på og sette i gang med snekringa. Det ble mange skritt i bratt hage, og vi var temmelig slitne da prosjektet til slutt var ferdig, men nå er jeg godt fornøyd!
Vi la duk under for å unngå ugress
Når først terrassebordene kunne legges, gikk det ganske fort.
Yes, ferdig!
Det tidligere Blå Bedet er ikke lenger et blått bed. Det har dessuten blitt større i både bredde og lengde og har derfor måtte beplantes med overskuddsplanter fra andre deler av hagen. To av fjorårets innkjøpte Friesia-roser (som jeg feilaktig trodde var tatt av Vinteren) står nå i det nye bedet. Det gjør også en omplantet Magnolia som nok heller vil stå her hvor det er mer sol enn i delen i Majas Bed hvor den har stått. Noen akeleier har jeg alltids til overs, og jeg vurderer også å flytte den ene villpoionen min ned dit, men det er nok litt uheldig å flytte på den rett før blomstringstid.
Plattingen er ferdig!
Som støtte for det skrånende bedet ble det satt opp en ekstra planke som holder bedet på plass. Det ga mer blomsterbed.
Det tar ikke lang tid før jeg har fylt bedet med morsomheter!
Grow Campen er et trist syn (og har i grunn vært det lenge), men jeg skal forsøke å dekke den til meg svart plast og så etter hvert dyrke jordbær oppi der. Jordbærbedet i høybedet ved siden av plattingen er også et trist skue, men der tenkte jeg å forsøke å dekke til nå, og så skal jeg prøve meg på jordbær gjennom duken. Går det ikke, får jeg dekke til hele og la det stå et år eller to i påvente av at noe av skvallerkålen dør.
Nå har jeg i alle fall troa på at det kan bli bra det nede, og jeg gleder meg veldig, veldig til å se hvordan bedene blir etter hvert!
Det er laget mange sanger om våren, og siden våren ofte er en metafor for ungdomstid, er det ikke så rart at sangene ofte handler om kjærlighet. Det må likevel være mer enn ungdommelig kjærlighet som gjør at våren er et yndet motiv i dikt og sanger. En av visene jeg liker best med dette temaet er visa «Menuett i mai» av Vidar Sandbeck. Visa ble skrevet i 1960 og gir i alle fall meg en skikkelig vårstemning, og jeg tar meg i å nynne på den og småsynge den for meg selv der jeg tusler mellom de stadig grønnere bedene.
Jeg er så fascinert av uttrykket han bruker: «grogrønne mainettene». Fantastisk uttrykk! For det er en helt egen grønnfarge nå som det spruter fram langs «gangsti og vegg» og hagesti og blomsterbed.
Vil du bli med i menuetten i de de grogrønne mainetten’
når det våres, når det våres ut med gangsti og vegg.
Vil du leke og gle’ deg, tar du kjæresten med deg
ut i skogen når det lever milla bjørker og hegg.
Våren er sein her hos oss i år, og blomstringa ligger i hvert fall to uker etter tidligere år. Det skyldes vel de kalde aprilnettene vi hadde. De tok for øvrig knekken på flere planter enn vinteren klarte, sånn at flere roser har fryst hel ned og det samme har en rododendron og den store, flotte blodripsen jeg har i Nedre Hage. Jeg har håp om at det ikke er helt dødt, men noen stor blomstring blir det ikke i år.
Hvit storkenebb (Geranium)
Tulipan i vårsola
En av mine favoritter: fioler
Men hvordan det nå enn er med sen blomstring og uteblitt blomstring, så er det sommer i vente, og da kan det jo ikke bli så galt likevel.
Det absolutt vakreste treet jeg vet om er magnolia. Når det kommer med sine rene, tulipanaktige blomster på bar kvist, blir jeg like nyforelsket som første gang jeg så det. Treet i hagen fikk jeg i morgengave av mannen min for snart 14 år siden, og det har etter hvert blitt et stort og vakkert tre. Og nå i april-mai er det litt av et syn!
Da vi for snart 14 år siden flytta til hagen her i Horten, var det rester av et gammelt staudebed foran døra i Øvre Hage. Bedet ble raskt overtatt av krypfredløs og astilber, før det ble fullstendig dekka av gress. Siste året begynte skvallerkålen å bre seg, og det var direkte flaut å ha dette som blikkfanget når noen kom på besøk. Jeg hadde lenge snakka om muligheten for å grave opp og heller anlegge et vanninnslag i bedet, men mantraet for det meste her i hagen er inspirert ev Piet Hein: Ting Tar Tid. Så nå i påska tok jeg spaden i egen hånd og begynte å gyve løs på oppgaven.
