Sol, sommer og hage i juni. Jammen er jeg heldig!
Forfatter: Lillia
Djevelsnegler
Neida, de heter hverken brunskogsnegler, brunsnegler, iberiasnegler eller mordersnegler; de heter djevelsnegler, for de gjør hagearbeid til et helvete og gjør meg j..lig forbanna! Og frustrert!! Jada, jeg vet at alt i naturen har en mening, men disse sneglene opplever jeg som en pest og plage!! Og dersom bildene ikke er tydelige nok; det er ingen hjelp i at dahliaene er mørkblada, sneglene gnafser i seg hvert blad og hver knopp. Nå har jeg tatt planta opp fra Den trinne damens bed og satt den i ei potte, så nå håper jeg den klarer seg. Arg!!
Akeleier
Nå er tida endelig her for en av mine absolutte favoritter: akeleie. Jeg har massevis av den rundt i hele hagen, og det blir stadig nye krysninger av farger og ynde. Noe så vakkert! Og noen av dem lukter godt også. Ikke er de særlig kravstore heller; de liker sol eller halvskygge og normal hagejord. Der de trives frøsår de seg lett, og sånn kan man få nok til å dele med gode hagevenner på kort tid – hvis man ikke plukker de inn til buketter, da. Akeleier blir jeg aldri lei!
Blått i blått
Klokkeblåstjerne (Hyacinthoides hispanica)
Nåvel, det er ikke akkurat blå himmel denne pinsa, men det betyr ikke at det ikke er blått å se i hagen, for der blomstrer det masse forskjellig for øyeblikket. Og siden jeg er veldig glad i blå blomster (det er i alle fall noe jeg sier til meg selv, selv om jeg absolutt har mange blomster i andre farger jeg liker svært godt også), er det flere å velge mellom nå.
Da vi kjøpte huset for ti år siden, var det en svært vanskjøttet hage vi overtok. Vel hadde de klippet plenen, men det var også det eneste de hadde gjort. Det var altså ikke mye igjen i bedene til de tidligere eierne som hadde solgt åtte år tidligere, men noen få planter overlevde lenge nok til at jeg klarte å redde dem. Én av disse er noen løkplanter jeg ikke vet hva heter. Jeg tror de ble kalt «Spanish Bluebells» i et engelsk hageprogram jeg så her om dagen, og det vil si spansk klokkeblåstjerne (Hyacinthoides hispanica) her i Norge (jeg er usikker på om det er den spanske sorten jeg har eller den mer vanlige). Det er ganske mange av
Valurt (Symphytum officinale)
dem i Solbedet i Mellomhagen, og de er svært vakre når de blomstrer. Jeg har også noen i rosatoner, og de er strengt tatt vel så vakre som de lyseblå jeg har flest av. Det er alltid gøy med planter som har en lengre hagehistorie – selv om jeg aldri kommer til å få vite hva den er.
En annen plante fikk jeg med meg etter et plantemarked og er en jeg ikke er helt klar over hva heter. Hageorakelet i huset over veien har sagt det er en type valurt (Symphytum officinale), og det stemmer med hva verdensveven også sier. Planta er svært villig, blir opptil én meter høy og har klokkelignende blomster i en vakker blåfarge. Jeg har også lest at planta kan bli ugressaktig, men det er så langt ikke noe problem i hagen min. Jeg får se hva jeg synes om noen år…
Knoppurten (Centaurea)
En annen ugresslignende plante (hva spredning angår) er den klare, blå knoppurten (Centaurea) som jeg fikk av en god hagevenn. Den har en fantastisk vakker blåfarge og blomstrer relativt lenge. Noen ganger kommer den også igjen med ny blomstring på senhøsten. Den trives godt og blir stor og høy, slik at i min skrånende hage må den støttes opp for ikke å legge seg over alt i Sindres bed. Jeg ser nå at jeg må holde litt øye med den, for den frøsår seg visst lett, så jeg har nappa opp et par mindre eksemplarer, men det er ikke noe problem å få bort disse småttingene. Selve blomsterknoppen minner om tistler, men blomsten ser mer ut som en kornblomst. Og med en blåfarge klarere enn himmelen!
