Husets Bichon havanais tar livet og våren og corona helt med ro. Det skal mer til enn et virus for å stresse ham!
cof
Livets sirkel
Forfatter: Lillia
Orden på våren
Det er rare dager vi er inne i. Skoler er stengte, folk isolerer seg hjemme, besteforeldre skal ikke besøkes, barnehagene står tomme. Et potensielt dødelig virus sprer seg i befolkningen. Det er unntakstilstand i land etter land. Dette er jo nok til å skremme de tøffeste av oss. Da er det godt for kropp og sjel å gå ut i hagen og våren og se at der er alt som det skal være. Et eller annet mobilabonnement for en del år siden hadde slagordet «så har du i hvert fall orden på noe«. Det er litt sånn jeg føler det når jeg rusler rundt og ser knoppene svulme, spirer stikke opp av jorda og krokusene lyse opp i bedene. Javel, så gikk ikke undervisningen via nettet sånn jeg hadde tenkt i dag. Og vennetreff må skje via samtaler i Teams. Men hagen våkner som den skal, og sola skinner, og livet går videre.
Ikke bare blomstene viser tegn til liv i dag. Det var også flere småkryp å finne ute i sola. Lite gjør meg så glad som årets første humledronning i hagen. Ho var lubben og rund og tok seg god tid på perleblommen foran inngangsdøra. Kanskje hadde hun akkurat våkna opp? Da valgte ho i alle fall en god dag, for dette er den varmeste vårdagen vi har hatt så langt i år.
Dronningbesøk
Scilla
Og hvilken farge er det våren kom med i dag? Blått som en klar vårhimmel. Er det ikke sånn at blåfargen skal virke beroligende? Jeg blir rolig, i alle fall.
Blåveis
Fiol
Krokus
Krokus
En ekstra dag
I dag har vi fått en ekstra dag i gave. En dag vi kan fylle med hva våre hjerter måtte ønske. Dette skjer ikke så ofte, og det er hele fire år til neste gang vi får samme mulighet. Tenk at Matematikken samarbeider så fint med Tiden at vi tildeles 24 gyldne timer uten å ha gjort noe ekstra for det!
Og hva gjør man så på en slik ekstra dag? Selv befinner jeg meg i Gøteborg. Og på selveste Skuddårsdagen må man jo se etter nye skudd! Tiden og Matematikken har valgt å ikke samarbeide med Våren i dag, så det var ikke ønskelig med tur i Botaniska Trädgården (noe må man ha til overs til neste besøk), men rundt Domkyrkan er det en liten park som viser at det har vært varmere dager tidligere. Tenk å få se første treet i blomst før mars har startet! Og overalt er det masse skudd og knopper med løfter om kommende flor. Jeg gleder meg!
Håper du har fylt den ekstra dagen på best mulig måte!
-
- Hva kan dette være, mon tro?
-
- Julerosa i knopp
-
- Fantastisk farge på denne julerosa
Lyspunkter i februar
Åh, februar er ikke min favorittmåned. Ikke bare er jeg ikke særlig glad i vinter (og slett ikke snø!), men det føles ennå så lenge til våren. Jeg vil ut i hagen! I år har snøen glimret med sitt fravær, slik at det som kommer fra oven, kommer i dråpeform og ikke stjerneform. Takk for alt som kommer ferdig måka, men jeg skulle så gjerne sett litt sol innimellom. Da hadde det nemlig vært mulig å begynne så smått der ute. For selv om det klør i grønne fingre, frister det ikke så mye å luke og rydde i sprutregn… Så da må man bare smøre seg med tålmodighet, noe jeg ikke er særlig god på, og vente på bedre tider. For selv når det er på det verste, vet jeg jo at det kommer bedre tider etter hvert. Og så får man bare glede seg over de små hagelyspunktene som er å finne på en regntung og forblåst søndag i februar.