Først måtte rota til alt ondt fjernes. Lenge før vår tid stod det et tre i dette bedet. Jeg vil tro det var en sypress eller noe lignende. Det ble i alle fall fjernet før vår tid (det skygget antagelig ganske greit på uteplassen utfra størrelsen på stammen å dømme), og så lenge vi har bodd her, har det bare vært en trestubbe igjen. Ungene leker ikke lenger at dette er en del av jungelen til figurene deres, så nå kunne jeg grave den opp. Den hadde stått så lenge, at den var blitt råtten nok til at jeg faktisk klarte å grave den opp kun ved bruk av spade, muskelkraft og sinne. Bedet var i tillegg fylt med masse stein, både store og små, og disse måtte fjernes. Jord måtte lagres i trillebår fram til jeg kunne fylle det på igjen. Den største jobben var egentlig å fjerne ugressduken som tidligere eiere hadde lagt over bedet for mange år siden. Den var fullstendig gjennomgrodd av både gress og skvallerkål og satt dermed nesten bom fast. Det var et strev å rive den opp, fjerne ugresset og rense jorda under for ugressrøtter. Jeg skal aldri legge ugressduk selv noen gang, for den fungerer bare fram til det tidspunktet det begynner å vokse noe over den (og det gjør det!), og dette er det mye vanskeligere å fjerne enn det hadde vært uten duk.
Så langt, så godt, men der stoppa det en god stund. Med alle butikker stengt (som jeg er lei av korona!) var det ikke så lett å få tak i vannbeholderen som skulle under slipesteinen jeg ville ha. Tidligere denne uka fikk jeg tak i ei stor mørtelbøtte hos Maxbo. Den rommer 90 liter og er super for formålet. Jeg fylte litt grus nederst i bedet der den skulle være, og så satte jeg bøtta oppå. Jeg fikk den i vater, og med litt hjelp i går, kom vi i mål. Vi fylte på med jord rundt bøtta, sånn at den stod støtt. Deretter satte vi noen steiner i bøtta, sånn at vannpumpa ble høy nok til å kunne komme opp gjennom hullet i slipesteinen. Så la vi armeringsjern oppå bøtta, før vi la slipesteinen oppå denne igjen. Vi la steiner både under og oppå armeringsjernet, sånn at det ble mest muslig dekket. Siden bøtta må tømmes på høsten samt pumpa må overvintres frostfritt, gjelder det å ikke dekke altfor mye oppå bøtta.
Bedet tømmes for stein og ugress
Mørtelbøtta står i vater og dekkes med armeringsjern
90 liter rommer bøtta
Bøtta ble fylt med vann, ledningen ble satt i kontakten, og det var bare å glede seg over fontenen som nå spruter opp over den gamle slipesteinen, før det renner ned igjen i beholderen under og sånn sett hele tiden brukes på nytt.
Steiner for å heve vannpumpa
Vannpumpa er på plass
Slipesteinen ligger nå der den skal være
Jeg har beplantet bedet med masse forskjellig iris i hvite og blå toner, hvit storknebb, hvit stjerneskjerm (Astrantia major) og hvit vingefrøstjerne (Thalictrum delavayi). Jeg har også sådd blå valmuesøster for å se om jeg får dem til å ville være i bedet. Målet er å forsøke å holde meg til blå og hvite toner denne gang. Jeg pleier ikke å være så god til å holde meg til hva jeg har planlagt av blomster, men jeg skal forsøke å være flinkere denne gang. Jeg har også planta en del fioler innimellom, men det er bare fordi bedet foreløpig ser ganske tomt ut. Til høsten skal jeg sette masse løker, sånn at det vil blomstre fint neste år igjen. Jeg gleder meg veldig til det begynner å vokse seg til!
Spennende når plantene vokser til!
Lurer på om det vil komme noen dyr hit etter hvert?
For noen fantastiske vårdager vi har hatt nå! Sol fra forglemmegeiblå himmel fra morgen til kveld, varmegrader opp mot sommertemperaturer og klorofyll som spruter ut i alle deler av hagen. Som jeg elsker våren!
Før arbeidsdagen begynte for fullt i dag, rakk jeg en runde rundt for å se hva som hadde skjedd siden i går. De helt store endringene over natta var ikke å spore, men det har virkelig skjedd mye der ute de siste dagene. Jeg blir aldri lei av å se svulmende knopper og tynne små spirer i mørk jord!
Nederst i Skyggebedet i Nedre Hage, der det er mest sol, står hagens flotteste julerose klar til å åpne seg. Den er fylt og har en helt fantastisk dyp rød farge. Det ser ut til at planta liker seg godt der den står, for den har vokst ganske mye de årene den har stått der. Fortsetter den sånn, kan den plutselig få barn som kan leve i andre hager også, og det hadde jo vært stas.
Julerose (Helleborus)
I Juliana er det godt og varmt nå, men siden det ikke er oppvarma, er det for kaldt på nettene til å sette inn noen grønnsaker ennå. Foreløpig er det bare ferskentreet som er i flor, men det er jammen ikke bare, for noe så vakkert! Treet er ikke så stort, men det er i grunnen greit, siden det står i potte inne i drivhuset. Frukt har det hatt hvert år uten at jeg har gjort noe for pollineringa, men for å hjelpe litt til i år, dytter jeg blomstene litt borti hverandre. Jeg vet ikke om det hjelper, men det kan ikke gjøre skade i alle fall.