I Nedre Hage er det både selvplanta forglemmegeisøster (Brunnera macrophylla) og selvinnflytta forglemmegei (Myosotis). Sistnevnte luker jeg bort litt med jevne mellomrom, men det er også plass til den i hagen, synes jeg. Den har en fantastisk vakker blåfarge, og som barn var jeg alltid så fascinert av historien om hvordan den fikk navnet sitt, så den minner meg på en måte om barndommen min. Dens storesøster har ikke bodd i hagen så lenge, og jeg har problemer med å skille den fra den (for meg) svært så like vårkjærminne. Vakre blomster har den i alle fall, selv om de ikke er like lyseblå og yndige som lillesøsteren.
Blomstrende mai
En tysk folkevise datert tilbake til minst så tidlig som 1530 begynner med linjene «Wie schön blüht uns der maien, der Sommer fährt dahin». Det er en nydelig kjærlighetsvise med vakker melodi, og den passer særlig fint til maimåned som er vel så nydelig og vakker. Riktignok tok det litt tid i år før det blomstra slik maimåned pleier, men nå har varmen kommet tilbake igjen, så nå spruter det fram nye blomster for hver dag.
Det er ennå en del løkplanter som kommer fram, og det er så deilig å se dem. For første gang i år blomstrer tulipanene i Ada Sofies bed; de har alltid blitt spist av rådyrene før de i det hele tatt fikk vist fargen sin (og jeg hadde for lengst glemt hvilken farge det skulle være på dem, siden de ble planta for sikkert tre år siden). De er
Hvit løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis, alba)
riktig så søte i lys rosa, og Ada Sofie er godt fornøyd over at det endelig er tulipaner i hennes bed også!
Den hvite varianten av løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis alba) som jeg gikk til innkjøp av i 2015, står nå høy og rank og hvit og vakker i Majas bed. Det er en av de staudene man absolutt må ha i hagen sin – enten i den ene eller den andre varianten. Og særlig når man bor i et hus fra 1850! Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er den tradisjonelle tofarga eller denne nyere hvite som er vakrest. På en måte er den helhvite reinere og sånn sett finere, men jeg liker også godt de tradisjonelle staudene fra oldemors hage. Hva synes du?
Humleblom (Geum, Mai Tai)
Litt lenger ned i Majas bed står det en vakker humleblom (Geum, av typen Mai Tai) i blomst for første gang i min hage. Den ble kjøpt som barrotsstaude våren 2016, og selv om den var ganske unnselig i fjor sommer, har den nå blitt kraftig og flott og gir løfter om god blomstring denne sesongen. Jeg håper den vokser seg riktig stor, sånn at jeg kan dele den med andre hagevenner, for denne burde få plass i flere hager. Se så nydelige farger! Jeg skjønner etter å ha sett litt rundt i hagen at jeg liker godt blomster i litt ferskenfarge (joda, jeg er glad i fersken også). Det er noe så sart over dem, synes jeg.
Egentlig er jeg ikke så nøye på fargene blomstene har; jeg klarer aldri å bli enig nok med meg selv om én farge, så det blir hele spekteret i bedene mine. Jeg har selvsagt lest at man skal holde seg til farger innen samme nyanse for å skape helhet og en følelse av ro, men jeg klarer rett og slett ikke sånt! Skal jeg da liksom vrake en vakker blomst fordi den ikke har den rette fargen til bedet? Nei, vet du hva! Her er det plass til alt! Og når den gule Marianøkleblom (Primula veris) nå blomstrer i flere bed rundt i hagen, kjenner jeg det kiler litt i magen. Finnes det noe mer yndig enn disse gule blondeklokkene som nikker så fint med hodene?