1. lyspunkt: blåveisen i det mest klimavennlige hjørnet vi har i hagen har allerede stått i blomst noen dager. Det er lite som gleder meg mer enn når de lyser klare og blå mot meg når jeg kommer hjem fra jobb.
2. lyspunkt: litt høyere opp i Nedre Hage står en klynge snøklokker og ringer våren inn. Foreløpig er de ikke helt utsprunget og kan minne om hvite tårer i alt det mørke. Jeg hadde også følt meg ganske trist om jeg hadde måttet stå ute i det været her.
3. lyspunkt: løftet om bedre tider er lettere å innfri når det spirer fra frøene jeg har sådd. Cosmosen er allerede blitt ganske høy, og jeg gleder meg til å kunne plante dem ut om noen måneder. De må nok få et mellomstopp i drivhuset før det, for her i vinterhage pleier det å bli veldig fullt etter hvert.
4. lyspunkt: husets yngstemann og hobbyhageassistent kom hjem fra skolen før jul og viste bilde av en blomst han hadde finni på nett som han gjerne ville ha: petunia night sky. Jeg hadde ikke hørt om den før, men var enig i at den var flott. Dessuten er det noe med det når tiåringen ber om blomster som smelter et mammahjerte og gjør viljen myk og føyelig. Etter en del research fant jeg ut at vi fikk bare håpe planten er mulig å kjøpe til sommeren, for den er ikke frøekte, så jeg får ikke tak i frø. Småplanter fantes bare i utlandet, og det får jeg jo ikke kjøpe. Gleden var derfor stor da Botanisk verden sendte ut sin sommerkatalog, for på forsiden var bilde av akkurat den petuniaen vi ville ha. Nå skal det bestilles flere til en ampel foran huset, og både yngstemann og jeg er godt fornøyde.
Tja, til tross for regn og vind og februarkorte dager, er det altså grunner til å glede seg. Jeg visste det jo. Og til uka er det meldt sol. Så da så.
Det Nye Året
Årets siste dag er i ferd med å bli årets siste natt, og vi er bare timer unna det Nye Året. Hun varsler sin ankomst med milde vinder og løfter om lysere tider, og selv om det kjennes litt vemodig å skulle trå ut av 2019 så snart, kjenner jeg at jeg gleder meg litt til å bli kjent med 2020. Jeg håper hun er like glad i våren som meg, slik at vi ikke trenger å hanskes med Kong Vinter lenger enn nødvendig. Jeg håper hun synes det er viktig å balansere sol og regn i passe hagevennlige mengder og at hun synes sommeren skal komme med mange nok varmegrader til at man også her i nord kan få modne grønnsaker, frukt og bær. Jeg håper hun holder en beskyttende hånd over bier, sommerfugler, humler og andre livsviktige pollinerere, og jeg håper hun passer på at vindene feier fram det som skal fram og bort det som skal bort. Måtte det Nye Året ta godt vare på oss og måtte vi ta henne vel imot!
dav
sdr
På en runde gjennom en frostkledd hage tidligere i dag, ble jeg overrasket over hvor mye i hagen som stod imot kulde, regn og sure vinder; det var faktisk ganske mye som stod i blomst! Joda, jeg vet at julerose heter nettopp dét, men den har tidligere ikke vært så nøye på det navnet og pleier ikke å blomstre til jul i min hage likevel. Og ja, jeg vet fiolene er noen ballerinatøffinger, men jeg trodde ikke de kom med nye blomster før til våren. Og at prestekragene hadde flere blomster klare til å spå framtida (prest – prost – enkemann – ungkar – fattigmann – stakkar) lover godt for det nye året. Å møte det Nye Året med en hage i blomst må da gi et godt førsteinntrykk!