Ferskentre i blomst
Ferskenblomster
Og som fast medhjelper og assistent følger pus meg rundt i hagen og ser på hva jeg gjør. Denne gang fra toppen av trappa mellom Nedre Hage og Mellomhagen. Godt noen holder oversikten!
Jeg har i grunn alltid vært et lesende menneske, enten ved å bli lest for som liten, ved å lese selv når jeg etter hvert ble stor nok til det, eller ved å lese for mine barn når de ennå ikke var store nok til å lese selv. Jeg har mange favoritter, og en av bøkene jeg har lest om igjen og om igjen er Frances H. Burnetts Den hemmelige hagen fra 1911. Jeg hadde den ikke selv som barn, men en fetter av meg hadde den. Han både var og er glad i mange ting, men bøker var nok ikke det han hadde størst interesse av som barn. Det var derfor jeg til stadighet fikk låne den ellers pent leste boka for på ny og på ny å høre om hvordan Mary oppdaget den gjemte og låste hagen som ingen hadde vært inne i på ti år. Som barn var jeg så dypt fascinert av denne hagen og hva som vokste der og hvordan den ble reddet av tre små barn at jeg ikke fikk med meg den dypere betydningen i metaforen som hagen var. Som voksen er den svært tydelig, men det gjør meg ingen ting. Jeg liker historien like godt selv om den har et så tydelig budskap. For hvem kan ikke la seg sjarmere av en bok der selve hagens oppvåkning er det bærende motivet?
Mary Contrary (kallenavnet kommer fra et engelsk barnerim) blir sendt til sin rike onkel i England etter at begge hennes foreldre dør av kolera i hjemmet deres i India. Mary er et uelsket og uønsket barn og oppfører seg deretter. Onkelen befinner seg i utlandet, og Mary blir gående for seg selv i en kald og frossen hage – et tydelig bilde på hvordan hun selv er som menneske. Etter hvert møter hun gartneren Ben Weatherstaff, og det oppstår et vennskap mellom dem uten at de helt merker det selv.
Hun gikk inn i den første av kjøkkenhagene og fant Ben Weaterstaff i arbeid der, sammen med to andre gartnere. Det virket som væromslaget hadde gjort ham godt, for han snakket med henne helt frivillig.
«Våren e på veg», sa han. «Lukte du itte det?
Mary snuste og mente at det gjorde hun.
«Jeg lukter noe deilig og friskt og vått», sa hun.
«Det e god, fet mold, det», sa han og grov. «‘N e i godt homør og gjør seg klår tel å bli grodd ti’. ‘N e glad når det bli plantetid. Det e kjedsomt for’n om vintern, når’n itte ha nå å gjøra på. I blomehagan der ute kan det røre seg ting nere i mørket. Sola varme dom. No vare det itte lenge, så kan du sjå bitte små grøne spisser som stikk opp tå svarte molda.»
Det er ikke bare Mary og Ben Weatherstaff som gleder seg over at våren er i anmarsj; jeg kan knapt nok vente til snøen forsvinner og sola varmer opp jorda på denne tida av året! Måten våren vekker opp hagen har selvsagt en parallell i Marys egen oppvåkning og blomstring, og kanskje er det slik for flere av oss. Jeg tror ikke jeg er helt contrary på vinteren, men jeg er sikker på at jeg er et hyggeligere menneske å være sammen med når våren kommer.
Mary endrer seg slik hagen endrer seg med årstiden, og hennes etter hvert gode humør smitter over på det som skal vise seg å være en annen hemmelighet i herskapshuset; gutten som gråter om natten. Hun får ham til å ville ut for å oppleve våren og hagen og alt det fører med seg.
«Det er så nydelig!» sa hun, litt andpusten etter spurten. «Du har aldri sett noe så nydelig! Den er kommet! Jeg trodde den var her forleden dag, man da var den bare på vei. Nå er den her! Det er våren, den har kommet! Det sier Dickon!»
«Har den virkelig?» sa Colin, og selv om han ikke egentlig visste noe om våren, kjente han hjertet banke. Han satte seg faktisk opp i sengen.
Og etter en runde i hagen i dag, kan jeg si meg enig med Mary; våren har kommet! Takk og takk! Det er godt å være hagemenneske i disse dager! Og skulle det komme en regnværsdag eller to, så vil Burnetts hemmelige hage og en kopp te få fram den gode hagestemningen likevel.
Her i huset er det fremdeles Harry Potter som står høyt i kurs. Bøkene blir liksom aldri utdaterte, selv om forfatterens meninger om mye og mangt så absolutt er det. Og med selveste Dronninghumla surrende rundt blant drivhusdyrkede stemorsblomster og påskeliljer, tenker jeg på Humlesnurr der han med varsomhet og klokskap legger til rette for det som skal komme. Slik legger også Dronninga til rette for de små som skal komme og som skal surre rundt fra blomst til blomst i hagen i den kommende sesongen til glede for både flora og fauna (med mitt navn er jeg litt usikker på hvilken av delene jeg tilhører). Humler må være en av mine absolutt favorittinsekter!
Hagesumming 