Rosa og hvitt
På hagevandring i regnet ser jeg at det er en del som blomstrer, selv om vårvarmen lar vente på seg. Det er enda godt noe vil blomstre også uten særlig varme, for det ser ut til at vi må vente en stund til på den.
I en tønne i Øvre Hage er det noen flotte tulipaner jeg kjøpte fra Tyskland som har slått ut i blomst. De skal visstnok se ut som is i beger (og heter Ice Cream). Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig, men fine er de uansett. Og ganske annerledes enn andre tulipaner jeg har.
I Solbedt i Mellomhagen står en av mine favorittblomster og lyser opp. Den har tydeligvis bedre kår enn de andre jeg har rundt omkring i hagen, for de er langt unna blomstring ennå. Planta jeg snakker om er Løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis) og er en av de aller første plantene jeg kjøpte da vi flytta hit. Alle hager bør ha minst én! Navnet vet jeg ikke helt hva jeg synes om; hva har en løytnant med dette å gjøre? På tysk heter den Tränende Herz (gråtende hjerte), og det synes jeg er mye mer poetisk igjen. Men navnet skjemmer ingen, og den er vakker nå når den står i blomst!
Vann i rør
Joda, jeg vet det bøtter ned utenfor og det virker som om det aldri kommer til å stoppe, men samtidig vet jeg også at det faktisk vil komme til å stoppe. Og når det gjør det, kommer jeg til å trenge vann til plantene i hagen. Særlig plantene i drivhuset (for med regnstopp kommer sol, og da blir det selvsagt varmt nok til at det snart vil bugne av store og frodige grønnsaksplanter hos Juliana) vil trenge en skvett i ny og ne og enda oftere. Og da blir det helt supert det husets Praktisk Anlagte har fiksa de siste dagene: vanntønne som får regnvannet rett ned i seg!
Vanntønna ble kjøpt mens vi var på hyttetur i fjor sommer. Det er stort og hvitt og rommer i underkant av 300 liter. Hva som har vært oppi der før, er uvisst, men han mener jeg bør bruke regnvannet til annet enn grønnsaker den første tida, så det får bli til sommerblomstene i første omgang (tønna er selvsagt skylt flere ganger). Husets Praktisk Anlagte har bora hull nederst på tønna og satt inn kran, slik at jeg kan komme til med vannkanne når jeg vil 
fylle den. Tønna har deretter fått hull øverst slik at Juianas takrennerør kommer nedi, og så er tønna plassert oppå noen lecablokker, slik at jeg kommer til med vannkanna. Genialt!
Og selv om det bare er ett rør som går nedi, og selv om det tross alt ikke har regna så mye i det siste, er tønna godt over halvfull allerede. Det skal bli så deilig å slippe å bære vann fra Mellomhagen og ned. Dessuten skal regnvann være mye bedre for planter enn det vi har i krana, så dette må bli helt supert. Let it rain, let it rain!
Liljer
Jeg vet ikke hva som er forskjellen på påskeliljer og pinseliljer, men jeg vet at jeg elsker dem! De har fantastiske farger, de spises ikke av snegler, og noen av dem lukter til og med godt. Også finnes de i så mange forskjellige varianter! Jeg kjøper opptil flere sorter hvert år og gleder meg over alt som kommer – uavhengig om det er påske eller pinse de tilhører!
Julerose
For ikke så lenge siden skreiv jeg om julerosene i hagen, og da hadde jeg bilde av en som foreløpig ikke hadde slått ut i blomst ennå. Det har den nå, og for et syn! Jeg tror det må være den vakreste julerosa jeg har sett! Håper den har lyst til å spre seg masse!
Den som venter på noe godt…
I den utrolige SOMMERvarmen vi har hatt de siste dagene, spruter det fram nye blomster hver dag. Ikke alle er slått ut i blomst ennå, og da er det bare å glede seg over alle de bristeferdige knoppene som nesten dirrer av energi. Snart, snart kommer jeg! Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men snart, snart. Bare vent!
Hagesumming 