Julerose
oznor
dav
Tenk om vi også kunne være like sterke og modige som blomstene! At vi klarte å stå opp mot livets nordavinder og motbører og vise oss fra vår beste side med rake rygger og lysende ansikter. Tenk om vi på en av livets mørkeste dager likevel kunne løfte blikket mot lyset og si med sikkerhet at det kommer bedre dager enn dette; bare vent litt, så vil sola snart komme fram og den grå hverdagen vil plutselig se helt annerledes ut. Dét ønsker jeg meg for 2020; jeg vil være like tøff, modig og sterk som en blomst som har vært ute en vinternatt og samtidig vet verdien av å ha noen å støtte seg til.
Svart november
At november ikke kommer med så mye lys og varme er vel et kjent motiv fra både lyrikere og musikere, og som hageentusiast må jeg i grunn bare henge meg på; det er lite som gjør det gøy ute i hagen nå. Men da det var et aldri så lite opphold i regnværet tidligere, oppdaga jeg at det faktisk er en staude som har slått ut i blomst i disse dager: Julerosa i Øvre Hage. Den synes ikke så godt nedi bedet sitt, men riktig så klar og hvit står den med hengende hode om man titter ned til den. Mon tro om den takler kulda som skal komme de neste dagene? 
Siste dag i oktober
November er bare noen timer unna, og i kveld er det orange og skrekk som gjelder. Også søtsaker, da. Jeg foretrekker det orange og søte hagen har å oppdrive i stedet for. Og til tross for noen kortere besøk av Jack Frost, er det fremdeles liv å finne her ute. Heldigvis!
Gullbusken (forsynthia) har vel strengt tatt fått navnet sitt fra de gullende gule blomstene på våren, men busken er vel så gyllen nå, dekket med lys gule blader fra topp til tå. Istrødd noen solstråler er den litt av et skue!
Gullbusk (forsynthia)
Gullbusk (forsynthia)
Ramblerrosa Lykkefund er avblomstret for lengst, og tilbake er det opptil flere røde nyper. Tro om fuglene liker dem like godt som de røde bærene til hagtornbuskene? Lenger opp i hagen er det en rose som fremdeles har troa på framtida, og to sprekkferdige knopper i rent hvitt står klare til å lyse opp i bedet. Jeg håper jeg har like mye livskraft når min høst går mot vinter!
Og hagens søteste skapning? Det må være husets Bichon havanais som tusler rundt blant falne blader og håper å finne noe spennende under noen av dem. Lykke til!
Ikke over ennå
Oktober har så langt vært våt og kald her i Horten, men nå i helga kom sola fram og lyste opp både blomster og hjerter. Selv om blomstringen er på hell, er det noe som skinner nesten som gull blant alt det brune, og det er nesten så en kan undre seg over hvordan de holder ut. Men det gjør de altså. Heldigvis. Det ville jo vært trist om eventyret var slutt allerede.
Det går stort sett i rødnyanser i hagen nå – enten det er blomstene eller bladene. Som en slags blomstenes solnedgang før de kommer lysende, hvite og gule, tilbake med soloppgangen på våren en gang.
En av staudene som ikke gir seg, er en av mine favoritter: Stjerneskjerm. På latin er navnet Astrantia, og det er et så poetisk navn, synes jeg. Antagelig betyr det noe, men jeg vet ikke hva det er, og det er heller ikke så viktig. Jeg synes uansett navnet er vakkert, og det passer godt til den vakre blomsten. Villig og lettdyrket er den, trives både i sol og skygge, og den kommer altså med et blomstrende ekstranummer på høsten. Denne burde alle ha i hagen sin!
Astrantia major
Stjerneskjerm
En annen staude som blomstrer nå, har ventet hele sesongen på å vise seg fram når det meste annet er borte. Jeg vet ikke om det skyldes lav selvtillit eller nettopp det motsatte, men det gjør godt å ha noe i full blomst nå også. Ormedrue (Actea) stikker sine høye spir opp i lufta og gir tydelig beskjed om at de ikke frykter høsten, nei. Flotte! Og flott bladverk har de også, så selv om de ikke blomstrer før langt utpå høsten, er de dekorative i bedene de står i.
Og i potta ved inngangsporten har endelig en av dahliene slått ut i blomst. Jeg får rett og slett ikke til dahliaer, selv om jeg duller med dem etter beste evne (her minnes jeg Torvalds kommentar til Nora når hun sier hun sparer så godt hun kan: «Men du kan jo slett ikke.»). De vil altså ikke blomstre. Jeg ser at det i stor grad skyldes at noe spiser opp alle blomsterknoppene, men nå begynner jeg å bli litt lei. Jeg får se hvor lenge jeg gidder styre med noe som ser ut som ugress (eller poteter) i potter…
Botanisk hage i høstferien
Når hagen hjemme er på full fart inn i dvale, er det litt ekstra stas å besøke sydlige land der det fremdeles blomstrer. Årets høstferie har vi tilbragt på fantastiske Korsika, og her er det flott og grønt overalt. Særlig stas var det å dra til den botaniske hagen Parc de Saleccia nord på øya. Den er nok et enda vakrere skue på våren, men den ga en høstlig sjel ny energi.
I parken var det flere søte figurer stilt ut. Sånne vil jeg også ha!
I tillegg til figurer av metalltråder var det flere dyr å hilse på. Ungene falt for hønsegården, men jeg syntes hanen var unødvendig høylytt. Firfislene som var absolutt overalt, var derimot mer min greie. Synd de var så skremte; det var nesten umulig å få tatt bilde av dem. Mens parkens kattefamilie var over gjennomsnittet klar for kos. Det er lite som er søtere enn kattunger!
En vettskremt firfisle som håper den ikke synes om den er helt stille
En av parkens to kattunger
Det var flere store og flotte trær i parken. Særlig pinjetrærne blir jeg imponert over. De har så flotte kroner, og konglene er mye større enn furutrærnes kongler hjemme. Høye og ranke strekker de seg mot himmelen. De ser nesten litt majestetiske ut der de står.
burst
Også var det selvsagt masse som blomstra. Det lukta deilig av rosmarin i hele parken, og noen gule krokuslignende blomster dukka opp av sanda. I tillegg var det mye som jeg ikke kjenner navnet på. Flott var det i alle fall!
dav
sdr
dav
oznor
oznor
dav
Anbefaler en tur til botanisk hage på Korsika!
Sommerlig i september
Etter en del grå dager, har endelig sola kommet fram, og septemberhagen lyser opp. Det er stadig færre blomster å finne, men fremdeles er det noen fargeklatt rundt om i hagen. Heldigvis!
Jordskokk
Jordskokk
Hagens jordskokk (Helianthus tuberosus) blomstrer for første gang. De ser ut som litt små solsikker der de strekker seg mot sola godt og vel halvannen meter over meg. Man må jo bli i godt humør av slikt! I tillegg vet jeg at det er masse deilige knoller å høste fra etter hvert som blomstringen avtar, og da skal det bli jordskokksuppe. Mmmm!
dav
I Solbedet i Mellomhagen står en storkenebb ennå i blomst. Den holder nok ut til frosten kommer. Og litt lenger ned er drueplanta full av modne, grønne druer. Dessverre er de ikke så veldig gode, men moro er det likevel. Tror jeg skal øve litt mer på å tynne ut neste år, slik at det kanskje blir litt mer størrelse på druene. Nede i Det blå bedet i Nedre Hage står astersen i full blomst. Nydelig farge!
I tillegg kan jeg glede meg over alt selvsådd – både selvsådd av meg og selvsådd av seg selv. Jeg rakk aldri å så kjempeverbena i år, men det ordna fjorårets planter selv, så de strekker seg mot lyset i flere bed. Også blomkarsen har ordnet opp selv, og den gjør en mye bedre jobb enn meg. Tror i grunn jeg setter bort den jobben neste år også. Det føles godt når sommerblomstene blomstrer fremdeles, langt ut i september. Det gir sommeren litt ekstra lengde.
Hagesumming 